Di meir ein høyrer, di meir ein gløymer.

Å være i livet

Dette: å være i livet,
open for alt ikring,
bunden med sterke røter
til menneske og til ting,
gi både hjarte og hender
i omsorg som aldri svik,
var det som gav meining til ferda di
og let deg få kjenne deg rik.

Og den som er rik vil ha seg
eit hus som er såleis bygt
at alle som høyrer til huset
kjenner det godt og trygt,
og såleis at framande gjerne
kjem innom dørene der
og auker den rikdom som finst der før
med alt det dei sjølve er.

Fattig var du om aldri
i livet du kjenne fekk
at mellom deg og dei andre
levande straumar gjekk
av tillit og varme som styrkte
kvart band som til livet deg batt,
og lar deg få kjenne, når alt blir
gjort opp,
at meir enn du gav, fekk du att.

Halldis Moren Vesaas, (tre vers til mor)

Vårminne fra en grøft

jorden er solvarm
lindrende, myk

kniper hardt
rundt en nysprunget hestehov
nynner, teller skudd

venter

Ole Horvli

Du er blitt glad i dette landet, men har du skjønt det der med grøfter

Når regnet blir for mykje,
og himmelen sukkar tungt
fordi det kryp så tett,
kan det tenkast at du blir uroleg
for landet der det ligg,
og tenker: Nok! No er det nok!
Det har regna nok!
- Har du skjønt det der
med grøftene i jorda!

Opplysningsfolk kom på det,
dei stod fram og sa at landet
var for vått, at ikkje bøndene
men jorda var det sure.
For kvar åttande meter
grov dei grøfter. Det kom bønder
som sa: Nok! De har grave nok!
Men så skjønte dei det
med grøftene i jorda.

Det er få som veit at bøndene
grev grøfter i det stille,
at dei legg ned røyr av tegl
på ein meters djup.
Dei grev att så ingen ser det.
Men når du vandrar åtte meter
skal du skreve langt og tenke
at eg har skjønt det der med grøfter.

Grønt og vakkert blir det eingong
I eit land med gode grøfter.
Vatnet vandrar seg mot havet
gjennom røde røyr.
Over røyra ligg det mose,
over mosen ligg det matjord.
Den jorda skal du sparke i
all din dag og tenke:
Det blir ei råd med vatnet,
eg har skjønt det der med grøfter.

Edvard Hoem

Nå er jeg så nysgjerrig at nå må vi finne dette diktet. F.eks. var det noen spesielle forfattere han oversatte? Husker en Umsette diktsamling var tilsalgs for en tid tilbake av Olav H. Hauge. :)

hehe istedet for å gå tomhendt så tok jeg med Shakespeare iom at det var nevnt grøfter.

Herlige Bringsværd! - Publisert i Altaposten 5. september 2011

Man skal være veldig trygg og sikker på sine evner som forteller for å tørre å gjøre akkurat det som Bringsværd har gjort i sin siste bok. Her kommer nemlig en varm og klok fantasyroman der menneskene blir utfordret på sitt syn som universets herskere. Og han gjør det med en fortelling om en kamp mellom det gode og det onde der det nesten ikke blir spilt blod.
Jeremias, Hildur og hunden Jensen må redde verden fra mørket som holder på å ta over. Det dukker opp mørke hull overalt, og våre helter flytter seg via disse hullene. Noen ganger skjer disse forflytningene frivillig, andre ganger blir det bare slik. Og når man har reist gjennom sorte hull så er det ikke noe selvfølge at man fremtrer i menneskeskikkelse, det vet jo alle som reiser mye i sorte hull. Det er Jeremias som forteller historien, og han blir både katt, ku og isbjørn på sine reiser gjennom tid og rom.
Underfundelig og snedig er ordene som dukket opp i hodet mitt mens jeg leste. Plutselig forsvinner bokstaven R ut av all kommunikasjon. Det går en liten stund, så forsvinner bokstaven K også. Det byr på visse vanskeligheter, men innholdet gir fortsatt mening:
”An det ha væt den bija som vi ba politiet fjene fo en time siden? Sa den ene. Og den andre nikket. – Va ansje det, sa han bekreftende. ”
De store problemene kommer først noen timer senere når alle vokalene blir borte.
Bringsværd har mye viktig å fortelle, og jeg syns han gjør det på en flott og lite moraliserende måte. Istedenfor å si at menneskene har ødelagt for isbjørner med global oppvarming slik at isbjørnene sulter, blir Jeremias og Hildur isbjørner, og gjennom dem får vi en påminnelse om hva vi gjør med kloden vår. Det samme gjelder dyr i bur. Her finnes ingen moraliserende pekefinger som forteller hvor grusomt det er med overforede kyllinger på veksthormon. Det vi får er tenkende og pratende katter som forer opp små barn i bur. Foret kommer fra sekker som er dekorert med bilder av lykkelige småbarn som leker i en grønn blomstereng.
I en utgave av verden finnes ikke fast land lenger. Det finnes bare to arter igjen på jorden; mennesker og havmennesker. Menneskene bor på vaklevorne øyer bygd av søppel, og de vil ikke blande seg med havmenneskene. Tenk hva som kan skje hvis man tillatter blanding av raser? På søppeløyene finnes det mottak der havfolkene blir brakt når de kommer på land og søker om hjelp. Men havfolkene får ikke hjelp, menneskene vil beholde sin renhet. Når en søppeløy bryter sammen dør alle som bodde der. Ingen hjelper hverandre, enhver har nok med seg selv.
Denne ble lest med et smil rundt munnen, og jeg må bare innrømme at jeg erklærte min kjærlighet til Bringsværd flere ganger, og det ganske høyt også.

I likhet med andre så fant ikke jeg heller noen dikt som inneholder grøfter hos Olav H. Hauge. Men jeg fant dette:

Når førti vintrar inntar panna di

Når førti vintrar inntar panna di,
grev djupe grøfter i din venleiks eng,
så vil din stolte ungdoms kledning bli
eit usselt filleplagg som ingen treng.

Spør dei då kor all din venleik er,
den skatt du tærde på i ungdoms fryd,
og syner du dei sokne augnekrær,
var dette blodig skam og fruktlaus dyd.

Kor mykje sterkare din venleik var
om du kunne seia: "Hos meg står
mitt vakre barn i all prakt eg bar."
Som auka stort din venleik år for år!

Det var å yngjast opp i alderdom,
la ungt blod verma kalde hjarterom.

William Shakespeare

Mitt skip seiler

Mitt skip seiler
uten ror og havn.
Har du sett min beiler?
Kjenner du hans navn?

Mitt skip seiler
uten vind og strøm.
Borte er min beiler.
Og hans navn er en drøm.

Inger Hagerup

Lunatic

Man kan si mye om månen,
men alle kan se
at den ikke blir full
i ny og ne.

Dag Evjenth

Jeg ble rørt, jeg ble engasjert og jeg følte virkelig med Kristines kamp med angsten, depresjonen og spiseforstyrrelsen. Og jeg beunderer virkelig Kristine for hennes ærlighet, åpenhet og pågangsmot!

hehe man vet ikke hva som kommer fra den kanten

Der ein ikkje kjem, verd ein ikkje kjend.

Han er en av mine favoritter også. :)

Lucy Christopher vokste opp i Australia, men flyttet til England der hun studerte kreativ skriving. Romanen er en del av doktorgraden hennes, og er utgitt i 18 land. Den har fått flere litterære priser.

Romanen er skrevet som et brev til en kidnapper, og det er tydelig at brevet er skrevet etter at noe har skjedd.

Gemma er en nydelig 16 år gammel engelsk jente som er på tur til Vietnam på ferie sammen med foreldrene. De mellomlander i Bangkok, og her krangler Gemma med mora. Gemma går til en kaffebar alene, bestiller en kaffe, og får hjelp med vekslepenger av en kjekk ung mann. Emma syns hun har sett ham før, men hun skyver tanken fra seg. Selvfølgelig har hun ikke det!

Emma skulle ha lyttet til intuisjonen sin, for den unge mannen som setter seg ved siden av henne på kafeen i Bangkok heter Ty, og han har fulgt etter henne i seks år!

Ty så Emma første gang da hun var 10 år gammel og lekte i parken. Han var uteligger og følte en sterk kontakt med henne. Ikke noe seksuelt, det kom senere, men en slags sjelevennkontakt.

Ty klarer å lure noe dop i Gemmas kaffe, et dop som gjør henne til en nikkedukke. Han får henne på et fly til Australia, og når Gemma kommer til seg selv er hun midt ute i Australias ørken. Det er bare rød sand og kaktuser rundt henne, og selvfølgelig, husene til Ty.

Gemma er fortvilt, hun er fanget i ørkenen, hun er i et mareritt. Ty forteller henne at han har reddet henne fra foreldre som ikke brydde seg om henne, men som lengtet etter å flytte utenlands uten henne. Han forteller om samtaler mellom vennene hennes, om ting ingen andre enn en som spionerer kan vite. Han forteller Gemma at han har reddet henne fra mennesker som ikke bryr seg om henne, og at de to kan skape en flott framtid sammen.

Det er en ubehagelig stemning i boka, men forfatteren klarer på en forbløffende måte å skape sympati for kidnapperen. Det er godt gjort! Jeg var overrasket over hvor mye jeg heiet på Ty, og hvor irritert jeg var på Gemma som ikke skjønte at hun kunne stole på ham. Så jeg ble i hvert fall et offer for Stockholmsyndromet.

Boka er en crossover bok, det vil i dette tilfellet si et bok som er beregnet på voksen ungdom og voksne. Den var spennende i perioder, og spesielt forfatterens evne til å manipulere lesernes følelsesliv gjorde inntrykk.

Debra Dean er en amerikansk kunsthistoriker som debuterer som forfatter med Madonnaene i Leningrad. Romanen veksler mellom to tidsepoker og to verdensdeler, men hovedpersonen er den samme.

I 1941 er Marina er ung kvinne, bosatt i Leningrad og ansatt ved eremitasjen. Leningrad ble beleiret og Marina flyttet sammen med mange andre ansatte inn i det store museet. De fikk i oppdrag å pakke inn og frakte bort kunstskattene. Krigen utviklet seg og det ble færre og færre malerier på veggene. Marina elsket de vakre maleriene og bekymret seg over at alt blir borte. Så blir hun kjent med en gammel kvinne som lærer henne en teknikk som gjør at hun kan huske detaljer i malerier og gjengi dem til andre. De kaller det for å bygge minneslott.

I 2006 er vi i Seattle, USA. Marina er selv blitt en gammel kvinne, hun er dement og blander fortid og nåtid. Minneslottet hun bygde i Leningrad blir stadig sterkere.

Marina går over Nevskij prospekt, hun ser spiret på Peter-Paul katedralen, tårnet på Admiralitetet, kjenner brisen fra elven Neva. Alt dette kan alle beskrive som leser seg litt opp på hva man bør se i Leningrad, dagens St. Petersburg. Det virker som om forfatteren beskriver hendelser og steder hun kun har lest om i turistbrosjyrer. Rett nok er Leningrad full av vakre bygninger, men en lokalkjent forfatter ville vel ha trukket frem annet enn severdighetene?

Når hun så kommer til beskrivelsene av hvor grusomt det var under beleiringen blir det tamt og følelsesløst. Jeg ble irritert mens jeg leste og holdt på å legge boka bort. Det viste seg imidlertid at boka ble bedre og bedre, og de siste sidene er best. Det kan jo selvfølgelig hende at jeg i ren lykke over at boka endelig var ferdig følte det slik, men uansett – en heller middelmådig leseopplevelse!

Det er den draumen

Det er den draumen me ber på
at noko vidunderlig skal skje,
at det må skje -
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at kjeldor skal springa -
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

• Olav H. Hauge, ”Dropar i austvind” som ble gitt ut i 1966

-kom ikkje med heile sanningi

Kom ikkje med heile sanningi,
kom ikkje med havet for min torste,
kom ikkje med himmelen når eg bed um ljos,
men kom med ein glimt, ei dogg, eit fjom,
slik fuglane ber med seg vassdropar frå lauget
og vinden eit korn av salt.

Olav H. Hauge