Finnes på nett også :) http://svtplay.se/t/102834/babel
Ja, fikk med meg det. Har forøvrig ingen som helst tro på at MK 6 er slutten på hans forfatterskap...
Diktene bar preg av at hun ikke hadde gått på forfatterkurs i Bergen.
Morgenbladet leste Buberg vanligvis ikke, da han hver jul og sommer måtte lese mellomfagsoppgaver.
Takk for informasjonen! Er litt dårlig på å finne ut sånt selv :)
Im echten Manne ist ein Kind versteckt: das will spielen.
Jeg er fuld av sælsom taknemmlighet, alt indlater sig med mig, blander sig med mig, jeg elsker alt. Jeg tar opp en tørkvist og holder den i hånden og ser på den mens jeg sitter der og tænker på mine ting, kvisten er næsten rotten, dens fattige bark gjør indtryk på mig, en medynk vandrer gjennem mit hjærte. Og når jeg reiser mig og går, kaster jeg ikke kvisten langt bort, men lægger den ned og står og synes om den, tilslut ser jeg på den en siste gang med våte øine før jeg efterlater den der.
Some say the world will end in fire,
Some say in ice.
From what I've tasted of desire
I hold with those who favor fire.
But if it had to perish twice,
I think I know enough of hate
To say that for destruction ice
Is also great
And would suffice.
Slagene kommer, de har sine grunner. Kjolen rives istykker
sammen med huden.
Veien reiser seg mot en, våt og stripete, man synker inn i den.
Rundt seg ser man trær, de grå, umerkelige bladene.
Man føler seg brukt, grenseløs, og gammel, som alle ting.
Poetry is the connecting link between body and mind.
Jeg mener i alle fall at man på en måte ser forfatteren selv i det forfatteren skriver. Synes det blir veldig kaldt å si at forfatteren bare gjør jobben sin. Selvfølgelig er ikke romanene et speilbilde av forfatteren selv, men å si at det ikke finnes mye av en forfatter i det han skriver, synes jeg ikke blir riktig. Det er jo en grunn til at man skriver det man skriver. Hvor kommer det som blir skrevet fra? Skal man ikke til syvende og sist stå for det på et eller annet vis?
Jeg har selv en favorittforfatter jeg har blitt veldig glad i som privatperson også. Jeg sier ikke at han er det han skriver, men han er i alle fall et menneske med samme kraft som sine bøker. Og nettopp fordi han tar pusten fra meg med det han skriver og den han er, kan jeg være sikker på at han er en jeg har lyst å kjenne. Selvfølgelig gjelder ikke dette alle, men det er i alle fall litt av mine tanker og erfaringer.
Uansett er denne diskusjonen ment litt drømmende. Sannsynligheten for at man blir kjent med favorittforfatterne sine (i alle fall de døde) er vel heller liten.
What she loved was this, here, now, in front of her; the fat lady in the cab. Did it matter then, she asked herself, walking towards Bond Street, did it matter that she must inevitably cease completely; all this must go on without her; did she resent it; or did it not become consoling to believe that death ended absolutely? but that somehow in the streets of London, on the ebb and flow of things, here there, she survived. Peter survived, lived in each other, she being part, she was positive, of the trees at home; of the house there, ugly, rambling all to bits and pieces as it was; part of people she had never met; being laid out like a mist between the people she knew best, who lifted her on their branches as she had seen the trees lift the mist, but it spread ever so far, her life, herself.
Mrs. Dalloway said she would buy the flowers herself.
Hehe, ja, en stund varer den nok ;) Har også troen på at han kommer til å skrive gode bøker i fremtiden!
For noen år siden siterte jeg her på bokelskere forfatteren J.D Sallingers bok "The Catcher in the Rye":
What really knocks me out is a book that, when you're all done reading it, you wish the author that wrote it was a terrific friend of yours and you could call him up on the phone whenever you felt like it.
Forfattere er akkurat som oss lesere: de er mennesker. Og nettopp fordi de klarer å skrive bøker som får oss til å kjenne oss igjen, klarer å røre ved oss, er det ikke rart om man kanskje skulle ønske de var en god venn man kunne ringe og invitere på en kopp te. Jeg personlig har i alle fall en liten trang til å fortelle folk jeg liker, at jeg liker dem. Og det er mange forfattere jeg skulle ønske jeg kjente. Enten det er folk som lever i dag eller som døde for mange år siden. Tenk for eksempel hvor koselig det hadde vært å være barnebarnet til Astrid Lindgren? Sitte på fanget hennes å bli fortalt historie etter historie.
Tilbake til spørsmålet: Hvilke forfattere kunne dere ønske dere kjente og hvorfor?
Det her er et så jævlig bra sitat!
Snart er ventetiden over! Merker det blir rart at dette er den siste. For min del kunne han fortsatt i det uendelige. Men forstår jo at han sikkert er lei selv. Hva er deres tanker om at dette er siste boken? Er dere lei av Knausgårds kamp eller vil dere ha mer, mer mer slik som jeg?
(mente andre bøker. flere om jarle kommer ikke før om noen år)
Den ligger i det minste ikke ute her på Bokelskere (og da er den vel heller ikke tilgjengelig?), noe derimot to lydbøker og fire barnebøker / forkortede utgaver gjør.
Jeg prøvde å søke den opp, men fant ikke andre oversettelser enn den av Ernest Mortensen, og det er sikkert den du refererer til. Men det er underlig hvis det ikke finnes flere enn én. Dickens er jo - ved siden av Austen - den mest populære av de gamle engelske, og A Tale of Two Cities er igjen regnet blant hans beste verker. Når jeg tenker meg om er det forsåvidt slik også når det gjelder fine klassikere som Robinson Crusoe og Greven av Monte Cristo, altså at de på norsk kun (?) foreligger i forkortede og forenklede utgaver.