Nettopp slik er det med denne tråden! Rolf Ingemundsen, og du TanteMamie, har gitt meg mange gode tips. Og vips er Hva skal det bli av gutten? av Heinrich Böll bestilt på biblioteket. (For øvrig pussig at et stort bibliotek som Nordre Follo kun har to titler av en forfatter som Böll, og de på tysk).
Skal Lesehelg-tråden fortsatt fungere som en slik tipsbank, må vel også vi som (nesten) bare nyter godt av den, begynne å fylle på litt mer. Jeg har ingen spesiell helgelitteratur, men det er ingenting i veien for å si noe om: «Hva leser du nå?»
Lykke til til Lesehelg-tråden!
Jeg er blant dem som sjelden tar til orde i denne helgetråden. Men jeg leser i den ganske ofte, og takker for mange gode tips. Håper tråden består og takk for ditt initiativ, Kirsten.
Denne helgen har jeg lest Det er ikke meg jeg forestiller av Fernando Pessoa (har skrevet en omtale).
Når jeg kommer hjem, ligger Tunga mi protesterer mot døden, en antologi over palestinske dikt, og venter i "Post i butikk".
God helg!
Døden er en sving på landeveien
Å dø er bare å være ute av syne.
Jeg lytter og hører at du har levet
Før, slik jeg lever nå.
Jeg har hverken ambisjoner eller behov.
Å være dikter er ikke en ambisjon for meg.
Det er min måte å være alene på.
Såpeboblene som dette barnet
Såpeboblene som dette barnet
Blåser gjennom et strå av siv
Er gjennomskinnelige som en hel filosofi.
Klare, formålsløse og flyktige som Naturen,
Likesom tingene venner av øynene;
De er hva de er
Med en avrundet og sfærisk presisjon,
Og ingen, ikke engang barnet som blåser,
Later som om de er mer enn de ser ut som.
Enkelte kan nesten ikke sees i den lyse luften.
De er lik vinden som drar forbi og knapt nok rører blomstene
Og som vi bare vet drar forbi
Fordi vi kjenner noe ta til vingene i oss
Og godtar allting klarere.
Fra "Poemer" av Alberto Caiero/
Fernando Pessoa
Det er ikke meg jeg forestiller
Tusen takk!
og på spansk også, da :-)
Denne tynne flisen av en bok åpner for en dypere forståelse ikke bare av portugisiske Fernando Pessoa (1888–1935), men også av hans landsmann José Saramago (1922–2018), en av mine yndlingsforfattere. Pessoa opererer med en rekke heteronymer, dvs. personer han har fantasert frem, ikledd kjøtt og blod, gitt en livshistorie som om var de reelle mennesker. I denne boken kommer de mest kjente og velutviklete til orde; Alberto Caeiro, Álvaro de Campos, Richardo Reis og Fernando Pessoa. Gjendikter Henning Kramer Dahl understreker i sitt etterord at «Det er viktig å inkludere Pessoa «selv» i oppregningen, for han er likestilt med de øvrige, han er ikke mere egentlig enn dem.» (En til er regnskapsassisten Bernardo Soares som fører Uroens bok i pennen.) Heteronymene har sin egen personlighet og stemme; Caeiro skriver poemer, de Campos poesier, Reis oder og Pessoa dikt. Etter noe leting fant jeg nyanseforskjellene mellom poemer, poesier, oder og dikt (under tvil).
I Pessoas univers møtes disse personene, diskuterer og omtaler hverandres verker. Her er lag på lag. Denne måten å skrive på, må ha krevd stor dyktighet.
Jeg oppfatter spørsmål knyttet til identitet som bokens sentrale tema, jf. tittelen: «Det er ikke meg jeg forestiller». Men den favner også naturen, jorden, universet, ja hele vår eksistens. De fire «forfatterne» angriper spørsmålene fra hvert sitt hold; tankevekkende, fascinerende, originalt og ikke uten humor. Og de reflekterer over sitt erverv, det å skrive, som Alberto Caeiro her:
Jeg har hverken ambisjoner eller behov.
Å være dikter er ikke en ambisjon for meg.
Det er min måte å være alene på.
Jeg så med spesiell forventning frem til Ricardo Reis’ oder. Det skyldes at Saramago, en generasjon yngre enn Pessoa, har tatt tak i Pessoas heteronym Ricardo Reis og gitt han en egen roman, Det året Ricardo Reis døde, utgitt i 1984. I løpet av dette året oppsøker den døde poeten Fernando Pessoa stadig sin «venn», legen Ricardo Reis. Et tilbakevendende tema mellom dem er døden. Nobelprisvinneren Saramagos bok rager høyt på listen over de beste jeg har lest. Ville jeg kjenne igjen «min» Ricardo Reis i «Det er ikke meg jeg forestiller»? Et spørsmål som ikke uten videre er lett å besvare. La meg i hvert fall avslutte med noen linjer av Reis:
La oss gå rolige
Fra livet, uten
Engang å føle anger
Over å ha levet.
Igjen hjertelig takk Beathe Solberg som satte meg på sporet av boken. Jeg håper flere vil/kan bidra med synspunkter som kan belyse Pessoa og hans forfatterskap.
Alle innspill mottas med stor takk!
Ho Lola
Under appelsintreet står ho
med kvitvasken sin.
Grøne er auga hennar,
røysta fiolett.
Å, kjærleik
under blomstrande appelsin!
Vatnet i bekken
rann fullt av sol,
i oliventreet
song det ein sprov.
Å, kjærleik
under blomstrande appelsin!
Sidan, når ho Lola
har brukt opp heile såpa,
kjem dei unge tyrefektarane.
Å, kjærleik
under blomstrande appelsin!
Frederico García Lorca (1898-1936)
Gjengitt i Andalucía frå kjøkkenbenken (side 166).
Å ta med én tykk bok, har jeg brent meg på før :-)))))
Hadde også med Spuria, som jeg sterkt anbefaler (har skrevet en omtale), pluss fant Andalucía frå kjøkkenbenken i leiligheten (en strålende bok jeg anbefaler alle som er interessert i Spania, har også skrevet om den).
Enig, "Havets stjerne" var et godt valg. Takk skal du ha, TanteMamie.
Maria har ingen kokebøker på kjøkkenet. Ho er skeptisk til bøker og bokleg lærdom. Ho tilhøyrer den siste generasjon jenter i det rurale Andalucía som i oppveksten ikkje lærte å lesa og fekk vaksenopplæring på skulen etterpå. Likevel er ho ein tradisjonsbærar, for ho har fortellingene og skikkane, maten og oppskriftene innskrive i kroppen og hendene.
«Denne boka sitt ærend er (…) å utforske landet via maten og det daglege brød, tittelen Andalucía frå kjøkkenbenken skal uttrykke filosofien som ligg bak: At kvardagskjøkkenet reflekterer kultur, historie og daglegliv, og at arven frå kjøkkenet, ofte taus og uskriven kunnskap, formar og nører eit folk på samme måte som litteratur, kunst og teknologi. Og alt dette heng i hop.»
Slik beskriver forfatter Sigrid Bø Grønstøls sitt forsett, som hun lykkes imponerende godt med. «Andalucía frå kjøkkenbenken» sto i leiligheten vi lånte av våre venner, ikke så langt fra Itrabo, der forfatteren og hennes familie er «ferieinnvandare». Vi falt pladask! Boken gir leseren innsiktsfulle og levende bilder av den lille fjellandsbyen, av dens sosiale liv og koder som kan være vanskelige å forstå. Den frittalende Maria er gatens sjef. De kulturelle forskjellene er store, likevel finnes en gjensidig respekt mellom fastboende og feriefolk. Vi får innblikk i Andalucías (og til dels Spanias) kultur og historie, fortsatt preget av vel syv hundre år under maurisk styre (711–1492).
Grønstøl er rik på kunnskaper og erfaringer, som hun generøst deler med sine lesere. Hun fører en medrivende og god penn, til dels poetisk, som her:
«Det er ein vakker monotoni over det gamle olivenlandet, eit drag av livsvilje og stoisk ro, av moderland og slekters gang. Dei svarte greinane står som skulpturer over den tørre jorda, grå, gulgrå, orange, raud; jordfargen skiftar etter kvor du er.» (s. 129)
Eller som her:
«Aubergine, den sensuelle og glatte pæra med den mystiskmørke lillafargen, er en arv frå maurartida. Jødane skal ha dyppet aubergineskiver i sammenpiska egg til frityrsteking, medan maurarane steikte skivene i honning.» (s. 122)
Boken favner brett, og gjennom det hele løper råvarene og maten som en rød tråd. Den er gjennomillustrert av praktfulle og uttrykksfulle fotografier. En ren nytelse. Velplassert mellom teksten, fotografiene og oppskriftene (for dette er også en kokebok) står seks dikt av Andalucías store poet, Frederico García Lorca (1898–1936).
Det er kanskje unødvendig å si at vi straks gikk på jakt, og fant boken hos forlaget Sturnus. Nå er det bare å glede seg til å prøve ut de fristende rettene. Dette er en bok til glede og inspirasjon!
Boka minnet meg en smule på Drag me to Hell. Ikke selve konseptet, men tonen. En horrorkomedie som jeg hatet.
Anna og hennes familiemedlemmer drar til Italia for å ha litt ferie sammen. Familien krangler ofte og er stadig frekk mot Anna, men Anna er ikke noe særlig bedre, så det var vanskelig å syns synd på henne. De får ikke komme opp i tårnet på stedet de leier, og Anna opplever mye skummelt. Men er det noe som bare forfølger henne eller kan de andre familiemedlemmene oppleve det også?
Kranglete familie
Det føltes ut som å lese to bøker i én. En del om ferien og en annen del om når Anna vender tilbake til New York. Jeg foretrakk å lese om den delen da de var i Italia og den merkelige familiedynamikken. Familien er ikke spesielt sjokkerende, fordi jeg har lest om verre familier tidligere. Men jeg ble dog lei av alle de italienske ordene og replikkene. Man ble stadig vekk minnet på at Anna var den eneste i familien som kunne litt italiensk. Det var også mange påminnelser om at de var på ferie, ferie og atter ferie. Til tross for det, manglet boka noe av den italienske atmosfæren.
Og retningen handlignen tok, ble noe rotete og jeg mistet interessen underveis mange ganger. Slutten var på en måte lat og skuffende. Å kalle dette horror, er ikke helt riktig. Det er mer humor med noen horrorelementer. Hvis du ikke har lest den ennå, fortvil ikke. Du går ikke glipp av noe.
Fra min blogg: I Bokhylla
God historie fra andre verdenskrig sett fra ungdommens perspektiv. Det er røft og langt fra så sentimentalt som det kunne vært.
Er ting som de ser ut som? ...
Kjenner man sine beste venner?
Mens alle andre tror at Sadie tok sitt eget liv, kjente Avery henne aller best og er sikker på at Sadie aldri ville ha gjort det. Hun er lei av Littleport og en viss rik familie. Hun vil vise dem sannheten. Men har hun rett, eller er hun bare besatt av sin døde venninne?
Lite spenning og stemning
Det er morsomt å lese om rike mennesker og deres såkalte drama, men ikke denne gang. Avery var bare sutrete og kjedelig hovedperson, og skrivestilen var temmelig flat. Det føltes ikke ut som en psykologisk thriller i det hele tatt.
Det fleste karakterene var tamme å lese om, og jeg ble ikke så godt kjent med selve stedet. Dette er min første bok av Megan Miranda, og det var som om hun ikke visste hvordan hun skulle skape atmosfære eller spenning. Et veldig skuffende førsteinntrykk.
En noe kortere bokanmeldelse enn til vanlig, men det er ikke mye mer å tilføye uten at det blir like gjentakende og kjedelig som boka ...
Fra min blogg: I Bokhylla
En klassisk Brekke. Har man lest noen av hans tidligere bøker, blir mønsteret i fortellingen og bokas oppbygging nokså gjenkjennelig. Til tider spennende nok, men det blir likevel nokså uvirkelig til tider. Og når troverdigheten glipper, blir det ikke spennende for meg. Slutten synes jeg dessuten ble litt ...daff?
Etter hvert spennende, men en nokså komplisert historie. Mange personer å forholde seg til og stadige sprang i fortellingen, frem og tilbake i tid gjør det ikke lettere. Her måtte jeg virkelig skjerpe meg for å henge med..
Avslutningen synes jeg blir litt for preget av; storm og høy sjø, Ingen mobil dekning. Og når dekningen plutselig er tilbake, ja, da er selvfølgelig batteriet på mobilen tomt. Pluss en del annet unødvendig "krydder".
Ikke særlig troverdig egentlig og jeg synes dette trekker boka litt ned. For øvrig en ganske bra og litt "annerledes" krim.
Og, generelt synes jeg jo at Brekke skriver meget godt.
Denne kunne vært roet ned en aning på slutten, så hadde min applaus sittet løsere.
En enkel sak å fjerne terningkastet ditt og sette et nytt :))))
Trist :(
Andre bok i serien om grinebiteren Johnny Abrahamsen. Dyster, provoserende, og godt skrevet, men når ikke helt opp til forgjengeren "Fem dager i mai".