Humoristisk naturalisme
Lidmans Multelandet er en naturalistisk fortelling om et lite forpaktersamfunn i Västerbotten satt til en tid før andre verdenskrig. I motsetning til hva jeg forventet, er Multelandet både humoristisk og lettlest.
Jeg har en følelse av at språket ikke kommer like godt til sin rett i den norske oversettelsen, da jeg mistenker at det er noen særegne ord og vendinger som har falt bort. Lidmans stil er lavmælt, men inderlig. Språket preges av en gjennomgående naturalistisk, lyrisk tone. Til tross for at naturens forutsetninger spiller en viktig rolle i fortellingen, blir Lidman aldri svermerisk i forhold til hvordan naturkreftene rår over menneskenes liv.
De forskjellige karakterene vi blir kjent med er meget godt beskrevet. Først og fremst gjennom handlinger og utsagn, men også gjennom direkte innblikk i karakterenes tanker.
En av årets store leseropplevelser!
Therese siterer Multelandet av Sara Lidman (side 178)
17:39, 24. oktober 2011 Ingen har det som favoritt.
Ja, hvorfor skal man tenke på barna, du Märit? Her ute på myren hvor multene aldri tar slutt og solen alltid varmer? - Jeg er en multesol og det deiligste barn.
Eirik Røkkum siterer Northanger abbey av Jane Austen
10:47, 22. oktober 2011 Ingen har det som favoritt.
No one who had ever seen Catherine Morland in her infancy, would have supposed her born to be an heroine.
Denne bokas tema begynner å bli høyst uoriginal i FLBs verden. Jeg følte jeg hadde lest Ruby før, men nei, jeg hadde lest The Hanged Man fra 1994. Ruby er som en mer sofistikert og gjennomtenkt versjon av The Hanged Man. Men kunne ikke Francesca bare ventet litt med å gi ut en bok om dette da, sånn at jeg hadde sluppet å lese The Hanged Man (som er skisseaktig i forhold) og heller bare gått rett til å lese Ruby? Og så er det en ting til jeg må påpeke ved Ruby, og det er at handlingen i Ruby basically foregår i...England!!! DET GÅR IKKE. FRANCESCA LIA BLOCK = CALIFORNIA. CALIFORNIA = FRANCESCA LIA BLOCK. Og så henger Ruby i ENGLAND??? Vedder på at det er beskrivelsene av det landlige England som er det medforfatter Carmen Stanton har bidratt med. Det landlige England og Francesca Lia Block er så feil. Det er som kanelstrødde eplebiter dyppet i ketsjup.
Denne boka står på Penguins liste over Great Loves, en liste jeg har satt meg som mål å lese alle bøkene av. Det begynte med Sagans Bonjour Tristesse! Som er fin-fin. Og så ender det (foreløpig, jeg har enda en del bøker igjen på listen å lese) med at jeg leser deler av breskorrespondansen mellom den kristne middelalderfilosfen Abbelard og Heloise, som opplagt ikke var noe annet enn et godt, gammldags ligg for Abbelard, og likevel har noen klart å gjøre dette til en historie om Great Loves?! For det første, som jeg allerede har sagt: Abbelard forveksler kåthet med kjærlighet. For det andre: hvis Abbelard virkelig elsker Heloise, så kan han jo bare få henne! Han må jo ikke være kristen middelalderfilosof. Kan han ikke bare bli bonde og leve lykkelig med Heloise på en gård i Alpene hvis denne kjærligheten deres er så sterk som de sier, i stedenfor å sitte på hver sin kant av Frankrike og sende brev til hverandre? Dritteit. Hvorfor gjør folk det så vanskelig for seg selv?
Husker da jeg var seksten år og leste Anatomi. Monotoni. og ikke riktig skjønte om jeg likte den eller ikke, men som uansett satte seg så fast i mitt sinn, at jeg nesten hoppet i taket da jeg fikk vite at Edy Poppy skulle gi ut noe nytt! En novellesamling denne gangen. Og det er med Sammen.Brudd som med Anatomi. Monotoni, jeg vet ikke helt riktig. Jeg måtte tenke meg om etter Sammen.Brudd også, riktignok kortere denne gangen, og jeg kom fram til at jeg likte den. Kanskje klarte jeg å bestemme meg nå for om jeg likte den eller ikke siden jeg har blitt en god del mer voksen enn jeg var da jeg leste Anatomi.Monotoni, jeg vet ikke. Jeg synes i hvertfall hun skildrer ensomheten/toseomheten godt. Jeg tror på henne, selv om karakterene hennes er ganske spesielle. Ensomheten/tosomheten er kanskje noe universelt da?
Kathleen Rani Hagen om Den hemmelige hagen av Frances Hodgson Burnett:
11:22, 21. oktober 2011 Kommentarer: 1
Denne ble vi høyopplest fra på skolen da jeg var et lite skolebarn. Dessverre kunne jeg allerede lese da, og etter at jeg lærte meg å lese, så var ikke høytopplesning noe særlig stas lenger (lydbok nei), så jeg kan ikke si at akkurat selve høytopplesningen av denne boka var noe spesielt kjært for meg; eller at jeg husker noe fra den i det hele tatt, annet enn at jeg spiste matpakka mi og hatet den økologiske melken de hadde på Steinerskolen (sykt glad jeg var da jeg begynte på vanlig skole og de hadde TINE melk i små kartonger!), og idéen om hemmelige hager. Jeg var så sykt inne idéen om hemmelige hager. Det er en sånn romantisk forestilling jeg har, om det vakre ved hemmelige hager. Som om hager blir vakrere når de er hemmelige. Og det blir de jo. Jo færre som vet om noe, jo mer vedifult føles det ut som. Det gjelder jo alt det. Det gjelder å ikke selge sjela. Det er jo mye finere at bare jeg og kanskje to til har sett en viss film, den er vår likso, enn at alle i hele verden har sett den. Eller et band. Hvasomhelst. Og hager er så fine. Jeg skal sykt IKKE bo i leilighet når jeg blir etablert en gang jeg også; jeg skal ha et hus med hage og går rundt med gummistøvler på hele dagen lang og spise mine egne grønnsaker. Det tenkte jeg på da jeg leste denne boka nå. Å, fint!
FRA FACEBOOCS ANNALER
ha piknik på lyse da'n til tross for ramadan!
Var medlinga fra en gjeng marokkanske aktivister
en septemberdag 2009 etter å ha utfordra
fasten gjennom facebook
men så kom snuten og fengsla både gjeng og niste
it was 100 police officers against 10 sandwiches, sa aktivsiten ibtissam lachgar
Apropos land som okkuperer andre land, denne diktboka handler om Marokko som okkuperer Vest-Sahara. Et emne som jeg såvidt visste noe om før jeg leste denne (hver gang jeg sier til kjæresten min "Vi må dra til Marokko en gang!", sier han alltid "Nei, vet du ikke at de okkuperer land?! Vi kan IKKE dra dit."). Nå vet jeg kanskje ikke så mye mer, men i hvertfall litt mer. Anbefales!
Her er et av diktene:
FRA FACEBOOCS ANNALER
ha piknik på lyse da'n til tross for ramadan!
Var medlinga fra en gjeng marokkanske aktivister
en septemberdag 2009 etter å ha utfordra
fasten gjennom facebook
men så kom snuten og fengsla både gjeng og niste
it was 100 police officers against 10 sandwiches, sa aktivsiten ibtissam lachgar
Kort sagt: dette er en plagiat av Jonathan Safran Foers Extremely Loud and Incredibly Close. Enda en jødebøk hvor handlingen går fremover sett fra forskjellige vinkler, hvor den ene vinkelen er sett fra et barns vinkel. Et barn som bor i New York, som har mistet sin far, og som da sitter igjen med en veldig trist mor i det handlingen begynner, og som har et mysterium å løse, et mysterium som vi voksne lesere skal tenke er å, så søtt og sjarmerende. Og så hopper fortellingen fra generasjon til generasjon og frem og tilbake, for det gjør det alltid i jødebøker. Mye gratis dramatikk og tragedie å hente der.
Å, crap, nå havnet jeg nettopp på Mossads overvåkningsliste. Hjelper det at jeg sier at jeg likte Foers bok altså? Jeg synes bare ikke det er nødvendig å gi ut en bok som er nesten helt lik.
Tegneserieroman om Giy Delisles tre måneder lange opphold i byen Shenzhen i Kina. Et opphold som ligner mistenkelig mye på mitt tre ukers opphold i Jakarta i sommer. Shenzhen er like stygg og grå og full av trafikk som Jakarta. Jeg har faktisk aldri vært i en styggere by i hele mitt liv, denne byen hvis min eksistens bygger på, siden det var der mamma og pappa traff hverandre for første gang. Anyways, Delisle skriver om Shenzhen, som er i Kina, men slike byer går det vel en av på dusinet i Asia. Han skriver om at det er helt jævlig der og at alt bare er grått, at trafikken er livsfarlig, at det er sykt mange mennesker, om kundervicen som er altfor kundeservice (jeg setter pris på god service altså, det betyr ganske mye, men i Jakarta ble det for mye, overdose, overkill, jeg er faktisk ikke retard og jeg kan ta på meg skolen selv altså) og en masse andre finurligheter som jeg ikke tenkte så mye på da jeg var i Jakarta selv, men som Delisle, tegneren, la merke til.
Interessante dikt. McGouch sammentrekker mange ord slik at det blir noen lange og nye ord, han tillintetgjør med andre ord den engelske orddelingen, av og til i hvertfall. Også er det i blant noen spennende oppsett, f.eks. i diktet 10.15 thursday morning Memphis Tennesse. Diktene handler mye om å se på damene som ikke er til stede lenger. Selv om diktene av og til minner meg litt om en britisk og snillere versjon av Bukowski, så griper de meg ikke helt altså. (Eller det er kanskje nettopp derfor, fordi de er britiske og snillere.)
Her er et udrag:
*Here twelve stanza I've left out (in case she reads this) about the sad, the happy times, how we lived between the rhymes
Linn Strømsborg siterer Vaffelhjarte av Maria Parr (side 125)
11:23, 20. oktober 2011 Ingen har det som favoritt.
Til slutt tok eg på meg bobledress og gjekk bortom fjøsen. Der la eg meg rett ned. Tankane mine flagra rundt, slik som snøfnugga, og det var ikkje greie på nokon ting. I går hadde tante-farmor levd like mykje som meg, og i dag var ho heilt død. Tenk om eg også døydde. Det kan skje med barn. Tremenningen til Lena døydde i ein trafikkulukke. Han var berre ti år. Døden er nesten slik som snøen, ein veit ikkje kva tid han kjem, sjølv om han oftast kjem om vinteren.
Eirik Røkkum siterer As you like it av William Shakespeare
23:59, 18. oktober 2011 Ingen har det som favoritt.
ROSALIND
Love is merely a madness, and, I tell you, deserves
as well a dark house and a whip as madmen do: and
the reason why they are not so punished and cured
is, that the lunacy is so ordinary that the whippers
are in love too. Yet I profess curing it by counsel.
ORLANDO
Did you ever cure any so?
ROSALIND
Yes, one, and in this manner. He was to imagine me
his love, his mistress; and I set him every day to
woo me: at which time would I, being but a moonish
youth, grieve, be effeminate, changeable, longing
and liking, proud, fantastical, apish, shallow,
inconstant, full of tears, full of smiles, for every
passion something and for no passion truly any
thing, as boys and women are for the most part
cattle of this colour; would now like him, now loathe
him; then entertain him, then forswear him; now weep
for him, then spit at him; that I drave my suitor
from his mad humour of love to a living humour of
madness; which was, to forswear the full stream of
the world, and to live in a nook merely monastic.
And thus I cured him; and this way will I take upon
me to wash your liver as clean as a sound sheep's
heart, that there shall not be one spot of love in't.
Eirik Røkkum siterer Stadier paa Livets Vei. Studier af Forskjellige. Sammenbragte ... og udgivne af Hilarius Bogbinder pseud., i.e. S. A. Kierkegaard. Anden Udgave av Søren Kierkegaard
22:06, 13. oktober 2011 Ingen har det som favoritt.
Glemme hende? – det er umuligt. Min Bygning er styrtet sammen. Tungsindig var jeg, men i dette Tungsind var jeg en Sværmer, og hiin min Ungdoms trøsteløse Tanke, at jeg duede til Intet, var maaske kun Sværmeriets Form, fordi jeg fordrede en Idealitet, under hvilken jeg segnede. Denne Hemmelighed vilde jeg gjemme i mig selv og i denne Hemmelighed en Gløden, som vel gjorde mig ulykkelig, men da ogsaa ubeskrivelig lykkelig.
Art thou pale for weariness
Of climbing Heaven, and gazing on the earth,
Wandering companionless
Among the stars that have a different birth,--
And ever changing, like a joyless eye
That finds no object worth its constancy?
As the moon's soft splendour
O'er the faint cold starlight of Heaven
Is thrown,
So your voice most tender
To the strings without soul had then given
Its own.
Bøkene jeg har kjøpt i 2011.
Eirik Røkkum siterer Stadier paa Livets Vei. Studier af Forskjellige. Sammenbragte ... og udgivne af Hilarius Bogbinder pseud., i.e. S. A. Kierkegaard. Anden Udgave av Søren Kierkegaard
20:48, 11. oktober 2011 Ingen har det som favoritt.
Holder jeg hende end ikke længere i min Favn, saa omfavner jeg hende dog, thi Erindringens Gjerning i Morgentimerne og Redningsforsøget i Midnatstimen danne jo som et Favnetag, hvori hun er indesluttet.
Malcolm and I once took tea with Colonel Qaddafi. A charming and ruthless man, one of the few terrorists we've met who lives up to his public billing.
Sist sett
