Bokelskere.no

Dette er en skikkelig liten flis av en bok. Faktisk er det jo ikke en bok, men en boksingel. Denne leser man ferdig gjennom en kopp kaffe. F.eks. cappucino macademia (det nevner jeg bare fordi jeg drakk det i går, og det var godt, men jeg leste ikke noen diktsingel da, jeg leste et avisbilag). Anyways, Jeg elsker deg er en fin tittel, og resten er ikke så verst. Her er et utdrag:

Jeg kan gjengi mange ting om meg selv som er sant, blant

annet adresse, navn og telefonnummer.

Iblant gjengir jeg disse tingene for å være sikker på at jeg ikke

er blitt til en annen person.

Stig Larsson er ikke krimforfatteren Stien Larsson, men en svensk poet. Som jeg plukket opp i Knausgårds Min kamp 2, hvor Knausgård skriver om at han går på kaféer i Stockholm og får øye på en masse kjente forfattere/poeter, og en av de han ser er Stig Larsson, og Knausgård skriver om Natta de mina, som visstnok er fantastisk, og jeg, som elsker Knausgård, stoler på Knausgård og skriver ned navnet Stig Larsson i min skal lese-liste, og siden leter jeg etter Stig Larsson på biblioteket og finner ikke akkuart Natta de mina, men en samling av utdrag fra flere av hans bøker, Helhjertet på en annen måte, oversatt til norsk, det er det eneste jeg finner, men jeg er sugen på å finne ut hva Knausgård synes er bra, så jeg låner den, jeg, det får holde, og så ligger den lenge på skatollet mitt, jeg glemmer den helt bort, før jeg begynner å lese i den og tenker at noe må være galt med meg, for jeg synes ikke den er fantantisk, jeg forstår den faktisk ikke helt, det er som om den ikke helt trenger gjennom til meg, hjelp, men kanskje er det fordi jeg leser den på norsk, kanskje det er fordi jeg ikke leser akkurat Natta de mina.

Dag Solstads karakterer er så vanlige og tilsynelatende dølle, men så er de ikke det likevel, og det vi får vite om dem er så... trivielt. Bjørn Hansen f.eks., hovedpersonen i Ellevte roman, bok atten, er med i en amatørteatergruppe liksom. Også. Så skjer det noe som jeg nesten får hakeslepp av. Jeg er spent på 17.roman, den skal jeg lese så fort flyttelasset mitt kommer med alle bøkene mine. (Jeg fikk 17.roman av min bestemor, hun hadde kjøpt den på tilbud, tror jeg, og både hun og pappa leste den ferdig på en hyttetur vi var på i påskeferien, så da kunne jeg få den, men jeg kunne ikke begynne å lese den der og da, for pappa sa at den var en fortsettelse på en annen bok av Dag Solstad, men han kunne ikke huske hvilken, noe jeg fant ut på internett senere altså var Ellevte roman, bok atten.)

Arto Paasilinna er så sykt random. Og lol. Men jeg er usikker på om dette er min greie, om jeg vil lese mer av ham. Jeg tror ikke det. Jeg synes forresten Den elskelige giftblandersken var bedre (dette sier jeg fordi det er så mange som har sagt til meg at likte jeg den, så burde jeg lese Harens år også). Forresten er det skadelig å lese å Arto Paasilinna, for jeg får så mange fordommer om Finland. Han legger jo bare mer ved på bålet.

Thor Heyerdahl var en grepa kar, men særlig flink til å skrive var han ikke. I Adams fotspor er hans egne memoarer. Den er klønete og rotete og hver gang jeg plukket den opp orket jeg aldri mer enn tre-fire sider før jeg la den fra meg igjen fordi det det var så slitsomt å lese den. Jeg begynte på den i begynnelsen av juni og ble ikke ferdig før en gang i august. Sett bort fra det, har den jo en sjarm. Det er jo Thor Heyerdahl som har skrevet den! (Jeg er litt forelska i han, skjønner dere.) Og han kommer med noen gøye anekdoter, om bl.a. alle statslederne han kjente, som f.eks. Fidel Castro. Eller kongefamilien (hvilken kongefamilie? Alle!).

Jeg leste om denne diktboka i Bokmagasinet (tror jeg), og der stod det at dette var dikt om hverdagen, og jeg elsker hverdagen, hva er finere enn hverdagen, og i tillegg har denne boka en kjempefin tittel, synes dere ikke, så derfor gikk jeg for å låne den. Og så viste det seg at coveret også var helt nydelig, det var så fint at jeg måtte dra opp boka på kafé for å vise den til de jeg satt der med. Trivielt, ja. Hva angår diktene er det første diktet mitt favoritten min, og det er flere dikt i den jeg liker godt, men likevel er det overvekt av dikt som bare går meg hus forbi, og det gjør at denne diktboka ikke blir helt det store.

En blogger informerte meg om at min elskede Francesca Lia Block hadde en novelle i denne novelleantologien. Dermed tok det bare et minutt max innen jeg hadde bestilt How Beautiful the Ordinary fra amazon.com. Derfor skjønte jeg ikke før jeg hadde den hjemme hos meg at dette er en novellesamling hvor alle tekstene handler om det å være skeiv. Noe jeg ikke liker. Jeg liker ikke når det fokuseres på homokamp (eller kvinnekamp for den saks skyld), at det lages en novellesamling som skal handle om det, det får det til å lage et større gap mellom "de og oss". Åja, dere er noe annet, siden dere må ha en bok som handler om det å være skeiv, fremfor en bok som handler om kjærligheten, eller tenåringslivet generelt, noe alle kan relatere seg til, i motsetning til en bok om å være skeiv, hvor bare en minoritet kan relatere seg til det. Jeg følte nemlig at denne boka var lagd for å muntre opp tenåringer som sliter med identiteten angående seksuell legning. (Dette er ikke noe jeg finner på, Michael Cart skriver dette i forordet: There are countless reasons for reading, but when you're young and uncertain of your identity, of who you may be, one of the most compelling is the quest to discover yourself reflected in the pages of a book.) Jeg fikk i hvertfall svært lite ut av denne boka. Selv novellen til Francesca Lia Block, My Virtual World, er ikke noe særlig til tess. Den er som en dårlig kopi av en annen novelle hun har, Dragons in Manhattan, som er å finne i hennes egen novellesamling Girl Goddess #9 (Drager på Manhattan på norsk). Les heller den (og resten av novellesamlingen også i samme slengen, for den er nydelig fra ende til annen). Selv i en av de bedre novellene i How Beautiful the Ordinary, William Sleators Fingernail, som både er original og morsom å lese, er kleinheten til stede.

En diktbok av Geir Gulliksen som gav meg fine Se på meg nå. Et ansikt som minner om norsk politikk er ikke like fin, men det gjør ikke noe, for Se på meg nå var eksepsjonelt fin og likesom i en klasse for seg. Uansett, her er et utdrag:

hun hadde ikke trodd at hennes egne barn kunne dø før hun selv skulle dø

hun hadde for øvrig aldri forstått at vi som var sønnene hennes virkelig

kom til å flytte hjemmefra, hun ventet fortsatt på at vi skulle komme hjem

hun holdt middagen varm hele dagen og kastet den dagen etter

En diktbok om guder, eventuelt selve Guden. En veldig gudelig bok. Herregud, har jeg ikke noe mer å si enn det? Nei.

Jeg har vært borti Jason tidligere, men aldri helt skjønt greia. Før Sofia en dag dro den opp av veska og lånte meg denne, sa jeg burde lese den, og jeg leste den, denne tegneserienovellesamlingen, og så skjønte jeg det. Jeg ble fascinert og og bergatt av stemningen, tegningene, historiene. Så rart og merkelig - og orginalt. Jeg likte den kjempegodt, fikk lyst til å lese mer. Jeg fortalte om det til kjæresten min, jeg har lest Jason nå, det er bra, du har vel lest det, hvorså han viste meg en mappe i hylla full av Jason-blader, som jeg ikke rakk å lese da, men som jeg kom på igjen nå, og jeg håper han tar dem med seg i flyttelasset hit.

Hva skal jeg si? Dag Solstad er så veldig Dag Solstad. Uten at det er noe dårlig med det. Denne boka handler om en norsklærer. Først begynner det med en episode i et klasserom på en videregående skole, deretter følger digresjon på digresjon, vi ender langt vekk fra norsktimen (hvor jeg forøvrig kommer til å tenke aldri, aldri i livet måtte jeg ende opp som norsklærer og undervise om Ibsen), til en liten familie som får meg til å tenke på den like lille familien i Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige, en vandring i hovedpersonens tidligere studentliv i Oslo og mennesker som likesom ut av det blå tar plutselige valg, og dermed skjer det vendinger som jeg ikke forstår, jeg blir overrasket og undrer meg over hvorfor gjør han dette? Og sånn er det hver gang jeg leser Dag Solstad.

For en liten tid tilbake leste jeg Mia Berners Tretten, og der ble Fordi det er slik jeg ror nevnt. Og siden jeg likte Tretten så godt som jeg gjorde, dro jeg med meg denne hjem da jeg så den ligge fremme på biblioteket. Og bra var det, for denne likte jeg enda bedre enn Tretten. Mia Berner var helt vill og sykt åpen for livet. For ikke å snakke om vågal, intelligent, selvstendig og bekymringsløs (på en ikke-ansvarsløs måte). Og selve boken, som er en samling av forskjellige tekster: jeg liker beskrivelsene hennes veldig godt. Spesielt likte jeg teksten Hvittingfangst og makrellgarn.

Jeg tror jeg er enig. Lenge siden jeg har lest denne. Det jeg kan huske veldig godt er begynnelsen, hva som skjedde på slutten har jeg helt glemt.