Jeg plukket opp Utfall (og "I slekt" og "Nytt kull på voksenopplæringa") av Morten Wintervold på biblioteket fordi i mai fant jeg diktboken "Oldemor, du er med barn" i en dumpster, kastet av Norli. Jeg fant ut etter å ha tenkt å begynne på den at det er en slags dikt-trilogi der "Oldemor, du er med barn" er nummer tre. Da ville jeg lese nummer en først, og hvorfor ikke likså godt låne den aller første boken Morten har gitt ut i den samme slengen selv om den ikke er en del av trilogien? Jeg vil jo lese mer dikt og ikke bare romaner. Og etter å bare ha lest Utfall vil jeg lese alt som Wintervold har gitt ut.
Utfall handler om å bli født. Og mer har jeg ikke skrevet i notatboken min. Men boka, Utfall, er full av klistrelapper. Jeg leste den fra start til slutt i en setting. Jeg ser ikke hva det er bilde av på fremsiden, er det spiker?
Sitat:
Ei vindmølle
i åpent hav
peiva med armer.
Det så ut
til at den hadde
en enorm
vilje, den
vindmølla.
Av andres tårer
satte jeg
vin.
Det var mye trøst
i mye vin.
Nytt kull på voksenopplæringa er like bisarr som ”I slekt” om ikke verre. Jo, den er verre, og mer komplisert i språket. Her er Morten en slags lærer i første del, en lærer jeg mistenker er en anelse negativ til kloden vår og som også gjør og sier uhørte ting på klasserommet. Nei, jeg aner ikke hva dette er. Morten Wintervold er helt tydelig opptatt av forplantning. Av en eller annen grunn. Det har jeg i det minste forstått. Nytt kull på voksenopplæringa er den dårligste jeg har lest av denne karen foreløpig. Oldemor, du er med barn gjenstår. Merkelige sitat:
Eller: nettingstrømpebuksa
over en sexy trefot
nøff nøff
Her lo jeg høyt:
mamma, som en liten o i parantes
svever du mellom ordene
i min pedagogikk
kirurgen sa:
jeg skal følge beinet inn & bli hos deg 4 ever
Rommet er hvitt & identitetslaust, men jeg fornemmer
at det
ikke skyldes selve rommet, men min måte å være i det på.
I slekt er Morten sin andre diktsamling og den første i slekts—trilogien. Her leker Morten seg med tiden, han spoler den tilbake, til og med bretter tiden av og til gjør han forså å spole frem igjen. Han skriver ekle dikt og det på nynorsk plutselig, det gjorde han ikke i den første diktsamlingen ”Utfall”. Som sagt, Morten Wintervold skriver litt ekkelt, sånn type typisk kåt tenåringsgutt.
Nei, disse diktene forstår jeg ingenting av. Mest forvirret er jeg over at oldefar og oldemor eksisterer samtidig med barnebarn og foreldre, de sover og våkner og har byttet skjegg, de går seg bort i myra, de sitter på steiner med mark under og forplanter seg, glemmer, gjemmer bokstaver med vilje og suger pupp. Tror jeg. Nei, dette forstår jeg ingenting av.
Jeg hadde det morsomt da, så liker jeg at omslaget er hvitt, jeg elsker hvitt. Ikke forstår jeg greia med mormoren til Morten eller hvorfor han er en ugle som vil spise en mus, men kanskje er det ikke så viktig. Wintervold er flink med ord. Han leker seg og har tydeligvis mange ord i hjernen å velge mellom. Det er også en spennende humor, forfatteren er sikkert kjempe morsom å henge med i fylla. Sitat for oss som liker slikt:
er snø
et spøkelse revet i filler
Når jeg skriver
tier døden
og nikker.
Kråka såper nebbet
går ut i regnet og
skummer
er snø
et spøkelse revet i filler
Men hva har du
bak ribbeina
som er så jævlig
viktig
at det eneste
av meg
som får plass
i deg
er denne lille
tisseluren?
Men først må du klatre
opp eifeltårntrappa
mi.
Vi
ses.
Hjertet mitt
i ei skuff
lik en ilanddrevet
hval.
Så fint at du skrev om I Arns fotspor! Hvis ikke du hadde gjort det er det ikke sikkert jeg noen gang hadde fått med meg at den eksisterer. Jeg er nysgjerrig på den DVDen også, har du den fortsatt i hylla, husker du nøyaktig tittel?
Ei nydelig diktbok, en kort roman og ei veldig svart barne og ungdomsbok, alle nordiske forfattere (to norske, ei dansk ei) og alle lettleste sånn helt telfeldigvis:
Finne deg der inne og hente deg ut av Lina Undrum Mariussen
Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede av Jan Wiese
Ingenting av Janne Teller
Anbefales!
we have done this to ourselves, we
deserve this
we are like roses that have never bothered to
bloom when we should have bloomed and
it is as if
the sun has become disgusted with
waiting
it is as if the sun were a mind that has
given up on us.
I want to write
ENOUGH POEMS
so that when I die
all the shit will be out of me, I mean the guff, the nonsense,
the turds yes, ah I mean —that I have expressed enough
ENOUGH you see to
free me.
life on paper is so much more
pleasurable:
there are no bombs or flies or
landlords or starving
cats,
ice for the eagles
I keep remembering the horses
under the moon
I keep remembering feeding the horses
sugar
white oblongs of sugar
more like ice,
and they had heads like
eagles
bald heads that could bite and
did not.
The horses were more real than
my father
more real than God
and they could have stepped on my
feet but they didn't
they could have done all kinds of horrors
but they didn't.
I was almost 5
but I have not forgotten yet;
o my god they were strong and good
those red tongues slobbering
out of their souls.
Det er så få som har meldt seg på, derfor velger jeg å fortelle hva som er I pakken i tillegg til bøkene og cd-platene du velger deg:
Ja, hiv dere med alle som vil ;) Er folk som meg synes nok de fleste det er gøy å finne en pakke i postkassa!
I bloggen min nå gir jeg bort en sommer bokpakke. Du trenger ikke å ha en blogg for å delta :) Jeg trekker en vinner på fredag den 22 juni.
«Når du trekker sverdet, tenk ikke på hvem du skal drepe, men tenk på hvem du skal skåne,»
Og redselen og pinen ga seg et øyeblikk, liksom bølgen trekker seg seg fort tilbake for så å kaste seg mot klippene igjen - han visste at det ville komme igjen.
Og denne beslutningen hang som et tungt smykke mellom brystene hennes, den var skrevet med ildskrift på den mørke himmelen i hennes sinn.
Et eller annet sted, inne i denne voldsomme hvirvelvinden, i hjertets mørke, i denne stormen - var det noe - noe han måtte finne. Be kunne han ikke. Hans sinn var som selve havet: urolig, for dypt til at selv den modigste kunne dykke ned i det, mens det alt i ett, til undring for det nakne øyet, kastet opp på stranden skatter og vrakrester som i lange tider hadde ligget glemt på bunnen - knokler og juveler, fantastiske skjell, bløte, skjelvende klumper som en gang hadde vært åpne øyne. Og han var i dette havets vold, omgitt på alle kanter av dette havs mørke.