Bokelskere.no

"Grunnlaget for all frihet er råderett over egen kropp og hva i den er", sier hun. "Det motsatte er en slaves tilstand."

Sann tro krevde jo underkastelse til det ubeviselige, ellers var det jo ikke tro. Tro til det som i den ytre verden var umulig. Det lå jo i ordet.

Det e'n mann har bygd, kan en annen rive ned.

Før en kvinne kan bestemme over sin egen kropp, og kontrollere om hun vil ha barn, når hun vil ha barn og hvor mange hun eventuelt vil ha, er hun ikke fri.

De levende må ta seg av hverandre, tenkte han. Det verste er å dø uten å ha levd.

Det var en sånn dag, konstaterte hun. En av de dagene som ikke tålte å åpnes ordentlig - eller da man selv ikke tålte å bli åpnet. Som man kom seg enklest gjennom med sanser og bevissthet som små sprekker ut mot virkeligheten.
En sånn dag. Kanskje rett og slett en sånn årstid?

En gullenke, kraftig nok til å ankre et mindre skip, gnistret rundt halsen.

Jo, sjef, sa Daniel. Men det er studiedag. Skal man ikke studere da? Jo da, jeg skal studere gymnastikk ved å se på dere når dere løper. Passiv idrett. Akkurat som passiv røyking, bare sunt.

Hendelser fra fortiden glir gradvis inn i glemselen og forsvinner, som speilingen av skyer i et stille vann. Samtidig er fortiden med oss i alt vi gjør, og lever videre i hver eneste gjenstand vi berører eller betrakter. Fortiden finnes i gatene vi går i, byggene vi bor i, og i værelsene hvor vi spiser, sover, jobber og elsker. Fortiden er med oss i tankene og ideene våre, i våre talemåter og gester, så innvevd i våre forestillinger om verden at den forblir usynlig.

"Tro meg, Adam," sa Nora den sommeren (og det gjorde jeg). "Det finnes måter å være smart på uten å gå på de beste skolene og universitetene. Moren din er den smarteste av alle mødrene."

Alle må ha en historie, sa hun. - For dem som ikke har noen, dikter man opp en.
Hun kastet et blikk opp på radene med bøker da hun sa det, og Moreno skjønte at det var et sitat. Og at ordene nok hadde en viss relevans for frøken Gravensteins eget liv også.

Kanskje det var slik som antropologene påsto, tenkte hun; at når den nordeuropeiske kjernefamilien har utspilt sin rolle som økonomisk og sosial faktor, hadde den også mistet sin følelsesmessige betydning.
Følelser var overbygninger og ferniss. Mann og kvinne møtes, reproduserte seg og gikk videre til hver sin kant. I den retningen de hadde vært på vei før de tilfeldigvis støtte på hverandre ... mot uklare mål. Ja, det var kanskje akkurat sånn man burde se det. Det fantes i alle fall rikelig med forbilder i dyreverdenen, og mennesket var i bunn og grunn en biologisk skapning.

Kanskje ville det dukke opp noe, og kanskje ikke.
Ikke noe dumt motto for politiets arbeidsvilkår i det store og hele, tenkte han. En fåfengt leting på lykke og fromme etter en nål i en høystakk, var det ikke sånn det pleide å være?
Eller som Reinhart foretrakk å uttrykke det: En politimann er en blind skilpadde som leter etter en snøball i ørkenen.

En god løgn går fra Bagdad til Damaskus mens sannheten leter etter sandalene sine.