Bokelskere.no

Enig. Wolf må være eks-elskeren Jelena snakker om på disse sidene. Takk for hjelpen med å plassere forleggeren. Ditt resonnement høres logisk.

Så var det Marina/Jelena da? Sies det eksplisitt at Jelena møter Wolf for første gang i dette selskapet? Selv om vi får det inntrykket.
Jeg oppfatter Jelena som en sammensatt person, en som har levd mange liv; en ung og sprelsk Marina (?), en amerikansk fru Armstrong, Lenotsjka og en gåtefull/sorgfull Jelena Nikolajevna. Magefølelsen sier meg at trekløveret Marina/Jelena, Alexander/Sasja og Voznesenskij er knyttet sammen.

På den annen side, Marina forlot sin elsker Voznesenskij, flyttet inn til Wolf, elsket han og var sammen med han i flere måneder (sidene 28-29). De må han kjent hverandre. Mens Jelena sier hun ble kjent med eks-elskeren (Wolf) i det omtalte selskapet, for et par år siden. Et alternativ er at hun vrir på sin livshistorie, et annet at Marina og Jelena ikke har noe med hverandre å gjøre.

Denne forfatteren gjør det sannelig ikke enkelt for sine lesere!

Fullt mulig jeg roter, men skal gjøre et forsøk :-).
Jeg kom i tvil om denne eks-elskeren Jelena forteller om, kunne være selveste Wolf. Det virker som han kjenner de russiske steppene (side 102) og den russiske borgerkrigen (side 104) godt. Han snakker mye om døden, om hvordan vi uunngåelig beveger oss mot den. Og dette spesielle om hans egen død: «For mange år siden, sa han, møtte jeg min død (…). Men som et resultat av en eksepsjonell tilfeldighet lot den meg gå.» (side 105)

Og det var noe du sa om hvordan Wolf hadde behandlet Jelena. Hun «forteller jo om at hun er blitt forgiftet av Wolfs nærhet, kanskje for lang tid, kanskje for alltid. Hun har sluttet å elske det hun elsket før og det som var viktig og fundamentalt har mistet sin verdi. At tanken på at hun kunne blir tvunget til noe eller holdt tilbake med en eller annen trussel (s. 110), får henne til å dra sin vei.»

Er det ikke samme mann Jelena snakker om fra side 100 til side 110? Det er noe med denne mannens personlighet som fikk meg til å tenke mer på Wolf enn den bleke londonforleggeren. Nei, dette begynner å bli forvirrende for meg. Kan noen hjelpe!

PS.: Nettopp da du postet dette, Piippokatta prøvde jeg å formulere en kommentar til ditt neste spørsmål :-))

Takk til dere begge. Ja, jeg har lest disse sidene, flere ganger, men fant flere passasjer som skapte forvirring. Litt for omstendelig å gå inn på her. Men spennende tanke om dette skulle være forleggeren.

Jo dypere vi graver, jo flere ubesvarte spørsmål!

Ja absolutt, Hufsamor, dine tanker om den hemmelighetsfulle forleggeren i London kan ha noe for seg. Det du skriver virker logisk. Vil du være snill å oppgi på hvilken side det står om kvinnen som Wolf forlot til fordel for Jelena. Boken er så tettpakket at jeg finner det ikke igjen.

Og Wolf – sannelig et mysterium. Mens forleggeren er dypt skuffet over at Wolf ikke ble drept på den russiske steppen, priser hans venn Voznesenskij seg lykkelig over at han overlevde. Under det første, tilfeldige (?) møtet med jeg-personen, ytrer han «Takk min venn for at du bommet en smule; på grunn av det er vi i live, alle sammen – både Marina (Jelena, Lenotsjka), Sasja (Alexander Wolf), kanskje jeg selv, også.» (side 41.)

Jeg begynner å forstå hvorfor romanen lanseres som en triller. Men «en eksistensiell triller»?

Skjebne, tilfeldigheter, ting som er forutbestemt – ja det kan virke slik. Men er det et mønster bak alle de tilsynelatende løse trådene som vikler seg i hverandre? Noen som trekker i trådene?

Tidlig i boken (sidene 16-17) oppsøker jeg-personen Wolfs forlegger i London. Den navnløse forleggeren insisterer på at Wolfs novelle «Et eventyr på steppen» er ren fantasi uten rot i virkeligheten. Men tilføyer hviskende og kryptisk: «Men hvis det nå likevel skulle vise seg å være sant, kan jeg bare si at De handlet utilgivelig slurvet. De burde ha siktet bedre. Det ville ha spart både Mr. Wolf og enkelte andre for unødige komplikasjoner.» Og videre: «Jeg kan forsikre Dem om at et bekjentskap med Mr. Wolf, i fall det skulle komme dit hen, ikke vill ha brakt dem annet enn skuffelse og ikke ville ha hatt den interessen De forgjeves tilskriver det.» Hva mener forleggeren? Hvorfor ønsker han livet av Wolf? Hvilke komplikasjoner og hvilke personer sikter han til? Og hvorfor er han så sikker på at jeg-personens ev. møte med Wolf bare ville bringe han skuffelser? Gjør det det? Hva er det egentlig med Alexander Wolf?

Så har vi Jelena Nikolajevna, «den lille sigøynersken Marina» (jeg er enig i at de to er en og samme person). Hvilken rolle spiller hun? Hun har hatt alle de tre sentrale mennene i fortellingen som elskere; drukkenbolten Vladimir Petrovitsj Voznesenskij, han som reddet Wolfs liv på steppen, Alexander Wolf selv og jeg-personen. Er hun en slags femme fatale, en beregnende kvinne med et underliggende motiv, en som spiller på sin sensualitet? Eller er hun en i datiden en fri og selvstendig kvinne som lever sitt liv slik hun selv ønsker? Jeg tror i hvert fall som deg, Piippokatta at hun bevisst oppsøker «vår» mann og innleder et forhold til ham. Møtet utenfor boksestadion var neppe tilfeldig. Og alle fire er eksil-russere som ad ulike veier har havnet i Paris.

Jeg må innrømme at jeg ikke har ofret jeg-personens liv etter siste side, en tanke. Men er det ikke fullt mulig at han havner i fengsel, ev. idømmes dødsstraff, etter det siste, det virkelige, mordet? Her kan han neppe påberope seg nødverge, som ved det første skuddet, om det hadde drept Wolf? Det er det som tynger han, selv om han juridisk sett sannsynligvis ville ha blitt frikjent.

Jeg oppfatter døden som et grunnleggende tema i boken, om hva det å ta liv gjør med et menneske.

Skuddet jeg-personen avfyrer under den russiske borgerkrigen (men ikke i kamphandlinger) forandrer hans liv for alltid. Han kjenner seg splittet, martres av anger og tanker om skyld.
«Hva var egentlig min skyld overfor ham? Spurte jeg meg selv. For selv om enhver domstol formodentlig ville ha frifunnet meg – en militær domstol fordi drap er krigens lov og mening, en sivil fordi jeg handlet i nødverge – gjensto likevel noe uendelig tyngende.» (side 121)
Jeg-personen er ikke bare en soldat, for hvem det er høyverdig å drepe fienden, men et menneske som ikke klarer å fri seg fra det umenneskelige ved å ta liv.

I forlengelsen av dette reflekterer han: «Uansett, hvis dette ene skuddet kostet meg så dyrt, måtte følgene av det hele trolig ha påvirket Wolfs liv også.» (side 122) Også Wolf lever med en dyp og slitsom splittelse i seg, nærmest som to personligheter.

Jeg-personens kjæreste Jelena forteller om en samtale med en tidligere elsker (Er det Alexander Wolf?), der de snakker om døden. (…) «For mange år siden, sa han, - møtte jeg min død (…) men som resultatet av en eksepsjonell tilfeldighet lot den meg gå. (…) Jeg var veldig ung, jeg fløy mot døden hals over hode, men denne tilfeldigheten som jeg snakket om, reddet meg. Nå vandrer jeg langsomt i retning av døden - » (side 105).

Du spør, Piippokatta, hva vi tror er årsaken til at Wolf vil ta livet av Jelena Nikolajevna. Det er mulig han vil ta livet av denne gåtefulle kvinnen. Hvem er hun egentlig? Men jeg ser også en annen mulighet. Wolf ønsker at bokens jeg-person skal fullføre handlingen fra steppen. Ta hans liv. Når han går løs på kvinnen, er det i forvissning om at kjæresten vil dukke opp og forsvare henne. Og mange tilfeldigheter gjør at nettopp dette skjer. For mange til at det sannsynlig?

For meg var boken en skuffelse fra en forfatter jeg har vært svært begeistret for. Jeg var på ferie, uten pc, da jeg leste den, gjorde noen notater, men fikk aldri fullført en omtale. Så takk for at du har satt ord på noen av mine tanker, Ellen. Jeg må ta et lite forbehold om at jeg husker rett, men er enig i at boken er for lang og uttværende. Jeg stusset også over de voksne barnas reaksjoner på farens død. Jeg fant dem til dels urealistiske og umodne. Riktignok kom farens død brått, som et sjokk, men jeg ble sittende med et inntrykk av at disse voksne menneskene aldri hadde reflektert over døden som en realitet, noe uunngåelig. Speiler dette den øvre amerikanske middelklassen? Som deg, følte jeg meg litt som i en amerikanske TV-serie. Enkens og barnas reaksjoner er det bærende i boken. Men for meg skapte de (spesielt barnas) mer irritasjon enn medfølelse og gjenkjennelse.

Jeg ser jeg har gitt boken en 4-er. Og har ikke lest noe av Oates senere.

Endelig fikk jeg lest siste bok i denne fantastiske trilogien. Karakterene og bakteppet med 2. verdenskrig er uhyre interessant. Man føler virkelig på hvordan det må ha vært i de mange små bygdene rundt omkring hvor både motstandsfolk og nazister levde side om side. Hvor gjennomsiktig det må ha vært når alle kjenner alle.
En veldig god leseropplevelse, men jeg synes ikke denne når helt opp til de to foregående bøkene i serien. Det er til tider langdrygt. (Mulig jeg banner i kirka nå...) Uansett vil denne trilogien leve lenge i hodet mitt, og stå som en av mine absolutte favorittbøker.

Når ting baller seg på ...

Mange betingelser og hverdagsrot
Yousef er en gutt som vil mye, men som kanskje har det vanskelig for å uttrykke seg. Han bor alene sammen med moren sin, da søsteren hans bor på institusjon og nekter å bo hjemme. Yousef har et noe anstrengt forhold til moren sin, da hun kan være varm og kald, og han vet ikke helt hvor han har henne. Ofte må det gjøres noe på nettopp én betingelse. Ting blir ikke bedre da stress gjør til at han forandrer oppførsel på skolen, og han og moren blir innkalt til barnevernet. Ikke bare på grunn av oppførselen, men Yousef skal ha vært på en fest, hvor knivstikking skjedde. Politiet blir innkalt og vil avhøre de som var på festen. Selvfølgelig tror moren hans det verste om ham, så hvordan skal han bevise sin uskyld for poltiet og henne? Det eneste han bryr seg om er fotografering. Det er da han føler seg fri og kreativ, og læreren hans signerer ham og en i klassen som Yousef har samarbeid med, til en konkurranse på skolen. Endelig er han stolt over noe, men samtidig kjenner han seg trist da moren hans ikke har noe tro på fotografering ... Er han nødt til å flytte på grunn av barnevernet, eller vil han bli værende hjemme?

På én betingelse er en bok om vanskelig oppvekst og komplekse familieforhold. Å ta hensyn til alle betingelsene fra andre hele tiden, og kjenne på at man ikke strekker til. Alaei er god på å beskrive følelsesregister i forskjellige situasjoner, og når man kanskje føler seg urettferdig behandlet. Hva stress og angst kan gjøre mot en person når ting føles klaustrofobisk. Hun er også god på å beskrive karakterene og hvor forskjellige de er.

Å holde seg fast til noe
Boka er et bevis på hvor viktig det er å ha noen og noe å bry seg om når ting er vanskelig. Yousef hadde for eksempel fotografi og musikk som et slags beskyttelsesskjold, mens han håpet å få et nærmere forhold til sin mor. At ting kanskje ville bli lettere på skolen og i forhold til barnevernet. Uansett hvor mørkt ting ser ut, er det viktig å ha en hobby eller en lidenskap for noe. En egen verden å holde fast på, mens ting er på det verste. Noe Yousef gir et forståelig og menneskelig inntrykk av. Man føler nesten det samme stresset som han gjennomgår, selv om man ikke har vært gjennom noe lignende selv.

Selv om boka er aktuell og har et alvorlig tema, blir den likevel noe typisk. Som voksen leser er det lett å se hvordan handlingen vil utarte seg, og i ungdomsbøker er jeg litt lei av å lese om karakterer som mulig er forelsket i hverandre. Skjønner det er spennende for ungdom å lese, men litt spesielt at det er kjærlighet i nesten hver ungdomsbok jeg har lest.

Likevel er det en bok som er vel verdt å lese og det er viktig å sette seg i andres situasjon en gang i blant.

Yousef og en annen karakter dukket også opp i debutboka: Dette er ikke oss av Alaei. Siden jeg ikke har lest den, kan jeg ikke sammenligne hvordan disse karakterene var i Dette er ikke oss, og hvordan de er nå i På én betingelse.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse.

Godt forsøk, men jeg savner poesien.

Det var fint å høre, Ingunn! Jeg begynte å lure på om jeg var alene om denne tolkningen, som for meg var ganske innlysende.

Så kan det jo også ligge noe mer mellom linjene.

Interessant, spennende og tildels gripende avslutning på Polarsirkel-trilogien, men noe skurr gjør at den ikke helt topper hos meg. Jeg tenker også at dette er mer en familiekrønike enn en krim, selv om det er et krimplott i bunnen her. https://artemisiasverden.blogspot.com/2024/01/stormberget-av-liza-marklund-punktum.html#more

Første horror bok er slukt i år og hvordan gikk det?

Den ble riktignok ikke utgitt i år, men i 2021. Handlingen foregår i Irland, noe som kanskje ikke er helt tilfeldig da forfatteren selv er irsk.

En spesiell vennetjeneste
I The Watchers er Mina på et oppdrag. Hun skal levere en gul papegøye til noen for noen, og det blir en dyrere vennetjeneste enn det hun hadde forestilt seg. Fordi ved en skogkant stopper bilen hennes og mobilen dør. Det hun ikke vet er at denne skogen ikke står nevnt på noe kart. Det er et sted hvor folk kjører og stopper, fordi det tekniske svikter på akkurat det stedet av en eller annen grunn. På grunn av lang ventetid og ingen hjelp, og død mobil, blir hun og papegøyen i bur tvunget ut i skogen i håp om å finne en snarvei eller noe som kan hjelpe dem. Da det begynner å bli mørkt, er det noen som roper at hun må skynde seg, hvis ikke kan det gå ille. Uten at Mina vet hva faren er, løper hun og havner i et bunker, eller en slags nedslitt bygning i skogen sammen med tre andre fremmede. De forteller henne om the Watchers som befinner seg i denne skogen, noe vi som leser ikke får vite øyeblikkelig hva det er. Det eneste man vet, er at de kommer opp fra bakken og jager dem når det begynner å bli mørkt. Hvorfor det er vanskelig å rømme fra denne bygningen, er at de vet ikke hvilken retning de skal løpe siden de ikke kjenner denne skogen godt, og rekker de ikke frem eller tilbake til bygningen de gjemmer seg i, vet de at The Watchers vil ta dem.

Mina vet ikke hvor lenge hun og papegøyen er nødt til å være der. Det kan være dager eller år. De andre har visstnok vært der ubeskrivelig lenge. Med Mina er det tre kvinner og en mann, og de er forskjellige. Den ene dagen er de venner, den andre dagen går de i tottene på hverandre, noe som ikke er rart, da de bor tett på hverandre med redslen som herjer utenfor. Madeline er noe for seg selv som er svært kald, holder seg litt utenfor de andre og røper ikke mye om seg selv. Hun er kanskje den mest mystiske av dem alle.

Kommer de til å bli værende, eller er de nødt til å manne seg opp og flykte?

En forfatter som skinner
Vet ikke hva jeg forventet av denne. Omtrent ikke noe. For det første var det en debutbok, og for det andre er det en bok som ikke har vært så synlig. Ville lese den på grunn av det merkelige konseptet, og liker isolert horror og horror som foregår i skogen, og skal si at denne leverte. Til debutforfatter å være, skriver A.M. Shine meget godt. Spesielt når det kommer til beskrivelser, og det mystiske. Suspensen i det hele. Han er også syk god til å beskrive greiner og intensiteten gruppa går gjennom.

Ble gira over å vite at boka er filmatisert og kommer ut i sommer, men gleden ble noe neddempet da jeg fikk se noen av produksjonsnavnene. Regissøren er Ishana Shyamalan, som er datteren til M. Night Shyamalan. Da hadde jeg foretrukket at han var regissøren. Grunnen er at jeg er ikke så glad i de som utnytter et kjent familienavn for alt det er verdt. Samtidig er Dakota Fanning en av skuespillerne. Har ikke noe i mot henne, men noen skuespillere liker man mindre enn andre. Selv om jeg ble skuffet over noen av produksjonsnavnene, kommer jeg sikkert til å se filmen, selv om den sikkert ikke vil måle seg med boka.

The Watchers er en bok som fortjener flere lesere, for den som liker horror blandet med mye mystikk og suspense. Den har også et godt språk og byr på mye itensitet. I 2022 ga han ut The Creeper, og ser ikke bort i fra at jeg kommer til å lese den i år, for denne boka ga mersmak. Det er spennende når man kommer over mindre kjente forfattere som man blir nysgjerrig på.

Fra min blogg: I Bokhylla

Side 89

Denne var ikke enkel.
I mine øyne rommer den lange setningen en refleksjon over jeg-personens forhold til den gåtefulle eksil-russerinnen Jelena Nikolasjevna. Og kanskje også over hans eget liv.

«Og selvsagt, forut for dette (= møtet med Jelena) gikk sammenbruddet av en hel verden av abstrakte ting» (…) «– den verden som den kvelden oppløste seg i en ordløs muskelbevegelse (= samleiet)». Munner setningen ut i øyeblikket der alt annet enn det rent fysiske, kropper, den kroppslige sammensmeltningen og ekstasen, er borte for jeg-personen.

En slik tolkning kan bygges opp under av Jelenas kommentar: «Kanskje det er fordi vi tross alt kan leve uten filosofi, men hvis det andre som du snakker om ikke hadde eksistert, hadde menneskeheten vært truet av tilintetgjørelse i en eller annen form.»

I hele boken er det en underliggende tone, noe uuttalt. Tidlig i boken snakker jeg-personen om en splittelse i seg selv. På side 33 uttaler han: «Alexander Wolfs skjebne interesserte meg også fordi jeg selv hele livet hadde lidd av en uovervinnelig og vedvarende splittelse, noe jeg forgjeves hadde prøvd å bekjempe, og som hadde forgiftet de beste timene av mitt liv.»

Kan denne selvinnsikten ha noe med refleksjonene over forholdet til Jelena Nikolajevna å gjøre?

Andre synspunkter!

Første bok i en serie om en jente som blir beskyttet av hennes nærmeste. Noe hun ikke finner seg i ...

Bestemt heksejente
Foreldrene sender tolv år gamle Zora bort til bestemoren sin i Paris. Grunnen er en heksejakt som pågår, og de vil hun skal være et sted hvor hun kan være trgg imellomtiden. Det spesielle med huset til bestemoren, er at det er usynlig. Bare de med magiske krefter kan se det. Samtidig opplever hun mas av bestemoren som ikke vil at hun skal være heks. Derfor gir hun henne en normal stil og tvinger henne til å gå på en skole med vanlige mennesker. Det er hennes måte å beskytte Zora på, ved å gi Zora et normalt liv og i håp om å forandre på oppførselen hennes. Noe Zora ikke liker, fordi hun vil være den hun er. Derfor prøver hun å finne en formel som kan gi henne den gamle stilen tilbake, og hun liker seg ikke på skolen sammen med de andre, bortsett fra en annen person som skiller seg ut.

Hvor lenge kommer hun til å bli hos bestemoren, og blir det noen gang trygt for henne å dra tilbake til foreldrene igjen?

Dette er en tegneseriebok med fantasyelementer. Ypperlig for de som liker å lese om magi og underlige karakterer. Noe man får her. Det skjer også mye på de 49 sidene, så dette er kort og effektig lesing. Et godt førsteinntrykk på en ny serie for barn og kanskje ungdom, også.

Herlige illistrasjoner
Illustrasjonene er laget av Ariane Delrieu og personlig likte jeg nok illustrasjonene noen hakk bedre enn selve handlingen, da handlingen kanskje ligner en del på andre fantasyfortellinger. Fargene er herlige og strekene livlige. Man blir også nysgjerrig på vennskapet til Zora og den andre personen. Er det et vennskap, eller bør hun være på vakt?

En noe typisk fantasyhistorie for voksne lesere, men garantert treffende for unge lesere. Spesielt hvis man vil ha noe lett, underholdende, servert med noe magi.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse

Takk for en fin og interessant liste, Torill! Jeg har ført opp flere av dem på min ønskeliste.
Her er litt mer om serien fra Bok 365.

Kanskje materiale for nye POP-UP-lesesirkler :-)

En klassiker! Ikke minst i Odda :-)