Bokelskere.no

En diktsamling av en av yndlingsforfatterne mine. Sykt fin. forty-five thoughts for my daughter and my virtual daughters har jeg lest flere ganger enn jeg kan telle med fingre og tær. Jeg har kanskje lest den én gang om dagen helt siden jeg leste det for første gang. Andre dikt jeg vil trekke frem fra denne samlingen er: duty: for sofia (som handler om Sofia Coppola), collage og lost in los angeles.

Denne begynte jeg å lese uten å vite noesomhelst om den på forhånd annet enn at Francesca Lia Block hadde anbefalt den på bloggen sin. Jeg ble helt bergtatt av den vemodige stemningen i denne boken og selve temaet som gjorde meg fryktelig nysgjerrig, jeg måtte bare lese videre, samtidig som jeg irriterte meg litt over den noe enkle tonen til jeg-personen Kathy. Det gikk heldigvis over etterhvert som jeg ble vant til henne, og så ble jeg bare mer og mer satt ut av hele boka, før jeg leste den ferdig i check in-køen på Charles de Gaulle (det finnes ikke noe sted det ikke passer å lese) og bestemte meg for å se filmen da jeg var kommet hjem, som forøvrig sugde, men hva tenkte jeg på, Keira Knightley, Carey Mulligan, Andrew Garfield og Sally Hawkins i én og samme film, og jeg orker ikke trynet på noen av dem? (KK bare fordi hun har vært verdens mest irriterende vesen helt siden Pirates of the Carribbean, CM fordi hun er på andreplass, AG fordi han liksom skulle være så sykt søt som Tommy i Never let me go, men jeg måtte bare spy, og SH ene alene pga. drittfilmen Happy-Go-Lucky). Anyways, jeg er nødt til å lese mer av Kazuo Ishiguro (og jeg tror det blir The Remains of the Day.)

Jeg må først begynne med å gi deg et kompliment og si at du overrasker meg, hvor interessert du åpenbart er i dette emnet (noe som jo både er uvanlig og beundringsverdig!). Derimot må nok jeg dessverre skuffe deg og si at det bare er Bédiers versjon av Tristan og Isolde jeg har lest; hvor tro den er til legenden og de andre skriftene vet jeg ikke, men jeg koste meg ihvertfall gløgg med den. Hvis det finnes flere enn én norsk oversettelse bør man vel velge den gamleste, nåh, det mener iallefall jeg, det blir på sett og vis det eneste riktige, jo gamlere jo bedre. Hehe, riddere skal vel ikke tale radikalt bokmål? og gammelmodig norsk har en egen stemning over seg.

Hvis jeg kan gi deg to andre anbefalinger (ikke til listen, men til ditt eget prosjekt, eventuelt til inspirasjon)? Tristan und Isolde og Parsival av Wagner. Min tysk er veldig begrenset så jeg forstår egentlig ikke hva de beljer om, men musikken er likevel noe av det skjønneste jeg kjenner til. Man føler seg oppløftet. Kanskje har du allerede hørt noe av det?

Kjøpte Richard Bauschs "Wives and Lovers" på Shakespeare & Co i Paris sist uke, tok den med til København uka etterpå, hvor jeg leste den ut og derfor la den igjen i en hyllene på hostellet.

En god idé til liste! Hvis jeg kan hive inn noen ridderromaner fra gammelt av vil jeg gjerne nevne Parzival av Wolfram Eschenbach, Sir Gawain and the Green Knight (visstnok én av Tolkiens favoritter), Tirant lo Blanch av Joanot Martorell (hvis jeg husker riktig er denne blant de som omtales varmest i Don Quijote), Orlando Furioso av Ludovico Ariosto og Gralsfortellingen av Chrétien de Troyes. Jeg har ikke lest disse selv, men de skal være blant de betydeligste innen sjangeren; de var navn som dukket opp da jeg for en tid tilbake virkelig brant for riddere og middelalderen, det gjør jeg forøvrig ennå - ja, hvordan kan man ikke gjøre det? Tristan og Isolde bør heller ikke glemmes! Kanskje også Nibelungenlied og Beowulf. Håper dette kan være til hjelp!

(Igjen må jeg ty til å svare én når jeg egentlig svarer flere. Livet er vanskelig, er det ikke?)

Hamsun er vel en av de største splitterne her på forumet. Det er et enten-eller om å elske eller hate ham, det er ingen toner av hengivenhet midt imellom disse. Selv tilhører jeg den part som blir ør, øm og svett av å lese ham, og tar derfor nå til motmæle. Det var kanskje ventet? Noen må jo forsvare vår prosaprins!

Jeg kom til å tenke på en morsom vits av Woody Allen:
Two elderly women are at a Catskill mountain resort, and one of 'em says, "Boy, the food at this place is really terrible." The other one says, "Yeah, I know; and such small portions."
Det du sier om Hamsun (og som jeg har observert er det vanligste argumentet imot ham her på forumet) synes å være denne vitsen snudd på hodet. Altså: "Hamsun skriver ypperlig, men det blir for mye". Denne logikken gir ikke mening for meg.

Et annet argument sier at "Han skriver bra, men han skriver om de feil tingene". Som Solveig skriver ovenfor, "han har et veldig bra språk, men historiene fenger ikke meg". Noe uhøflig likefram er jeg nå i uttrykksformen, men hvilke historier er man ment å skrive hvis man ikke kan skrive om de evige temaene Hamsun tar opp? For meg er det endog ofte slik at det er språket som former historiene, dvs. teknikk kommer før innhold, eller snarere at innholdet forutsettes av teknikken. Men så er kanskje teknikk feil ord å bruke om Hamsun, da det ikke er noe oppskriftsmessig ved ham.

Bjørg Frøysaa skriver nedenfor at hun ser "absolutt at han skriver godt, men det blir liksom ikke den rette stemningen." Dette utsagnet forstår jeg ikke. Stemning er nettopp Hamsuns ess. Jeg tror man må lete lenge etter en roman som kommer like mye til live som Pan.

(Det blir forøvrig spurt om lydbøker: jeg har hørt mange lovord om Axel Hennies opplesning av Sult, skjønt jeg har ikke erfart den selv. Kanskje den kan anbefales?)

Motsier meg selv? Hehe, jo, det kan hende! man har den uvanen. Jeg kan skrive under på at jeg motsier meg selv - eller er dobbeltmoralsk - ved å først anklage forumet for å sutre, samtidig som at hele mitt eget innlegg var en eneste lang sutring. ;p

La meg likevel forsøke å imøtegå det du sier. (kanskje misforstår jeg deg, isåfall får du si ifra!).

Jeg skrev ikke at det er en utopi (her siterer jeg deg) "å si at det tidligere var flere deltakere med et bredere spekter av temaer og skrivemåter", men jeg skrev at noen andre hadde hevdet en slik fortid eksisterte. Den utopien jeg skildret hadde ingenting med en glansfull fortid å gjøre, men med en mulig fremtid. Kanskje har du dog motbevist min påstand, kanskje har du bevist at det tidligere faktisk var bedre jordsmonn her på Bokelskere for blomstring av debatter, eller at det fantes noen ivrige som jevnet balansen. (man var ikke bedre før, men mer uthvilt?).

Jeg har ikke mer eller mindre sluttet å delta her fordi det plutselig er blitt umulig å få igang eller snarere *holde ved like en god diskusjon (slik har det vært så lenge jeg kan huske), men fordi jeg har gått lei av at denne tendensen ikke synes å forbedre seg, til tross for alle disse enorme trådene (denne medregnet) hvor folk gir uttrykk for sin frustrasjon. Man bruker svært mye tid på å skrive et innlegg, men tilsynelatende uten hensikt, eller heller: uten virkning. I overdrivelsens navn kan vi vel spørre: har man snakket til en vegg hele tiden? Verden er forsteinet, og Internett er ikke noe unntak. Eller er det pessimistisk av meg? Nåvel! Men som du antyder avslutningsvis, kanskje det er nettopp i slike stunder man ikke bør forlate båten og heller prøve å få den inn på riktig kurs? Men "kor e alle helter hen?" som fyren synger. Dette er en oppgave for flere!