Bokelskere.no

Lost at Sea er en tegneserieroman som handler om å være et sted mellom barn og voksen, om å være på et mellomsted og ikke vite hva som skjer eller hvem man er. Hovedpersonen blir med på en roadtrip og en av tingene hun sier er at kjolen hun har på seg er den eneste grunnen til at hun stod opp den morgenen, tanken på å ha den på fikk henne opp, og det høres så jævla trivielt ut, og tenker tenåringen litt dypere og lenger, så er det nok ikke sant, men det er det likevel når man er tenåring og lost. Jeg gjenkjenner den samme følelsen som jeg får hver gang jeg ser Ghost World, da jeg leste tegneserien av Daniel Clowes som filmen er basert på, samt det samme som da jeg var femten år. Forskjellen var at jeg visste hvorfor jeg fikk denne følelsen nå, jeg satt og leste Lost at Sea i sofaen, jeg satt ikke på en stappa buss i rushtiden med regnet piskende mot vinduet en dag i november og gikk på videregående. Forøvrig kan boken presentere seg selv med dette utdraget: Everything beautiful is far away, or maybe everything far away is beautiful.

Jeg leser Min Kamp 6, såklart! :) Den er himla tung og tar stor plass i vesken, men det får bare være.

Skal se hele serien i ett på kino på søndag, men skal nok følge med på tv også. Gleder meg enormt til å se Pål Sverre Valheim Hagen som Mattias! Det blir nok veldig bra.

Å, for en nyttig tråd! Jeg skal bokmerke denne!

Fine, fine Espedal.

Mye fint, men mindre tilgjengelig enn "En by eller en liten øy".

Jeg skriver bokmål, men det er et fett for meg om de bøkene jeg vil lese er skrevet på bokmål eller nynorsk (eller svensk eller dansk for den saks skyld).

Weee, takk for tipset!

For et språk! For en kontroll! En velskrevet bok der Stridsberg blander første, andre og tredjeperson. Alt er så nært, samtidig distansert. Denne boken ville aldri fungert i førsteperson alene; jeg ville ikke trodd på den da. Svært få forfattere kunne ha skrevet denne romanen og ha lykkes.

Jeg vil lese den igjen, og igjen.

Noen vil kanskje si at språket er saklig, for poesi å være, men det forener abstrakt og konkret på en måte jeg sjelden ser. Vakkert.

Det er rent tilfelig at det er Krauss jeg skittkaster, at det var hennes bok jeg leste sist. Men sånn er livet, når det gjelder andre ting enn bøker også. Noen ting dukker opp på rett tid til rett sted og så liker man det, andre ganger dukker ting opp på feil tidspunkt.

Jeg synes egentlig den er helt grei (hvis jeg strekker meg etter objektiviteten), men den gav meg ingenting som jeg ikke hadde hørt før - og jeg er tilhenger av leser-respons.

Mener ikke du skal ha det i mente, heller. Er generelt for lesninger som ikke er historiskbiografiske, men noen ganger kan det være nyttig eller relevant.

Selv om det er visse likhetstrekk mellom disse bøkene, rettferdiggjør ikke det din skittkasting? Om man "trenger" å lese begge bøker er en annen sak, men Krauss har likevel skrevet en god bok.

Jeg tar tilbake at den er en plagiat, siden de kom ut samme året, noe andre har påpekt til meg i ettertid. Likevel synes jeg begge disse nevnte bøkene er kjempelike, jeg ser virkelig ikke noe poeng i å lese begge to - en av dem holder. Og hvem forfattere er gift med, er ikke noe jeg synes jeg bør ha i mente når jeg bedømmer en bok. Og om jeg hadde hatt det i mente, så hadde ikke det behøvd å bety at bøkene deres måtte være så like. Hustvedt og Auster klarer seg ganske bra selvstendig.

Synes ikke boken er et plagiat av noe som helst, men ikke unaturlig at forfattere har innflytelse på hverandre, spesielt ikke når nevnte forfattere er gift med hverandre.

Hvis det er plagiat å skrive om en far som dør og en sørgende mor, da tror jeg du vil ha problemer med ganske mange bøker utover denne. De vekslende perspektivene fungerer godt i denne boken, synes jeg, og dette med generasjoner er vel neppe unikt for "jødebøker".

Finnes ikke noe konstruktivt i din kritikk.