Bokelskere.no

Merkelig med gjensyn av et så gammelt innlegg. Fem år? Jeg var en ganske annen fyr. Men kanskje jeg ikke mener så veldig forskjellig nå som det jeg skrev her. Usympatiske mødre ja, de er også vidt omkring. Det første som slår meg her og nå er The Sopranos.

Redigert: Apropos dette. Sons and Lovers. Jeg skrev min master om denne romanen. Noe av det jeg satt av en del plass til var å tilbakevise resepsjonen syn på moren og faren i romanen. Faren blir ofte tolket usympatisk og moren som en slags engel, men det er jammen helt høl i hue'. Moren her er noe nær et monster. Heldigvis er romanen kompleks nok (god nok) til at de begge er skrevet som hele mennesker, altså ikke typer*, og å kalle den ene for monster er egentlig bare et oppildnet slump fra min side.

Krysser fingrene da for at jeg finner den på mammutsalg!

Jeg ser du har gjort researchen for meg! ;) men det jeg egentlig ville høre er om du har lest en av utgavene, eller gjerne flere av dem, slik at du kan sammenligne. Kanskje du tilogmed kan norrønt og vil sammenligne de nye norske oversettelsene opp mot originalen?

Jeg har lyst til å lese Egils saga, eller Egil Skallagrimssons saga. Mest lyst har jeg å lese den på god nynorsk. Hvilke utgaver finnes det og som er å anbefale, og for den saks skyld mulig å oppdrive?

Jajajajaja, dette er eksemplarisk, men egentlig også noe jeg kan; jeg var en gang veldig inne i fantasy og ville til og med skrive det. Jeg skrev mitt innlegg her først og fremst fordi jeg har lagt merke til lister på lister med "beste fantasy" hvor f.eks. Tolkien og den åren ikke engang har vært nevnt. Jeg tror det vokser opp en ganske annen generasjon. Robert Jordans Tidshjulet er iallfall historie.

Når var det fantasy gikk fra å være alver og drager og detaljerte kart, til å bli survival games og urban vampires? Jeg begynner å bli gammel. Makan.

Jeg ville bare si det var en fin sak dette her, en fin, liten bok, og takk for anbefalingen; jeg tror det ville tatt en stund for meg å finne frem til den hvis du ikke hadde gjort meg oppmerksom. Ådlands måte å føre ordet på er uvanlig og frisk. Noen av diktene fanget meg, mens andre slo meg som litt fikse pga svært gjentakende motiver og ordbruk (f.eks. ordet truse og fargen rød). Men så liker ikke jeg f.eks. Tranströmer fordi det eneste han skriver om er fargen grønn, hah. Men i det store: noe nytt og fint, en klar stemme, selvsagt fra Bergen, jeg må nok flytte dit en gang og ta noen lange skåler. Keep 'em coming hvis du vil anbefale mer poesi.

Å lese Stein til Stein var som å spille et slags lotto, hvor ballene er en hel rekke med substantiver som gjentar seg i hvert dikt, men skifter litt på rekkefølgen, en hul mumling mellom ordene vind, himmel, stein, stille, hav, fjord, fjell. Jeg klarte ikke å legge sjela mi i lesningen. Jeg fant det hele kanskje ufortjent tomt. Jeg kan se diktene fungere stående alene og drukket som en liten morgendram, lest altså med mellomrom, litt i ørska, det viktige: med tilstrekkelig med tid. Lest besettende, fort og jagende etter rytmer og et rikt språk, kom den til kort.

Edit: Jeg trekker dette tilbake som en kritikk, men ikke utsagnet; samlingens verdi er ikke som samling, men diktene enkeltvis og lest over lang tid. Styrken til diktene her er ikke språket, verken i språklig overraskelse, oppfinnsomhet, presisjon eller flyt, men det betyr likevel ikke det at diktene ikke har vekt, vekten ligger annensteds, - det måtte bare litt dveling til for at jeg skulle innse det.

Takk! Jeg vil låne den neste gang jeg er innom biblioteket (det blir vel imorgen). Jeg må imidlertid si at jeg likte din anbefaling, men den voldsomme panegyrikken i Vinduet gjorde meg litt ullen

Av denne grunnen er jeg svært glad i å lese tospråklige samlinger, noe jeg har gjort bl.a. med Goethe, Rilke og Eluard, så kan man følge med f.eks. på endringer i syntaksen. Grove omskrivinger i syntaks er noe jeg virkelig hater, jeg forstår det ikke; man sier det blir bedre norsk, men jeg ser ofte at det heller blir dårlig poesi. Takk for å oppklare at det er slik her i odene, for da skal jeg lese dem med litt mer mistenksomhet og en gang i tiden skaffe meg en spansk versjon.

Og jeg er uenig med dere begge. Eller er vi egentlig uenige? Dette er en av de friskeste samlingene jeg har lest på lang tid, og jeg sammenligner odene her gjerne varmt opp mot mye av den selverklært banale norske samtidspoesien hvor ingenting får lov til å ha verken noe betydning eller engang adjektiver. Jeg synes mye av disse odenes styrke er at "det pompøse" her holdes akkurat der det skal, så å si, jeg mener, lovtalene er akkurat på sin plass og springer ut av noe virkelig. Poetiseringen av hverdagen mener jeg han her får til; kanskje er det enda bedre i spansk drakt, men det kan jeg ikke si noe om. Jeg tror imidlertid dere har rett i å påpeke det at de mer prosaiske diktene er de beste, men da handler det ikke om et prosaisk språk, men et prosaisk startpunkt, f.eks. den glimrende oden til løken. Kanskje grunnen til at disse er så gode er nettopp det at selve den poetiske bedriften kommer tydeligere til syne, alkymien så å si, å vise alle ting - selv det små og hverdagslige - sin betydning. Om en elsket sine hender er det mer selvsagt. Jeg liker også odene til kjærligheten, ensomheten og ordboken, for ikke å nevne det innledende "Det usynlige mennesket".

Hvis jeg får blod på tann etter den første, så vil det være vanskelig å utelukke. Men jeg er begrenset til oversettelser.

En liste for meg selv, men jeg tar likevel imot innspill, særlig nyere poesi.