Etter et par bøker som av ulike årsaker var noe krevende å lese jaktet jeg på noe i andre enden av skalaen. Nå har jeg jo kuttet ut Lee Child, men jeg er åpen for at kiosk-literatur kan ha sin funksjon, derav idé om å debutere med kioske-konge nr en, Clive Cussler.
Vi følger ekteparet Fargo som i en noe uspesifisert rolle som akademikere er på uspesifisert skattejakt på kysten av Madagaskar. Her snubler de over en gammel skipsklokke og helvete er løs.
Av noe uklare årsaker viste det seg at helvete var løst allerede før ekteparet Fargo fant denne klokken, for i presidentpalasset i Mexico sitter en nasjonalist som av uspesifiserte årsaker har flagget dette ekteparet som et uavklart problem.
Etterhvert begynner ting å bli diffust, uavklart og uspesifisert, hvertfall kastes ekteparet ut i et ganske actionfylt eventyr som sikkert skal minne om en slags Lara Croft/Indiana Jones/Robert Langdon-potpurri.
Det som skulle bli en lettfattelig og skjødesløs leseopplevelse viste seg å bli relativt krevende for det er veldig lite som henger sammen eller gir mening i denne historien. Cussler virker å ha benyttet hver eneste mulighet til å ta en snarvei og alt slurvet fører til at det meste er veldig lite er troverdig eller interessant.
Hvertfall antar jeg at det er slurv fra en forfatter som har solgt over 100 millioner bøker, og ikke at han bare er fullstendig udugelig, og at det er historier fra en fullstendig udugelig forfatter de som kjøper litteratur i fra en kiosk vil ha.
Jeg tenkte å gi denne terningkast én, men grunnet slurv fra min side får den terningkast to.
Jeg har et ambivalent forhold til Jacobsens bøker, hvor de tre første bøkene om Ingrid fra Barrøy peker seg ut i særskilt positiv retning, og hvor Seierherrene, om det i det hele tatt er lov å si høyt, er bortimot uleselig.
Jacobsen våger denne gang å bevege seg bort fra sin favoritt-oppskrift, en guttegjeng fra Oslo på femti- og sekstitallet, til denne gang å fortelle om en guttegjeng fra Oslo, på førtitallet. Disse småkriminelle gutta tusker og lusker fortrinnsvis i for å hjelpe familiene sine gjennom krigsårene.
Så viser det seg at det å tuske og luske i krigsårene ikke kan foregå helt isolert fra omverdenen. Uten at en nødvendigvis kan snakke om konsekvenser, skjer krigen med dem óg.
Roy har funnet noe bra her, men som Dag Solstad sa eller refererte til en gang. En god idé blir sjelden en god bok. Så er spørsmålet om det er denne idé-loven som slår inn eller om det er Roy selv som roter det til.
Jeg slår et slag for sistnevnte. Kanskje Roy var for opptatt med å krangle med den norske forfatterforeningen til å komponere denne historien sammen på en skikkelig måte. For her ser alt ut til å ligge tilrette for suksess, men likevell blir det rot og surr.
Det blir som når restaurantene her på Os skal lage Carbonara, det blir spagetti med eggerøre. Synd det Roy, men kanskje noen kan lage en god tv-serie av dette?
Tredje og en gang ment som siste del av Morgenstjerne-serien. Vi følger tilsynelatende tilfeldige folk på vei inn eller ut av mer eller mindre urovekkende hendelser. Noen av disse har dukket opp før i de forrige bindene, men det er neimen ikke alltid lett å få øye på bindingene mellom historier og personer.
Uavhengig om en husker de fra før eller ikke så steker de nå sine fiskekaker, kutter sin salat og henter seg to glass med gin og tonic mens de tenker på noe relatert til livet og / eller døden. Typisk Knausgård. Det er jo for disse hverdagsøyeblikkene vi leser han.
En svensk anmelder mener at de som fullfører romanserien fortjener en medalje, men ikke for litterær smak. Hva slags smak han da tenker på utdyper han ikke, det er antageligvis opp til oss selv å velge. Uansett skal det vist komme to bøker til, noe som smaksmessig er komplekst og pares best med veldig gammel øl.
Innimellom prøver Karl Ove seg videre på krim-sjangeren, noe han så vidt var innom i første bind og byttet ut med ett essay om sopp i andre bind. Det fungerer egentlig veldig bra selv om en sitter med en følelse av at han skriver det på kødd, og hvertfall ikke med mål om å fullføre det.
Så har ikke jeg mer respekt for krim-sjangeren enn at jeg ønsker slik harselering velkommen, og med en utgivelse omtrent fritt for esseys må jeg nesten få si at dette er noe av det beste Karl Ove har skrevet på mange år.
For bind tre av fem(?), i et verk tilsynelatende helt uten retning, med gjentagende detaljerte beskrivelser av tilberedning av mat og midlertidig fri for essays triller jeg tre av fire skalperte sortmetall-hoder.
Vi er tilbake i fantasysjangeren og det første vi møter er, ja du gjetter rett, et foreldreløst barn. Eller nå gjøgler jeg, han er ikke foredreløs, de vil bare ikke vite av han. Så da ligger han der da, i stallen, i varmen fra stallmesterens kjøtere.
Det skal vise seg at gutten, som ikke en gang er kjenket et navn, må ligge lavt av gode grunner, for han er en bastard, men ikke hvem som helst sin bastard, han er selveste tronarvingens bastard.
Til tross for å trille dårlige stats ved start finner gutten ut at han har feat Improved Animal Companion og o` boy det mislikes særdeles dårlig av stallmesteren som frykter gutten skal vokse opp til å bli varulv eller noe. Det virker helt grunnløst for en slik bok er det tilsynelatende ikke.
Samtidig, det ér jo fantasy dette, alt kan jo hende. Og det som faktisk hender er at etter en noe søvnig start på det som selvsagt er første av tre bøker, (ja, det ér jo fantasy dette), er at nasjonen plutselig trues av noen rimelig lumske sjørøvere og at gutten mot alle odds får seg en lærlingplass.
Denne boka er kanskje preget av at jeg før denne leste en skikkelig dårlig bok. Det bidrar kanskje til at denne fremstår som skikkelig god. Det er antageligvis i god anti-woke ånd å gi en mannlig forfatter æren for at en kvinnelig forfatter gir ut en god bok.
Jeg skal se om jeg etterhvert kommer til å sette meg mer inn i hva som gjør anti-woke så trendy. Nå er jeg ikke helt i humør enda for bokbål og å teipe munn og nese før leggetid, selv om jeg antageligvis er i rett alder for det.
Hvor var jeg. Jo! I den ganske tallrike sjangeren "Foreldreløs fantasytrilogi" leverer Robin Hobb knallsterk i første bok, jeg triller 15 på en helt nykjøpt D20.
Det som er litt uggent med å lese fantasy, er ikke nødvendigvis introduksjonen av magi. Det kan være like uvirkelig at Jack Reacher vinner hver eneste slosskamp eller at en kan tenke seg gjennom en hel doktoravhandling om sopp samtidig som en med den største presisjon lager middag.
Det som er uggent er selvsagt at disse forfatterene ikke klarer å begrense seg. Én bok, er garantert tre, og uten tvil gir de ikke slipp før de har laget et univers som krever en egen hyllerekke i bokhylla. Robin Hobb er ikke noe unntak.
Dette er da bok nr to i en trilogi og selvsagt helt ubrukelig å lese for seg selv. Hundevennen Fitz, vår hovedkarakter, ser kongeriket angrepet både utenfra og innenfra.
Sjørøvere truer kysten, de kidnapper store folkemengder og krever betaling for å ikke slippe de fri. Alternativet viser seg raskt å være verre. Samtidig er ikke alle i tronrekkefølgen fornøyd med sin plassering og denne knivingen åpner for en rekke forviklingar.
Det er da sistnevnte som også krever sin plass i hva som kanskje kan forstås mer som en fantasyversjon av West Wing enn "Foreldreløs går på magisk leiemorderskole".
Hun er jo flink hun Hobb, selv om denne sure prinsen er noe ensporet gjør hun akkurat nok med karakterene sine for å unngå følelsen av å lese noe av Ken Follett. Så får en se da i neste og avsluttende bok, om denne boken var verdt det.
For å oppsummere; Fitz den foreldreløse viste seg å være tronarvingens bastard. Når tronarvingen abdiserer bryter det ut en ganske så ufin maktkamp mellom den redelige og rettmessige prins Verity, og prins Regal. Sistnevnte selvsagt en kødd av første klasse.
Ganske ugrei tid for maktkamp da kysten trues av røvere hvis fremste virksomhet ikke er å tilrane seg ressurser, men å kapre landsbyboere for videre å gjennomføre en slags motsatt coaching hvor sluttresultatet er riktig nok menneskelig, men uten medmenneskelige egenskaper. Her hadde det kanskje passet med en kommentar om hvordan dette ikke skiller seg så fra vanlig coaching, men det er det ikke plass til.
Uansett, Fitz er velsignet med "the skill", en egenskap forbeholdt de av kongelig blod, en slags multifunksjons tankeoverføring. Fitz er også forbannet med "the witt", som er noe det samme, men mot dyr. Sistnevnte også høyt upopulært og nærmest garantist for å bli brent på stake.
Det er altså ikke noe problem å se at her blir det forviklingar på øverste nivå, og det eskalerer gjennom de nær 1800 sidene til et crescendo enhver fantasy-forfatter burde vert fornøyd med.
Hobb tar seg god tid, og god plass, til å la både historie og karakterer få utvikle seg i et naturlig tempo, uten at det føles tregt. Samtidig er det en investering hvor en må godta at det ikke dukker opp en drage i ny og ne.
Jeg hugger ut fem av sju steindrager for Hobb sin "farseer trilogi".
Egentlig har jeg lovet meg selv å aldri lese Ken Follett igjen, for selv om han de siste ti-årene har plassert seg i den lettlikte sjangeren historisk-roman, er det knapt noen forfatter som kan ødelegge slike episke historier med så endimensjonale karakterer.
Så kom jeg over at relativt anerkjente Cathrine Krøger synes dette var en skikkelig god bok, noe som overrasket meg, for selv om en anmelder bøker i Akersgata og sikkert også må lese krim, må det finnes en minstestandard. Uansett, siden sosialdemokratiet fremdeles lar meg vente i kø på ønsket biblioteksbok lar jeg Follett få en aller siste sjanse.
Den innleder med et pek og en påstand om første verdenskrig. Ingen ønsket krig og alle gjorde det neste ansvarlige valget, likevell havnet de i datidens største krig. Hva om noe slikt hender igjen? Spennende idé Follett!
Her er altså en spionroman plassert et sted frem i tid som gjennom parallelle handlinger på bakkenivå og i regjeringskontorer fører leseren gjennom ulike beredskapsnivå.
Førsteinntrykket er at Robin Hobb er en mye bedre forfatter enn Ken Follett, for hvor Follett kan plassere en karakter i en handling, er han helt uten evne til å beskrive hvordan karakteren opplever en situasjon, slik Hobb da tydeligvis er mesterlig god til.
Det neste en legger merke til er at alle Folletts plattheter til tross, ikke klarer å spolere selve handlingen i boka. Den er rett og slett helt mesterlig satt sammen, en slags nyere I am Pilgrim, bare bedre.
Jeg må rett og slett trekke tilbake tidligere påstander om at Ken Follett egentlig bare skriver mykporno for menn, og trille hele 5 av 6 atombomber for hans siste epos.
Det står fremtidsroman på baksida, men selv klarer jeg ikke slå fra meg om Uthaug har skrevet en fremtidsdystopi, eller -utopi. Det kommer kanskje an på hvilket kjønn en identifiserer seg med?
Uansett ser vi noen hundre år frem i tid, og menn, eller hannene, de få som er igjen, er under forvaring i avlssentre, strengt kontrollert så de ikke skal kunne utgjøre noen fare og ellers kun tjene de behov resten av befolkningen måtte ønske utløp for.
Det å skrape testosteronet bort fra samfunnets overflate har vist seg å være et godt valg, for flere sykdommer har forsvunnet med det, kriminalitet ikke-eksisterende og levealderen har skutt i været. Statsstyrt folkemord, voldtekt og slaveri viser seg rett og slett som en ubestridt suksess!
Uthaug forteller fire kvinners historier som på ulikt sett tukler seg sammen og skaper grådig med forviklingar. Det er ganske omfangsrikt på et relativt moderat antall sider, og det er liten tvil om at dersom historia var skrevet av noen annen, i verste fall en mann, ville vi i det minste sett på tre bind i fantasy-sjangeren.
Nå er forventningene skyhøye for hver gang Uthaug slipper noe nytt, for hun mestrer å skape slike horrible problemstillinger, og så håndtere de uten at det blir bestialsk, slik blant annet krimsjangeren ødelegges helt av.
Apropos bestialsk, Jan Roar Leikvoll beviste over et ti-år, det også oversetter Ingvild Holvik viser med Uthaugs bøker, at det beste verktøyet for å gjøre det ekstreme til noe musikalsk, er nynorsk.
Fem av seks døde kobraer for Uthaugs 11 %.
Syvende og så langt siste utgitte bok om Shardlake. Du vet han advokaten fra midten av 1500-tallet som spesialiserer seg på eiendom og vergemål, men likevell ender opp med å etterforske mord.
Denne gang skal Shardlake overvære en rettsak for sin oppdragsgiver, den obsternasige tenårings-prinsessen Elizabeth. Uheldigvis plumper han rett uti en revolusjon der peddlers and yeomans tar med seg høygaflene ut i gata for å gi gentlemens en omgang tjære og fjær.
Max uflaks for Shardlake som blir fanget og tvunget til å være de revolusjonære juridiske alibi når de improteater sine egne rettsaker over fangede gårdeiere. Men kan det være at hans lojalitet er skiftende?
Utvilsomt den mest omfattende av C. J Sansom sine bøker, óg med det mest omfattende etterordet, tykk som en gjennomsnitlig debutroman, hvor han som vanlig gjennomgår de faktiske hendelser, sånn omtrentlig hvertfall.
Oppsummert er Shardlake-serien over gjennomsnittlig godt håndtverk, men om jeg skulle gi han et lite tips til senere; når persongalleriet er så omfattende, må ikke alle hete nesten det samme. Regner med Disney ordner opp i det når tv-serien slippes senere i år.
Terningkast på bruk av semikolon?
Opplevelsen av Follett sin implosjon som forfatter har over de siste ti-år nærmet seg kritisk nivå. Helt til han i fjor kom med boka Never, som til tross for typiske Follett-esque elendige karakterbeskrivelse klarte å skru sammen et ganske bra handlingsforløp.
Men hva med denne Kingsbrigde-sagaen da? Nå med sin femte del, skal den fortsette den fryktelige trenden fra forrige bok i serien, eller tar han med seg de gode tonene fra Never?
Ingen av delene skal det vise seg. Historien starter på slutten av 1700-tallet og de formuende frykter både Napoleon men også de fryktelige trendene fra Frankrike hvor de kongelige står i fare og snakk om likhet truer den gode stemning ved kaminen.
Vi følger arbeiderne i tekstilindustrien som ikke bare må leve med despotiske eiere av produksjonsmidler, men også trues av å bli arbeidsledig av ny teknologi. Det er altså arbeiderkamp i Follett sin siste bok. Hvordan går det da?
Det ville jo vært teit å fortelle, men det jeg kan si er at Follett strekker handlingen over tre tiår, og mister mye av den nerven han viste i forrige bok, samtidig demper det også den frustrasjonen over de enkle karakterene han bygger, når de rett og slett ikke rekker å være bare ond eller bare god, for Follett må skynde seg videre i historien.
Men for å si noe pent om Follett, så har han betydelig bedre retningssans enn Viktor Hugo, for hvor sistnevnte fullstendig gikk seg bort i sin beretning av Waterloo, mens Follett i det minste kan gjengi deler av slaget uten at en blir helt svimmel.
Det er egentlig en ambisiøs ide, men dårlig gjennomført av Follett. Det er neimen ikke lett å se hvordan dette skal gå neste gang. Jeg triller fire av ti arbeidsledige småbarn ut av boligen sin for denne boken.
Er det arv eller miljø som gjør at fantasy-forfattere ikke klarer å skrive en enkeltstående historie, men helst publisere i minimum 14 bind over en kvart million sider. Selv i dette tilfellet, påståelig frittstående men likevel del av en serie som rommer 6 bøker. Så langt.
Så lurer jeg på om det er arv eller miljø som gjør at jeg alltid leser Abercrombie etter en bok av Ken Follett. En rekkefølge Abercrombie kommer bedre ut av enn Ken Follett. Harald Eia kan sikkert utrede via mini link.
Men seriøst, det er noe useriøst over Fantasy-sjangeren, likevell lager Abercrombie et persongalleri mer fargerikt enn en finner i noe amnet sted i kioskhyllen. I tillegg er karakterene utviklende, sjelden bare gode, sjelden bare onde.
Uansett, Monza Murcatto, herfører og kul søster, kommer dårlig ut av en medarbeidersamtale. Særs dårlig. Så dårlig at hun sverger hevn på hele ledergruppen, koste hva det koste vil, samler hun seg en gjeng utstøtte, den ene merkligere enn den andre.
Så blir det et helvetes bråk av dette da selvsagt, og glimt av komikk, i hva som kanskje er den boka jeg har lest som er nærmest sjangeren action-komedie.
Det er jo morsom lesning dette da. Kan jo ikke nekte for det. Jeg triller 6 og 1 for denne helt frittstående delen av en serie på mellom seks og åtte bøker.
Fjerde del av Knausgårds Morgenstjerne-serie, ikke at det er noe i dette bindet som binder det sammen med de forrige tre bøkene, bortsett fra at den følger opp med å være tidvis guffen.
Vi møter da Kristian, en ikke veldig hyggelig kar, først hjemme på perm fra kunststudiene i London. Juleferie med foreldre og søsken er jo ikke alt for enkelt å håndtere, men han bygger ikke noen stor portefølje av voksenpoeng gjennom julen han Kristian.
Siden dette er en bok av Knausgård er Kristian snart tilbake i London hvor hovedpersonen kan få få lese kunstbøker, århundrergammel lyrikk og ikke minst reflektere over dette med liv og død da.
Før i Knausgård sine bøker, når han satte i gang helt plutselig med sine esseys om livet og døden, kunne en bare hoppe noen hundre sider frem og fortsette historien som før. Nå har desverre han lukket døren for dette Knausgård-hacket, og en må faktisk lese hele boka.
Uansett, det er lenge fullt og helt Knausgårdsk Knausgård-bok dette, med den tidvis dunkle stemningen fra Morgenstjerne-serien. Helt til de siste femti sidene. Da dukker plutselig opp det aller mørkeste Knausgård har skrevet, noe overraskende egentlig.
Det overraskende er ikke nødvendigvis at historien avsluttes så voldsomt, men veldig utypisk Knausgård å være så konkret. Det er som om han vil prøve noe nytt, for han å være hvertfall, og selv om det ikke var noe kjekt å lese de siste sidene av boka i det hele tatt, må en bare applaudere det.
I jakt på betydelig lettere lesestoff enn relativisering av Holocaust i The Kindly Ones, hoppet jeg over på Starship Troopers, med håp om at den i det minste var skrevet før filmen.
Og det var den. Betydelig tidligere. Det må egentlig sies at bok og film ligner riktig så lite på hverandre, for der filmen har et litt sånn skøyeraktig disney-filter på seg er historien i boka mer edruelig, om det kan sies om en nok i sci-fi kategorien, hvor menneskeheten slåss mot edderkopper smarte nok til å gjennomføre intergalaktiske romreiser.
At boka er fra 1959 merker en lite til, kanskje med unntak at på ett område, for hovedpersonen ser tilbake på sine forelesninger i statsvitenskap og det tegnes et anti-kommunistisk men óg totalitært verdisyn. Men selvsagt, lett å være kritisk til det, når en ikke har møtt på romreisende edderkopper.
Ved siden grove uttrekk av selve handlingsforløpet, er beskrivelsen av den totalitære verdensorden noe av det som har overlevd når bok skulle bli film, selv om det ble valgt disneyfilter.
Selv om kanskje litt fór mye av handlingen i boka foregår på skolebenken er det solid opplegg det her, og en må kanskje påstå at det er en av de mer solide bok/film-komboene vi har her. Og med den påstanden setter jeg over til kommentarfeltet:
Murderbot er en drapsrobot, men lite interessert i jobben sin. Helst vil han bare slappe av og se på såpeserien Sanctuary Moon. Spesielt menneskelige relasjoner stresser han voldsomt og det må være lov å si at han er en kløne på det området, det selv om han har en rikholdig database med mer eller mindre passende kommentarer han kan spille av.
Kanskje for å kunne gi seg selv mer tid til å se på dag-tv har han hacket sin kommando-enhet, den som gjør at han nå ikke lenger kan styres av sine eiere. Eller som hans eiere forstår det som, en murderbot på rømmen. Det er ganske upopulært.
Murderbot må derfor ta vekter-oppdrag utenfor de store konsernenes kontroll. Skulle jo tro at det skulle være rolig og fredelig der, med god tid til å spille av noen sesonger med såpetv på jobb. Desverre blir det ikke slik. Tvert i mot, det blir snart ganske komplisert.
I stil minner dette om Andy Weir sine the Martian og Project Hail Mary, det er jo alvorlige situasjoner Murderbot roter seg opp i, men aldri så alvorlig at en ikke kan se på sin egen uheldige situasjon med et satirisk blikk.
Men til forskjell fra Andy Weir sine gode bøker fremstår det som at denne serien egentlig var tenkt som en tv-serie, og vi leser på et forkastet manus. Det går litt for fort, og virker som at en bok i serien kan klokke inn på 44 minutter på skjerm.
Oppsummert gir det ganske god valuta for den korte tiden det tar å lese gjennom dette, men det er et uforløst potensiale om Martha Wells hadde investert litt mer tid i hver bok.
Jeg tipper Murderbot lander på 73 % råtne tomater når den dukker opp på Apple Tv+.
Ingen hemlighet at jeg er noe svak for seilskuter, om ikke i virkelighet så hvertfall som litterært grep. Denne gang er det journalist og dokumentarist David Grann som har gravd frem den smått utrolige historien om The Wager, del av en britisk armada som på tidlig 1700-tall var på jakt etter en spansk skute lastet med GULL!
Det går jo så fryktelig på trynet med hele armadaen, men aller verst går det med gjengen på The Wager. Nå frister det å gå gjennom et par slides med ledelsesteori her, for ikke bare har skipets ledelse hoppet over alle ledd av kvalitets- og kompetansekontroll, men de rammes også av kritisk systemsvikt. Men slik er det når ledelsesposisjoner tildeles etter hvor mye dyrket mark en eier.
Det er en historie hvor det stakkars mannskapet befinner seg i en rekke rimelig grimme situasjoner, og som senere har inspirert forfattere som Robert Luis Stevenson og Herman Mellville. Snart også filmatisert av Martin Scorsese med gjett-én-gang i hovedrollen.
Satt opp mot andre episke kullseilaser er fortellingen å snuser på øverste halvdel av tabellen. Den er ikke riktig så episk som Medusas Flåte, Endurance, eller Foresters serie om Hornblower. Men nå kjemper også Grann i en liga med sterk konkurranse.
Siden dette er i Fantasy-kategorien må en aldri lese en bok før en har fått full oversikt over forfatterens bibliografi gjerne med tilhørende verdens- og stjernekart og oversikt over de ulike leire av tilhengere samt hva slags rekkefølge de anbefaler eller krever.
I The Crown Tower møter vi soldaten Hadrian, han med litt overutviklet moralsk kompass, og etterhvert Royce, han tyven og snikmorderen helt uten kompass i det hele tatt. Dette tokløveret skal det vise seg allerede er skrevet en hel bokserie om, mens denne boken, og påfølgende serie tar for seg de første eventyr.
Tiltross for å være rimelig motpolete, blir de ansatt for å tyvlåne en bok fra et høyt og godt bevoktet tårn. Typisk. Bibliotekene hadde på den tiden liten sans for universell utforming for å sikre rullestolbrukere tilgang. En må nesten spørre seg om bøkene i dette tårnet egentlig er til utlån.
Parallelt med Hadrians strev med å hindre Royce å snikmorde alle han ser, møter vi Gwen, entrepenør i et slags Deadwood-aktig western-landskap. Og bare med noen helt forsiktige drypp fra Gwen blir denne historien plassert i fantasy-sjangeren.
Kort oppsummert er dette som om Abercrombie skulle ha skrevet Locke Lamora-bøkene, og med kulisser fra middelalderen og Deadwood. Det fungerer egentlig veldig bra, spesielt samspillet mellom den hyggelige Hadrian og uhyggelige Royce. Bare 14 bøker om disse to så den er grei.
Ole om The Rose and the Thorn (The Riyria Chronicles) av Michael J. Sullivan:
17:12, 14. september 2024
Sullivan fiser videre med sin Riyria krønike hvor den greie soldaten og den ugreie tyven traver inn og ut av solnedgangen.
Nå som de har akseptert hverandres eksistens, og til og med kan være i samme rom samtidig, finner de ut at de like gjerne kan tjene penger sammen óg. Spesielt siden de var så heldige å overleve bok nummer en.
Samtidig ikke langt unna er en stallgutt forelsket i en prinsesse, noe som sikkert er en forbrytelse i seg selv. Han skal vistnok bli soldat, men har hverken fått trening eller utstyr. Skal si han er populær å plukke på av de større guttene!
Det blir litt ugreit for Ruben en periode, det må være lov å si, men det blir litt ugreit for kongefamilien óg, som tilfeldigvis bor på samme sted som Ruben stall. Her ligger det godt tilrette for både forviklinger og snikmord.
Sullivan investerer godt i denne sidehistorien om Ruben, og igjen trekker jeg linjer mot Abercrombie, for det er mørkt og skittent, og bare noen ytterst små dryss av det en kaller fantasy. Akkurat slik jeg liker det.
Jeg gir denne tre av fire hoder på stake, så er jeg spent på om Sullivan fortsetter med den stigende formkurven.
Ole om The Death of Dulgath (The Riyria Chronicles Book 3) av Michael J. Sullivan:
17:10, 14. september 2024
Serien om superbestevennene i hele verden, soldaten Hadrian og tyven Royce fortsetter, denne gang skal de redde en dame fra et attentat, ved å fortelle sine oppdragsgivere hvordan de ville gjennomført det. Mon tro om det går galt!
Royce og Hadrian blir helt månebedåtten av hvor dårlige de tidligere attentatforsøkene har vært, sammen legger de ned faglig forankret plan for snikmord hvor detaljer som rekruttering, innkjøp og logistikk er inkludert i pakken. Godt fornøyd kan søke honorar. Om ikke, hun dama som skal drepes, er ikke hun ganske digg egentlig?
Royce og Hadrian bestemmer seg for å involvere seg i den vakre dødsdømte skjebne, noe oppdragsgiverene egentlig ikke ønsker å betale for. Faktisk synes de at dette bare skaper unødige forviklinger og det som skulle bli lette penger for våre to venner, blir plutselig penger veldig vanskelig å få tak i. Ja, om de i det hele tatt overlever.
Denne gang kaster ikke Sullivan bort tiden med å dykke dypere ned i historiens karakterer, her må handlingen settes i gang, heller før enn senere, først og fremst fint for den som starter en bok for å bli ferdig med den så snart som mulig.
Det er tydelig sidequest-tendenser over denne boka, for selv om den gir litt mer bakgrunn om både hovedpersoner og verdenen rundt, virker den å være heller lite investert i og tilbyr heller lite av verdi til forfatterens Riyria krønike. En kan faktisk si at den like greit kan hoppes over, og for en periode hvertfall hopper jeg over de neste bøkene i serien óg. Streng tatt, andre bøker må leses også.
Bok nr. 6 i Jomsviking-serien og tidligere trell Torstein Knarresmed får flere og flere fiender jo dypere ned i serien en leser. Det har jo naturlig sammenheng med at Torstein lever under kristningen av Norge, noe han ikke lever godt med.
Videre skal han i tillegg til å være høvding for jomsvikingene også være tenåringspappa, og oboi det er ikke lett å kombinere kriging med kristne og henting av ustyrlige tenåringer.
De forrige bøkene om Torstein synes jeg bar preg av at Bull-Hansen ikke helt hadde bestemt seg om han ville skrive om Torstein, eller tiden Torstein levde i, og dermed gikk i det jeg kaller Skogsmatros-fella. Det blir jo påfallende hvor mye av tidens hendelser en hovedperson skal få med seg.
Nå virker det som at Bull-Hansen har gått bort i fra å skrive en trilogi, eventuelt en hexalogi, og bare skriver, noe som fremstår frigjørende og Valravn er definitivt på linje med de første bøkene i serien.
Noe Bull-Hansen ikke er på linje med, er meg. Jeg fikk tilløp til bakoversveis når jeg så at youtube-kanalen hans har mer enn 700 000 abonnenter. Hans "kaffe i skogen" tar opp alvorlige nok temaer, de fleste han har motsatte standpunkt på en meg. Det er greit nok, men snusingen på the great replacement og andre konspirasjonsteorier, da tenker jeg vi kan takke for laget og fortsette i hver vår retning.
Sist sett
