Bokelskere.no

Vi mennesker har aldri likt det uavvendelige. Som døden.

September i Oslo. Mørket var endelig tilbake, og de hadde lagt bak seg de lange, irriterende lyse sommernettene med sommerens hysteriske, muntre, stupide livsutfoldelse. I september fikk Oslo tilbake sitt egentlige jeg: melankolsk, reservert, effektiv. Solid fasade, men ikke uten mørke steder og hemmeligheter.

Stole på noen ... Det er ofte det første sexhandelens ofre må lære seg på nytt. Når krisemottakene forteller jentene om senteret mitt, er den første reaksjonen mistenksomhet. At det skulle finnes et sted hvor de blir tatt hånd om, og får eget rom, og mat, og får gå på skole og lære et yrke, og hvor ingen gjør dem vondt ... forekommer dem i beste fall helt ubegripelig, og i verste fall høyst mistenkelig. For det er akkurat på samme måte menneskehandlerne har lokket dem:
- Kom til meg, så skal du få tak over hodet og varme måltider. Vi skal ta oss pent av deg, skal du se.

Eg har hevda at fellesskapet ofte er ein illusjon, at dei som snakkar høgast om fellesskap, gjer det fordi dei har eigeninteresse av at dei andre trur på dei. Men ser du nærare etter, løyser fellesskapet seg opp i delfellesskap med motstridande interesser. Og ser du nærare på delfellesskapet att, står det til like eins der, osv. Slik smuldrar fellesskapet opp mellom fingrane på deg, til glede for den som nøyer seg med smular.

Livet hans var blitt så smått, det var en sorg som hadde satt seg i kroppen, en sorg han ikke forstod seg på.

Overalt rundt ham, rundt denne ene lille stubben i den svære skogen, gikk døden hånd i hånd med livet, døden stod på skuldrene til livet og kunne hvert øyeblikk tvinge det i kne. Her var det sammenheng, balanse, harmoni.
Regnestykket gikk opp.

Ingen kommer uskadd fra det når de er blitt behandlet som kveg i årevis.

Stikke av? Hvor hen? De har ikke engang penger til bussen. Politiet? Som oftest står de i ledtog med menneskehandlerne, som har forbindelser på alle nivåer. Jeg vet ikke hvor mange jenter som har fortalt meg at de måtte ligge med politimenn i uniform på klubbene der de jobbet. Og jeg snakker ikke bare om Makedonia, men om Spania og England! Disse jentene har ingen å ty til, de lærer at ingen er til å stole på.
Dessuten sender menneskehandlerne dem ofte fra det ene landet til det andre, for å unngå at de blir for lenge på hvert sted, blir kjent med forholdene og får tid til å knytte forbindelser og kanskje til og med skaffe seg kjennskap til landets lovgivning. På senteret har mange ofre betrodd meg at de til slutt var blitt overbevist om at de var skapt til å prostituere seg, at det var skjebnebestemt og ikke noe å gjøre ved. Det var vel også en måte å overleve på, kanskje den eneste ...

Jenter som går med på å vitne i en rettssak mot en menneskehandler, blir alltid utsatt for trusler og skremselsforsøk. Det er en av grunnene til at jeg tviholder på senterets uavhengige status, uten noen form for statsstøtte. Når det gjelder sexhandel, kan man ikke stole på noen. Særlig i Romania, hvor de fleste institusjoner er gjennomsyret av korrupsjon. Fremdeles står politiet altfor ofte i ledtog med forbryterne.

Små barn har melketenner, det er fordi de skal drikke melk. Ingen har noensinne hørt om juicetenner.

Omsider kom det for en dag hvilket omfang sexhandelen hadde fått i de fem årene Jugoslavia brukte på å gå i oppløsning. Helt fra starten av hadde politisk ustabilitet og økende usikkerhet lagt forholdene til rette for smugling av våpen og tyvegods. Og snart var kvinner også blitt en handelsvare - våpenhandlerne hadde bare utvidet geskjeften!

På grunn av krigen var Balkan i løpet av ti år blitt sexhandelens stormarked, et knutepunkt for ekstremt velorganiserte nettverk med internasjonale forgreninger. Systemet fungerte uhyre effektivt, det fikk jeg bekreftet av jentene jeg tok imot.

Menneskehandlerne er i dag multikriminelle, og de er godt organisert. Det dreier seg om å tjene mest mulig penger. Vi ser stadig oftere at kvinner som Anna blir utnyttet i flere former for menneskehandel. Å bekjempe menneskehandel blir derfor stadig mer komplekst. Det kreves store økonomiske ressurser til hjelpetiltak og politi, og det fordrer samarbeid på tvers av landegrensene. Imidlertid er arbeidet med å bekjempe menneskehandel ikke noe vi kan velge bort. Det dreier seg til syvende og sist om hvilket samfunn vi skal leve i. Når den organiserte kriminaliteten får fotfeste, får vi et samfunn hvor demokratiske og politiske virkemidler erstattes med korrupsjon og vold. Noe som igjen går ut over vår personlige frihet og livskvalitet.

De som insisterer på at islam-kritikk er rasisme, må ende opp med helt umulige konklusjoner som at Kemal Atatürk, den moderne tyrkiske nasjonalismens far, var rasistisk mot tyrkerne, og at Gamal Abdel Nasser, den moderne arabiske nasjonalismens grunnlegger, var rasistisk mot araberne fordi de førte en knallhard kamp mot islamismens innflytelse i sine samfunn.

Norge er mindre formelt enn de fleste steder, selv om det meste som tipper mot høyfinans, stadig trives best i mørke dresser. Gründere med suksess trenger ikke slips, de vil bli godt mottatt i banken uansett.

Når iranske myndigheter for eksempel hevdet at de ikke henrettet barn, var det en bevisst usannhet. Myndighetene tok nemlig utgangspunkt i offerets alder når henrettelsen, ikke forbrytelsen, fant sted. Jeg argumenterte for hvorfor lovovertreders alder defineres ut fra gjerningstidspunktet, ikke tidspunktet for når straffen utmåles eller fullbyrdes. Da kan jo en fireåring som mister en baby i gulvet henrettes når fireåringen blir 18, bare han sitter lenge nok i varetekt.