Bokelskere.no

Har forsynt meg med 6 bøker allerede. Hadde ikke tenkt å kjøpe flere, men da dukket Forklaringen av Gaute Heivoll + De tause av Yrsa Sigurðardóttir opp.
I går var jeg innom en lokal bokforretning for å kjøpe bøkene der, men de var var med i fri bokhandel og var derfor ikke inkludert blant de som kunne selge Mammutbøker.

King er mest kjent for horror, men han har skrevet mange andre sjangre også, blant annet fantasy. Han beviser gang på gang at han ofte mestrer de fleste sjangre. For min del synes jeg han er best når han skriver horror og thrillere.

Fra novelle til film
1922 er egentlig i en novelle, men siden den ble utgitt som egen bok i 2021, teller jeg den som en bok. 1922 ble for første gang utgitt i novellesamlingen Full Dark, No Stars som ble utgitt i 2010. Nylig har novellen blitt filmatisert. Det meste av det King skriver blir til film eller Tv-serie. Noe som ikke er rart. Han heter jo ikke King uten grunn ...

I 1922 møter man Wilfred Leland James og det er hardt år. Som bonde tjener man ikke mye og det meste dreier seg om overlevelse. Greie seg med det man har. Hans kone Arlette drømmer om å selge jorda, flytte til en av de nærmeste byene som Omaha eller St. Louis, og åpne en butikk, men Wilfred og deres sønn Henry, vil helst beholde gården og bli boende.

Ingenting er det samme som før
Etter en del ueningheter, ender det hele opp med drap. Wilfred dreper sin kone og Henry blir en slags medhjelper. Wilfred blir spist opp innvendig av dårlig samvittighet, og han er redd for at Henry skal sladre til en jente i nærområdet som han er forelsket i. De prøver så godt de kan å leve videre med det de har gjort, dårlig økonomi og føle på at hele tilværelsen er forandret.

Vil fortiden innhente dem til slutt, eller tilstå de frivillig?

Noe vag beskrivelse om handling, noe som er meningen fordi novellen er på bare 154 sider, og det er ikke mye man kan skrive om før noe blir avslørt, noe jeg prøver å unngå. Denne novellen er blitt stemplet som horror, men synes den er mer psykologisk thriller med horrorelementer fremfor ren horror. Karakterene er fascinerende å lese om, og King er god til å beskrive følelsesregistrer uansett situasjon.

I et notat i boka skriver han at han ble inspirert av boka Wisconsin Death Trip av Michael Lesy. I 1922 ville han få frem den samme hardheten og bedrøvelsen som den boka hadde, og det tror jeg King sannelig har klart.

Fra min blogg: I Bokhylla

Ferdig med denne nå - fin skildring av foreldre-barn/mor-barn relasjoner, mine og dine, og våre og egne etc - men den trakk for mye ut - siste tredjedel; det kom ikke til noe nytt liksom.

Unnskyld at jeg blander meg inn :-)
Vil bare gjøre oppmerksom på at Syv fantastiske fortellinger har vært med i lesesirkelen før.
Jeg har jo ikke noe med hva dere velger, men syntes jeg dro kjensel på tittelen da jeg så ditt forslag, Harald.

Gleder meg til å lese din vurdering av bøkene.

Første gang jeg leste Mammutavisen fant jeg ingenting som fristet. Alle bøkene stirret meg opp i øynene og ble en slags blur av bøker. Etter at Adlibris satte bøkene i kategorier så fant jeg noen jeg ville ha.

Norsk kvinnehistorie på 200 sider, fra forsørgede fruentimmer til skamløse jenter av Hege Duckert
Denne har jeg

Forklaringen av Gaute Heivoll
Denne står faktisk på min ønskeliste - takk for tipset (bestilt hos Ark og hentes på torsdag)

Veldig godt sagt!

Har dere kjøpt bøker på Mammutsalg i år?

Jeg har bestilt 6 bøker på Adlibris i dag :
Den siste vikingkongen; Djevelens rytter av Jan Ove Ekeberg
Kjell Aukrust; en biografi av Sigmund Løvåsen
Planteformering av Tommy Tønsberg, Kenneth Ingebretsen
Beskjæring i hagen av Kenneth Ingebretsen, Tommy Tønsberg
Mordet på Henrik Ibsen av Erlend O. Nødtvedt
Hun skrev for å kunne leve; min mor, Marie Takvam av Magnus Takvam

Et herlig eksempel på hva den svenske forfatteren og redaktøren Olof Lagerkrantz har sagt:
«... man skriver bare halve boken, den andre halvdelen må leseren ta hånd om.» !

(Fra «Om kunsten og lese og skrive», Olof Lagerkrantz, Bokvennen forlag, Oslo 1988.)

Takk skal du ha, - jeg hadde fått med meg det, men det var ikke sånn jeg husket det, - jeg har nok et falsk minne!!

Møtet mellom Olav og Lavrans står beskrevet i kapittel XV i Olav Audunssøn i Hestviken. Olav har reist med båt til Oslo for å gjøre noen ærend og i mellomtiden har isen lagt seg, så han må komme seg hjem på annen måte.

Olav har overnattet på en såkalt skytningsstue, og der treffer han Lavrans for første gang. Han tilbyr seg å hjelpe. De drar hjem til Lavrans på Skog for å hente varme klær og uthvilte hester.. På gården møter Olav kona Ragnfrid og den lille sønnen Håvard.

Lavrans følger Olav et stykke på veien før de skiller lag.

Nyttårsaften er bare trivelig, eller?

Nyforelskede tenåringer
Ebba er tenåring og har fått seg kjæreste. Foreldrene deres har aldri møtt hverandre, noe Ebba syns det er på tide å gjøre noe med. Derfor arrrangerer foreldrene hennes nyttårsfest og inviterer Marlon og hans foreldre. Foreldrene til Ebba får seg litt av et sjokk da de får se hvem foreldrene til Marlon er. Det er et par de kjente en gang for lenge siden. Får man vite hvorfor kontakten mellom dem ble brutt og hvorfor det er så anstrengt mellom dem? Ikke nok med det, det har vært innbrudd hos jobben til Ebbas mor. Medikamenter skal ha blitt stjålet og det hintes i at hennes legitimasjonskort er blitt brukt under innbruddet. Klarer hun å skape en normal nyttårsaften, til tross for alt stresset som oppstår?

Martin Österdahl har hittil vært et ukjent navn. Jeg ville lese Parmiddagen for konseptet virket noe underlig og sært, og hele handlingen var det. Det er en blanding av psykologisk thriller og suspense. Man skjønner at noen dør ut i fra coveret. Man undrer på hva som kan gå så galt under selve nyttårsaften.

Treg handling og uinteresant tema
Handlingen var svært treg og noe tungtrødd. Grunnen er at enkelte samtaler og hendelser er noe repeterende, og her var karakterene mer interessante enn selve plottet. Det ble for mye om graviditet for min del, og det er jeg ikke så veldig interessert i å lese om, dessverre.

Under hele handlingen veklser man tiden mellom nå og for sytten år siden, og Österdahl gjør det på en oversiktelig måte. Han prøver også hardt å kjøre på med suspense og twister, men det ble altfor lett å gjette seg frem til det hele, også hvem som dør. Derfor ble det ikke så mye spenning i teksten. Jeg likte å lese om karakterene fordi de var noe underlig og kavende, så ville likt å lese om dem i en annen setting. For denne settingen og en del av temaene ble for forutsigbart og kjedelig. Det engasjerte ikke.

På grunn av at boka er veldig kort og repeterende, blir dermed anmeldelsen også noe kort, for å ikke avsløre noe.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

Så utrolig morsomt at du "kjenner meg" så godt!
Ja, jeg liker de gamle klassikerne, leser relativt lite samtidslitteratur, spesielt den norske. Synes all mediefokuseringen på forfatterne (de "utvalgte") gjør at de på en måte blir stående i veien for sine egne bøker (om du skjønner hva jeg mener).
Selma Lagerlöf har jeg lest lite av, det blir mer.

Takk for pene ord, Lillevi. Jeg ble jo litt skuffet denne gangen, men det skyldtes nok mye forventningene, for deler av Olav Audunssøn har satt dype spor, - til tross for at de ikke fantes i boken! Jeg har for eksempel gått og trodd at Olav stadig rodde over til Hurumlandet hvor han fant lykken med en kvinne! Nå oppdaget jeg altså at jeg etter hvert ble litt lei av Olav og derfor ga jeg ikke en sekser til resten av bøkene, - men er nå det riktig, å dømme boken etter hvordan man liker hovedpersonen!? Det var imidlertid ikke bare det at hovedpersonen var en kjedelig person, det var vel så mye det at alle disse tankene rundt synd og skyld tok for stor plass, - og det til tross for at jeg noen ganger kan tenke at det ikke ville gjøre noe om vår tids mennesker tenkte litt mer over hva de gjør og utsetter andre for.
Eiriks utvikling var det imidlertid mye mer interessant å følge nå, - han var jo et sammensatt menneske som utviklet seg, mens Olav var en tung stubbe, - jeg tror jeg må gi siste bind en sekser også, for skildringen av Eirik!
Ja, Kristin Lavransdatter var jo også full av religiøse tanker om synd og skyld, og det er nok noe av grunnen til at jeg bare har lest hele to ganger (tror jeg), mens jeg har gjenlest Kransen og begynnelsen av Husfrue mange ganger ...
Når det gjelder det jeg skriver om møtet mellom Olav og Lavrans, så husker jeg nok ikke ordlyden konkret, men bildet sitter spikret, - jeg tror det skjedde i Svartskog, - og altså bare i mitt hode!!!

Så synd at du ble skuffet over gjensynet med Olav Audunssøn. Personlig synes jeg det er vanskelig å måle hans historie opp mot Kristin Lavransdatters. Storslagne verk begge to. Jeg har gitt alle disse 6-ere, men Kristin har fått plass blant mine favoritter. Kanskje fordi hennes historie gjorde et så sterkt inntrykk da jeg først leste den som ungpike, og da jeg senere, som mor selv, leste den, fikk en helt annen forståelse for Kristins foreldre.

Jeg er enig med deg i det positive du sier om «Olav Audunssøn», også i at det første bindet er best, kanskje spesielt skildringene av den gryende forelskelsen og den seksuelle oppvåkningen. Ja, det blir etter hvert mye «religiøse grublerier rundt skyld og skam», men det er det da også i Kristin Lavransdatter. Spesielt ved tredje gangs lesing jeg gikk inn i dette. Jeg husker ikke hvor jeg leste det, men det er også de som mener at Olav Audunssøn ufortjent kom i skyggen av Kristin Lavransdatter.

Nå ble jeg kanskje ekstra opptatt av Olav siden handlingen i hans voksne liv er lagt til området der jeg bor. Jeg har gått over «Oksen» og vært i «Hestviken» (Emmerstadbukta i Vestby). Jeg kommer til å lese dette verket en gang til, og da bokstavelig talt følge i Olavs fotspor.

Så til ditt konkrete spørsmål. Jeg kan – dessverre – ikke huske noe «møte mellom Olav og den unge Lavrans Bjørgulfssøn, hans hustru Ragnfrid og møen Kristin i et overnattingssted på deres reise fra Skog til Jørundgård». Snedig at du husker ordlyden så konkret. Vet du omtrent hvor dette skulle ha stått? Men for all del, jeg kan ta feil. Når jeg en gang kommer så langt som til gjenlesningen, skal jeg prøve å ha dette i minnet. Noen andre som vet?

Takk for at du tar deg tid til å skrive disse gjennomtenkte og inspirerende omtalene, Ellen. De skjerper tankene.

Flott omtale Ellen! Jeg høyner til 6 (hele trilogien) for de herlige personkarakteristikkene, de presise observasjonene og den underfundige humoren i denne dypest sett alvorlige historien.

Du har så rett TanteMamie, jeg storkoste meg med Selma Lagerlöfs Löwenskioldske trilogi! Lagerlöfs personer er så levende og tatt på kornet. Spesielt må jeg fremheve de to sterke, og så forskjellige, kvinneskikkelsene Charlotte Löwenskiold og Anna Svärd. Men også den aparte og irriterende kapellanen/predikanten Karl-Arthur Ekenstedt. Nettopp hva jeg etterlyste; alvor og realisme – og gjennom det hele et islett av underfundig humor. Ellen har skrevet en god og treffende omtale her.
Hjertelig takk for at du gjorde meg oppmerksom på denne glemte perlen.

«Et hus til Mr. Biswas» ligger på vent.

Enig. Jeg likte begynnelsen som var noe horroraktig, men så ble det mye snakking med seg selv, og retninger som ble vel forutsigbart. Noe som er synd da jeg stort sett liker bøker om isolasjon og vintersesong. =)

Helt enig med deg - ble litt skuffet over denne etter hvert. Tegnet bra i begynnelsen, og en god del spenning. Men så ble det mye om og men, og ulogisk og "tull og tøys" – dårlig løsning til slutt, holdt ikke topp-nivå

Dette er også et storslagent middelalderverk av Sigrid Undset, men dessverre, for meg er det ikke like fengslende som Kristin Lavransdatter. Det er andre gang jeg leser disse fire bindene, - det er rundt førti år siden sist, og det rare er at jeg husket dem som mer fascinerende enn jeg synes de var nå! Men bevares, - Sigrid Undset kan jo både skrive og dikte og er full av kunnskaper om middelalderen, så hun får en felles femmer for disse bøkene, men jeg ble litt skuffet. Hun favner jo vidt i sin nærgående skildring av middelalderen, - både storpolitiske hendelser, hverdagslige gjøremål, sæd og skikk og menneskenes hjerter og ikke minst katolsk tankegods og religiøse grublerier er så grundig beskrevet at jeg følte at jeg var en deltaker, - en deltaker som også levde midt i den naturen som Undset skildrer så fantastisk godt. Men, - det kan faktisk av og til bli litt for mye av det gode, - setningene blir til tider svært innfløkte og litt for fulle av gamle ukjente ord og begreper, - som jo på den annen side nettopp er med på å få meg til å føle at det hele er autentisk.

Så var det handlingen og personene. Handlingen rommer hele livet til Olav og barna hans, og ikke å forglemme, til hans hustru Ingunn. Det er et storslått skjebnedrama som skildrer konsekvensene av personenes valg, som igjen springer ut av deres opplevelser og personligheter. Men bokverket skjemmes av den tungsindige Olavs omfattende religiøse grublerier rundt synd og skyld. Disse blir det alt for mye av, - og her får jeg heldigvis støtte av Sissel Lange-Nielsen i etterordet i min utgave. Første bind er etter min mening strålende, mens det andre og tredje er tyngre og mer innadvendt før det siste bind igjen er mer handlingsdrevet.

Til slutt må jeg ha med noen refleksjoner rundt egne «minner» fra disse bøkene. Det er veldig rart å oppdage at noe som jeg har husket godt fra første gangs lesing, og som jeg trodde var viktige hendelser som fyldte større deler av boken, viser seg å være noen mindre hendelser som var overstått på et par sider! Mens det er mange andre og større hendelser, jeg ikke husker.
Og enda rarere, - jeg «husker» noe som ikke står der!! Jeg er på randen av å lese den en gang til(!), for å se om jeg har klart å hoppe over det! Og her må dere som kjenner deres Undset hjelpe meg! Jeg var så sikker på at Undset her skildret et møte mellom Olav og den unge Lavrans Bjørgulfssøn, hans hustru Ragnfrid og møen Kristin i et overnattingssted på deres reise fra Skog til Jørundgård, - men det var ikke der!! Derimot traff Olav Lavrans mens han var tilsynelatende singel, - en ung og hjelpsom «knekt», som hjalp Olav med å finne veien ut av kjøpstaden Oslo. Er ikke det merkelig, - det er antagelig ingen andre som kan huske dette feilaktige minnet mitt!?