Bokelskere.no

Har du slettet filen?

i så fall går det an å redde / undelete filen

Lillivi - prøver å finne noe som kan gi deg et hint

Kirkegården over alle kirkegårder - Lars Saabye Christensen ?

Jeg har, ved et uforklarlig uhell, mistet mine digitalt lagrete dikt (skulle ha holdt meg til blyant og papir, snufs, snufs). Det er særlig ett jeg savner desperat. Det handler om kirkegården, om de døde under jorden, nærmest som en egen by, og deres koner «med sprøyter og kanner» (?) som steller sine menns graver inntil de må forte seg ut før gravlunden stenger for kvelden. Et dikt med humor om et for så vidt alvorlig tema.
Det kan ha vært Wildenvey, eller kanskje Obstfelder, eller kanskje en annen.

Jeg vet det er lite å gå på. Men om noen av dere kan hjelpe, er jeg svært takknemlig!

Boken er lest og resten av triologien er brakt i hus fra et antikvariat. Nysgjerrig på livet videre for folket i Polden.

Min andre bok av henne. Flatland skriver godt, men er nok ikke en storfan av bøkene hennes skriv lenkebeskrivelse hersom mange andre er.

Variert forfatterskap
Et liv forbi og Etterklang er veldig forskjellige bøker, og det viser at Flatland kan å dikte opp forskjellige settinger uten at forfatterskapet hennes blir så ensformig. Denne gang havner blant annet hovedkarakteren hennes opp i Telemark.

Grunnen er at hun hadde et forhold med en av elevene sine som lærer på videregående, og noen har fortalt rektor om forholdet. Hvem det er får man ikke vite. Mathilde tar det hele knusende med ro siden de var to om forholdet. Som unnskyldning til sin mor, later hun som hun tar et lite opphold fra læreryrke for å skrive en bok. Det er midt i den verste pandemiperioden, og Mathilde ønsker å leie et sted likevel for å skrive, og det helst utenfor Oslo. Det ender med at hun blir kjørt av moren for å leie et hus der. Hvor lenge hun blir der eller om det blir noen bok, er uvisst, men hun trives der sammen med folka i nærheten, som eier huset.

Etterklang er en kort bok på bare 286 sider, og den er skrevet på bokmål og nynosk, etter hvert som man bytter perspektiv underveis i handlingen, noe som gjør handlingen mer ekte. Selv foretrekker jeg bokmål, men har blitt flinkere til å godta nynork med tiden. Er ikke så allergisk til å lese det som før.

Småvittig hovedkarakter
Mathilde er en småmorsom karakter å lese om, kall det gjerne ufrivillig morsom. Hun har en artig tankegang og tar det veldig lett når noe skjer. Hun feier lett over det negative, later som ingenting. Samtidig prøver hun å tilpasse seg i en ny tilværelse et helt annet sted, med en annen kultur enn det hun selv er vant til, men hun er et nysgjerrig menneske, og sier ikke nei til å bli kjent med folka som eier huset hun bor i.

Etterklang er en lystig, tragikomisk og sårbar roman om en kvinne som prøver å finne en ny sti i livet etter at hun får sparken, og det var interessant å lese om livet i Telemark.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)

Tusen takk, veldig hyggelig å høre!
Ja, det er inspirerende og morsomt å utveksle synspunkter på denne måten. Gir en økt forståelse og innsikt. Om du leser boken, hører jeg gjerne hva du synes.

Jeg har såvidt tatt fatt på «Landstrykere» (pocketutgave Lanternebok med en ganske arkaisk språkføring).

Handlingen starter i en liten kystgrend der folk lever i det vi i dag vil kalle stor fattigdom. Her møter vi den ene sentrale personen i boka, Edvard som 13 åring. Denne dagen har to fremmedkarer kommet til stedet. Det er spillemenn som bærer på en lirekasse. Den ene gammel og skrøpelig med bare ett øye. Det er han som sveiver i gang spillet. Den andre , ledsageren hans, virker ondskapsfull og opptrer brutalt overfor kameraten sin. Da er det at unggutten Edvard trer fram fra folkemengden og går løs på ledsageren. Mannen blir lagt i bakken og drevet vekk. Dermed har folks medlidenhet overfor den enøyde våknet. Og den blir ikke mindre da han åpner lirekassen og viser fram figurene som der er avbildet. Nå vet ikke tilskuerne hva godt de kan gjøre for denne stakkars mannen. De gir ham tungt oppsparte skillinger, inviterer ham inn og spanderer på ham godbiter de selv knapt har råd til ellers. Da mannen kommer ut igjen, følger Edvard etter. Da blir han vitne til at det hele bare har vært et spill fra de to mennene. De to morer nå seg sammen og er tydeligvis vel forlikte.

Hvordan virker det inn på den unge Edvard at han (og grendefolket ellers) har latt seg lure slik? Hittil har gutten vært en person med store idealer og velutviklet rettferdighetssans. Vil dette vedvare eller svekkes i møte med det kommende voksenlivet?

Des Ekin has studied the Spanish invasion of 1601 and its aftermath for years, and his new book, The Last Armada, makes a compelling case to re-evaluate what we think we know about the Battle of Kinsale.

“Too little, too late,” runs the conventional wisdom regarding the Siege of Kinsale in 1601. It’s what I remember being taught in school, and that’s almost all I could remember about this pivotal piece of history before I read Des Ekin’s fantastic book.

The Spanish sent a small fleet to aid the Irish O’Neill and O’Donnell chieftains in their long war against the English in the last years of Elizabeth I’s reign. Most historians consider the whole operation a fiasco: the force sent by Spain was too small, the choice of Kinsale appeared to be the wrong one, and the Irish forces move to link up with the Spanish came too late. In this version of events, the Irish forces were heroic, and their glorious rebellion undercut by incompetent or cowardly Spaniards.

First off all, Ekin paints vivid portraits of the principal combatants and the supporting players, revealing the influence of Catholic priests like Father James Archer and Franciscan monk Mateo de Oviedo at the Spanish court. Then he reveals that Kinsale one of several landing sites recommended by the Irish side. While bad weather played its part in preventing the Spanish fleet sailing up the West coast of Ireland towards some seemingly better choices, the choice of Kinsale was not a bad decision by the Spanish commander, Águila, as pro-Irish historians with propagandistic tendencies have often claimed.

The political background to the siege and climactic battle is brilliantly told, as Ekin unfolds the story of several men desperate for a successful campaign to reverse their fortunes.

The English Commander: Charles Blount
The English were commanded by Sir Charles Blount, Lord Mountjoy, who was tainted by his association with the Earl of Essex, Robert Devereux, whose attempted rebellion against Elizabeth I had ended in farce a year earlier. Blount was deeply distrusted by Robert Cecil, Elizabeth’s powerful Secretary-of-State, and kept his command in Ireland as much to keep him away from London as for his undoubted military skills. Elizabeth still carried a candle for him, but Cecil had him watched constantly.

The Irish Commander: Hugh O’Neill
The principal Irish chiefs were Hugh O’Neill and Red Hugh O’Donnell, who had waged successful guerilla campaigns against the English for years. While their tenacity and cunning had kept their forces largely intact, they lacked the skills, training, and degree of trust in each other to met the English in open battle. The mystery surrounding their decisions, first in delaying their move south in support of the Spanish, and later their strange actions in the final battle has been a source of controversy ever since. O’Neill’s actions after the defeat — trying to switch sides and ally with Blount against the Spanish — hardly fit his image as the great patriot.

The Spanish Commander: Juan del Águila
The Spanish were lead by General Juan del Águila, a general the whole of Europe held in high regard, but who had fallen afoul of court politics. It seems unlikely that the Spanish could have held Kinsale as long as they did without Águila’s knowledge and tenacity. After the siege had ended and Águila led his surviving forces back to Spain, he was court-marshaled due to the influence of the pro-Irish clerics and Red Hugh O’Donnell, who had fled Ireland immediately after the battle on Christmas Eve, 1601, and had been poisoning the court against Águila since his arrival. It long suited Irish propagandists to blame Águila for the defeat, and paint a picture of noble Gaelic lords betrayed by incompetent Spaniards, but Ekin details the full story of Águila’s court-marshall, and reveals that his military peers found his decisions correct, and remarkable given the paltry forces and limited supplies that that he had available to him.

As well as disposing of some mysteries and misinformation surrounding the siege and Battle of Kinsale, Ekin’s book also provides a remarkable look into the world of Elizabethan spies in Ireland and the infighting of different factions in the English and Spanish courts. Blount’s second-in-command was actually writing regular reports critical of him for Cecil. The priests with Águila, Oviedo and Archer, were constantly scheming and undermining Águila’s military decisions — in fact, they may have played decisive roles in both convincing the Spanish to mount the expedition, and the poor planning that likely doomed it before it began.

The Siege of Kinsale and the political changes that came about in its aftermath led directly to the flight of the Earls, the plantation of Ulster, and the treaty that partitioned Ireland and all the conflict that came afterwards. For such a pivotal event, the circumstances of the Spanish invasion of 1601 have been obscured in myth and propaganda for a long time. Des Ekin’s The Last Armada does a tremendous job uncovering the personalities, the political maneuvering, and the actions behind the myth, and reveals a dramatic and fascinating tale of 100 days which led to the death of the old Gaelic nobility.

atriptoireland.com / 2014

NATURALLY, Ireland’s Pirate Queen Granuaile is central to author Des Ekin’s quest to uncover our swashbuckling past. Whether his claim to have debunked the ‘many myths’ about the 16th-century seafarer, who is reputed to be be buried within the walls of the Cistercian Abbey on Clare Island, will be accepted by her armies of fans is a matter for discussion – after reading this fascinating book, of course.

‘Ireland’s Pirate Trail: A Quest to Uncover our Swashbuckling Past’ is the culmination of Ekin’s lifelong fascination ‘with freebooters and bucanneers’ and involved a trip right round the coast ‘in search of true-life adventure stories’. This seaside odyssey ‘uncovered an incredible forgotten history of swashbuckling sea-bandits, mutinies, massacres, captured princesses and buried treasure’.

The blurb says it all: “Alongside infamous buccaneers such as William Lamport of Wexford and Kinsale’s Anne Bonny, the scourge of the Caribbean, this book highlights lesser-known pirates whose bloodstained careers have long been forgotten.” There are the ‘brutal Viking sea-raiders’ and the ‘Irish privateers’ who sailed off to help win independence in the USA.
But for Co Mayo readers the chapters on our heroine, Granuaile are fascinating. For the author it all started at the little mainland pier at Roonagh harbour. On this perfect May morning, the surface of Clew Bay is a deep Mediterranean blue, reflecting and intensifying the robin’s-egg shade of an almost cloudless sky. Drifts of mauve thrift tumble chaotically down the stone walls of Roonagh Harbour as our ferry chugs off towards Clare Island.”
Observing some of the tourists aboard the ferry, he notes that they are ‘in a sense, pilgrims: they have travelled from all over the world to worship at the shrine of a famous female pirate named Granuaile’.

On arrival, the caravan of tourists trek back along the road to ‘the abbey’ – dubbed a misnomer, by the author, since it was ‘never more than an out-chapel to a mainland parish church’. Commenting on the medieval wallpaintings, he then writes: “Along one wall is the famous canopy tomb that is reputed to hold the remains of Grace O’Malley. Curiously, the sober archaeological leaflet in the church says nothing at all about the Granuaile connection. It says the tomb is the last resting place of an O’Malley lord. There may be a clue in the fact that the plaque alongside, bearing the family coat of arms and cited by eighteenth-century sources as proof of her burial there, actually post-dates Grace by nearly a hundred years.”

Thus the scene is set for Edkin’s fascinating chapter (almost 30 pages) entitled: ‘Grania Mania’, a celebration of her truly fascinating life with a list of popular ‘myths’ challenged.
“For the benefit of those who aren’t familiar with her story, Granuaile was a notorious sixteenth-century Irish pirate, whose plundering exploits off Ireland’s west coast infuriated not only her neighbours but also the English colonists. ‘The affrighted natives trembled at her name,’ wrote one early historian, and an English viceroy agreed, saying she was ‘a terror to all merchantmen who sailed the Atlantic’.”

However, Ekin adds ‘the strange thing’ is that details of her actual piracy ‘are scant and sketchy’. He goes on then to tell her story using the broader narrative of the O’Malley clan and their exploits, as well as specific historic references.
This is not a history book, however, and thus draws very personal conclusions by the author about what may have been myth and reality.
Like his revelations about the many other legendary stories of pirates and their exploits around the coast of Ireland, it is clear by the colour and vibrancy of each chapter that the author is fascinated by his subject matter.
Mayo News, Áine Ryan (May 1, 2018)

Da jeg leste Piken på toget i 2015, likte jeg den ikke i det hele tatt. Men liker å gi forfattere flere sjanser, for man vet jo aldri. Likte jeg Langsom ild bedre?

En av grunnene til at jeg likte Langsom ild, er at jeg liker å lese om husbåtmiljøet. Det er både spesielt og fascinerende. Det er en setting jeg ikke leser ofte om, og det er forfriskende. Det ga mysteriet et ekstra løft.

Mystisk mordsak
En ung mann blir funnet myrdet i sin egen husbåt. Gjennom hele handlingen følger man tre forskjellige kvinneperspektiv. Blant annet Laura, som blir sett på som skyldig i saken, spesielt siden hun har voldelige tendenser, og etter en ulykke, har hun ikke helt vært seg selv. Hun har sine svakheter, men likevel lar hun seg ikke stoppe av det, og lar livet gå sin gang. Man følger også tanten Carla, som har opplevd noe svært trist, noe som er vanskelig å komme over, og man blir kjent med Miriam som bor i husbåten ved siden av den døde. Hvem er den egentlige skyldige, og har de noe til felles?

Har sett at boka har fått noen svake terningkast, og kan forstå hvorfor. Selv satte jeg pris på den boka, for i fjor på den tiden jeg leste den, hadde jeg lest mange krim og thrillere som var temmelig kjedelige, og det var ikke denne. For første gang på lenge var jeg engasjert til tross for mysteriets forutsigbarhet, men følte at det ikke ødela noe. Hadde heller ikke noe i mot at handlingen og noen av karakterene var noe sære.

Fascinerende karakter
Hadde sansen for Laura. Hun var noe lystig til tross for hennes situasjon. Man får også en medfølelse for henne. Hun er heller ikke en av de som synes synd på seg selv med tanke på alt hun har vært gjennom. Hun har en stå på vilje som jeg liker, og hun er heller ikke den som bryr seg så veldig hva andre mener om henne. Hun bare lever sitt eget liv.

Med Piken på toget kjedet jeg meg nesten i hjel og det gjorde jeg ikke med denne. Likte balansen mellom krim og drama. At alle har sine hemmeligheter. Leter du etter noe lettlest til påskeferien og god underholdning, er Langsom ild et godt valg.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

Jo Rolf, din påpeking av farse og svart humor gjorde at jeg våget gå løs på boken med den gruvekkende tittelen «Slaktehus 5». Takk igjen, og også for dine hjelpende innspill til å forstå boken. Den har enda ikke sluppet taket i meg, og jeg måtte lese slutten en gang til.

I siste kapittel er forfatterens stemme tilbake. Vi er i juni 1968, to dager etter at Robert Kennedy ble skutt og drept, en måned etter at Martin Luther King led samme skjebne (NB King ble skutt 4. april 1968). På denne tiden har USA, under president Lyndon B. Johnson trappet kraftig opp sin krigføring i Vietnam. Hundretusener av unge amerikanske gutter og menn sendes til denne meningsløse krigen langt borte. «Og hver dag får jeg av min regjering nye tall på lik som militærvitenskapen har skapt i Vietnam. Slik er det.» (side 153) konstaterer Vonnegut lakonisk.

Dette er også tiden da motstanden mot USAs krigføring i Vietnam øker i USA og Europa. 1968-opprøret er i gang. En mulighetenes, entusiasmens og kampviljens tid.

Vonnegut lar «Slaktehus 5» ende med et spørsmålstegn. Den annen verdenskrig er over. Det er vår. Billy og andre frigitte amerikanske krigsfanger vandrer i en skyggefull gate mens løvet spretter og fuglene snakker. Den grønne vognen i form av en likkiste, som de tidligere hadde brukt da de skaffet seg krigssuvenirer, er forlatt. En fugl sier til Billy Pilgrim: «Poo-tee-huit?»

Tar pliktdansen med døden aldri slutt?

I den beste delen av tre århundrer, dominerte 'korsarene' eller piratene fra 'Barbary'-kysten i Nord-Afrika det vestlige og sentrale Middelhavet. De foretok razziaer langt inn i Atlanterhavet, drev rov på skipsfarten og kystbosetningene over det kristne Europa, alt fra Hellas til Vest-Afrika og De britiske øyer. I fravær av organiserte europeiske mariner møtte de sjelden alvorlig motstand, og omfanget av deres raid var bemerkelsesverdig. I tillegg til piratkopiering og slaveplyndring kjempet de som kapere, og delte byttet sitt med herskerne i havnebyene som ga dem skip, menn og et klart marked. Denne boken undersøker deres utvikling og deres kampstil, kroniserer deres prestasjoner og fiaskoer, og illustrerer utseendet deres og skipene deres, og forklarer hvorfor de var så fryktede og effektive.

Barbary Corsairs så først ut til å terrorisere skipsfart på 1500-tallet. Disse muslimske piratene seilte ut av havnene i Nord-Afrika og fungerte som offiserer i det vidstrakte osmanske riket, plyndret handelsrutene i Middelhavet og sådde gru i hjertene til kristne overalt. De mest kjente og mektigste var Barbarossa-brødrene, sønner av en overfalt kristen. De sanne grunnleggerne av regentskapet i Alger, de forfulgte først fiskefartøyer eller forsvarsløse kjøpmenn før de ble dristigere og la ut på mer frekke ekspedisjoner – angrep befestede havner og byer; raidere og kidnappe innbyggere på den afrikanske kysten; og jaktskip fra de kristne nasjonene. I denne nyoversatte boken følger Jacques Heers de ekstraordinære bedriftene til brødrene og andre korsarer og profitører, satt mot det turbulente bakteppet av handel, handel og konflikt i hele Middelhavet i løpet av 1300- og 1500-tallet. Det er et fortryllende eventyr, robust skrevet, og det vekker liv til en tid da reise og handel var farlige bedrifter.

Over hele Middelhavet tok kristne og muslimer hverandre til fange. Skrifter av britiske fanger som klarte å returnere ga noen av de tidligste førstehåndsberetningene om livet blant muslimer som ble vist på engelsk, og formet dermed populære holdninger til muslimer. Beretninger om nordafrikansk fangenskap dukket opp regelmessig fra 1580-tallet til begynnelsen av det attende århundre, da sjangeren hadde blitt sentral i veksten av prosafiksjon. De særegne trekkene til fangenskapsfortellingen utviklet seg og muterte ujevnt, selv da britiske forhold til den islamske verden forskjøv seg og endret seg. Ved slutten av det syttende århundre, da den britiske imperialistiske fantasien ble stadig mer stimulert av garnisoner i Tanger og Bombay, skiftet fangenskapsfortellinger fra å advare om farene ved islam til å feire oppfinnsomheten og oppfinnsomheten til fangen som klarte å rømme. Fangene begynte også å gi etterretning om planer for fremtidig britisk okkupasjon og dominans.

I denne boken bruker Davis mange nye historiske kilder for å undersøke en av de minst forståtte formene for menneskelig trelldom i moderne tid – den systematiske slaveri av hvite, kristne europeere av muslimene på Nord-Afrikas Barbary-kyst. Langt fra det mindre fenomenet som mange har antatt det å være, viser det seg at hvitt slaveri i Maghreb, i Davis' beretning, har hatt enorme konsekvenser, og fanget så mange som en million ofre fra Frankrike og Italia til Spania, Holland, Storbritannia. , Amerika, og til og med Island i århundrene da det blomstret mellom 1500 og 1800. Enten det handler om metodene brukt av slavere, opplevelsen av slaveri eller dets ødeleggende innvirkning på slavene selv, demonstrerer Davis de mange ofte overraskende likhetene mellom dette «annet» slaveri og den mye bedre kjente menneskelige trelldom som ble led på samme tid av svarte afrikanere i Amerika.

Først publisert i London i 1816, The Narrative of Robert Adams er en beretning om eventyrene til Robert Adams, en afroamerikansk sjømann som overlever forlis, slaveri og brutale forsøk på å konvertere ham til islam, før han ble løst til den britiske konsulen. I London blir Adams oppdaget av Company of Merchants Trading som publiserer historien hans, der Adams legger inn en fantastisk beretning om en tur til Timbuctoo. Adams' historie er ledsaget av samtidige essays og notater som plasserer hans erfaring i sammenheng med europeisk utforskning av Afrika på den tiden, og veier hans troverdighet opp mot andre samtidige beretninger. Professor Adams' introduksjon undersøker Adams' troverdighet i lys av moderne kunnskap om Afrika og diskuterer betydningen av historien hans i forhold til det tidlige nittende århundres interesse for Timbuctoo, og til de litterære sjangrene til slavefortellingen og Barbary Captivity-fortellingen.

Holy War and Human Bondage: Tales of Christian-Muslim Slavery in the Early-Modern Mediterranean forteller en historie som er ukjent for de fleste moderne lesere – hvordan denne gjennomgripende slaveriet involverte, koblet sammen og delte dem på begge sider av Middelhavet. Verket utforsker hvordan menn og kvinner, kristne og muslimer, jøder og afrikanere sør for Sahara opplevde sin fangst og trelldom, mens de sammenligner det de gikk gjennom med hva svarte afrikanere opplevde i Amerika. Holy War and Human Bondage, som trekker mye på arkivkilder som ikke tidligere var tilgjengelig på engelsk, vrimler av personlige og svært følte historier om muslimer og kristne som personlig falt i fangenskap og slaveri, eller som kjempet for å frigjøre slektninger og medreligionister i trelldom. På disse sidene vil leserne oppdage hvor mye raseslaveri og trosslaveri en gang lignet på hverandre og hvor mye de overlappet i det tidlig-moderne sinnet. Hver produserte sin del av personlig lidelse og sosial ødeleggelse - men historiens luner har gjort den ene praktisk talt synonymt med menneskelig trelldom, mens den begrenser den andre til nesten fullstendig glemsel.

Slavehandelen på Barbareskkysten i Nord-Afrika var en del av den arabiske slavehandelen, et senter for slavehandel i Middelhavet og en viktig kilde for kristne europeiske slaver til det osmanske rike og Midtøsten fra 1500-tallet til 1800-tallet. århundre. Området «barbareskkysten» omfattet Marokko og det osmanske Nord-Afrika (nå Algerie, Tunisia og Libya), som i dette tidsrommet formelt var underordnet det osmanske rike, men som i realiteten var uavhengige stater. Slavehandelen ble hovedsakelig håndtert av barbareskpiratene, som angrep ikke-muslimske skip i Middelhavet og foretok landhugg langs ikke-muslimske kyster i Sør- og Vest-Europa fra Italia og opp til Island. Den kanskje mest kjente av disse raidene var Turkraidet på Island i 1627 (Tyrkjaránið).

Nord-Afrika hadde allerede i antikken vært et senter for slavehandel. På slutten av 1400-tallet begynte imidlertid en ny storhetstid for regionens slavehandel. På dette tidspunkt var området fylt med fattige muslimske og jødiske flyktninger fra Castillas forening av Spania mens det osmanske rike tok over området som ble et senter for piratvirksomhet mot Spania. På midten av 1600-tallet tok også piratene i Tripoli, Alger og Tunis kontroll over området fra det osmanske riket.

Ifølge islam hadde ikke muslimer lov til å bli tatt til slaver, mens det var legitimt å slavebinde ikke-muslimer. Slaveriet i Midtøsten var derfor avhengig av import av slaver fra den ikke-muslimske verden, og barbareskpiratene fokuserte på å fange innkristne europeere (saqaliba). Frem til begynnelsen av 1800-tallet var Middelhavet under konstant trussel fra de barbareskpiratene, og mange europeiske stater betalte jevnlig avgifter til piratene for å hindre at skipene deres ble angrepet. ...........
Ref. Wikipedia

Tusen takk for en glimrende omtale! Jeg leste boka for noen år siden, og den gjorde stort inntrykk. Dine betraktninger og skarpe observasjoner, samt Rolfs interessante innspill gjør at jeg får lyst til å lese den om igjen :-)

Du kan jo prøve. Hvilken sjanger, handling, personer, tykk eller tynn bok, ca årstall utgivelse, norsk eller oversatt ?