Bokelskere.no

«Blir ikke du av og til ensom, Harry?»
Han så opp.
«Alene, liksom. Skulle du ikke av og til ønske at du var sammen med noen?»
«Det er to forskjellige ting. Du er sammen med noen. Og du er ensom.»

Jeg liker å gå rundt i bokhandlene og kjenne på bøkene. Stryke dem, lukte, bla, og av og til - klemme dem inntil kinnene mine. Før jeg rødmer og blir flau og umiddelbart legger dem fra meg. På samme måte går jeg rundt på bibliotekene, men uten å klemme dem, bokstavelig, mot ansiktet. Man vet liksom aldri hvor disse bøkene har befunnet seg. . .

Jeg lå i sengen og tenkte på alt fra de siste månedene, og prøvde å komme til klarhet over hva det egentlig var som hadde hendt meg. Det så ut for meg som om jeg på en eller annen måte var kommet ut av det naturlige, menneskelige livsløp og inn i en malstrøm, hvor jeg aldri burde vært. Hvor jeg så gikk, raste jorden bort under føttene på meg, og stjernene falt ned fra himmelen. Jeg tenkte på diktet om ragnarok, der stjernenes fall er skildret, og på verset om dvergene som sukker dypt i fjellet og som dør av skrekk. Alt det som var hendt, tenkte jeg, kunne ikke simpelthen være et sammentreff av omstendighetene, det folk kaller en kjede av uhell, men det måtte ligge et samlende prinsipp under det altsammen. Hvis jeg nå kunne finne det, ville det ennå være mulig for meg å redde meg ut av sammenbruddet, og hvis jeg så etter på det rette stedet kunne jeg kan hende se det der. Jeg måtte stå opp, gå ut og se meg om etter et tegn.

Ofte, meget ofte, har jeg i de tidlige morgentimene før daggry trodd at jeg hørte Lullus klare bjelle, og i søvne har mitt hjerte løpt fullt av glede. Jeg har våknet i følelsen av at det skulle hende noe merkelig og deilig, nå med en gang.
Når jeg da har ligget og tenkt på Lullu, har jeg grunnet på om hun ute i skogen selv har drømt om bjellen sin. Gikk det noen billeder av mennesker og hunder, liksom skygger over vann, gjennom det lille hodet hennes med de makeløse, store, mørke øynene og de fine ørene.
Jeg kan en sang om Afrika, tenkte jeg, om giraffene og om den afrikanske nymånen som ligger på ryggen, og plogene i åkeren og kaffeplukkernes svette ansikter. Kan Afrika også en sang om meg? Dirrer luften over sletten noensinne med en farge som jeg har hatt på, leker barne en lek hvor navnet mitt er med, kaster fullmånen en skygge som ligner min skygge, over innkjørselen til huset? Ser ørnene på Ngong ut etter meg?
Jeg har aldri hørt fra Lullu.

Kamante hadde et merkelig godt håndlag, når det gjaldt å lage mat. De store kunststykker og tours de force i kokekunsten var barnelek for de mørke, krokete hendene hans. De visste av seg selv alt som er å vite om omeletter, vol au vents, majoneser og sauser. Han hadde en egen evne til å ta vekten ut av ting, liksom Jesusbarnet i legenden formet små fugler av lere, klappet i hendene og lot dem flyge. Han foraktet alt innviklet verktøy, som om han mislikte altfor stor selvstendighet hos redskapene sine. Jeg ga ham en maskin til å piske egg med, men den lot han stå og ruste, mens han pisket eggehvite med en kniv jeg hadde luket plenen med, og hvitene tårnet seg opp under den som sommerskyer. Som kokk hadde han et inspirert, gjennomtrengende blikk, så han i en hel hønsegård kunne velge ut den feteste hønen. Han veide alvorlig et egg i hånden og visste når hønen hadde lagt det. Han tenkte ut forbedringer i kjøkkenet, og fra en venn som arbeidet for en franskmann langt borte i kolonien, skaffet han meg frø av en storartet god salat, som jeg selv ikke hadde vært i stand til å få tak i.
Oppskrifter husket han glimrende. Han kunne ikke lese og ikke tale engelsk, så kokebøker var ikke til noen nytte for ham, men alt jeg lærte ham gjemte han i hodet, og der må han ha ordnet det og lagt det til side etter et eget system. De rettene jeg lærte ham, kalte han opp etter noe som var hendt på farmen samme dag som jeg hadde vist ham dem. Han snakket om den store lynnedslag-deig og den grå-hesten-som-døde-saus, men han forvekslet aldri to slike ting. På et enkelt punkt var han uimottagelig for påvirkning, og det var rettens rekkefølge. Når jeg hadde gjester til middag, måtte jeg forsyne min kjøkkensjef med en meny jeg hadde tegnet opp for ham: først en suppetallerken, så en fisk, så en rapphøne eller artisjokk. Men Gud vet, tenkte jeg, om ikke den mangel hos ham mest stikker i et slags prinsipp. Han mente vel i sitt hjerte at det er grenser for alt, og han ville ikke kaste bort sin tid eller bry sine tanker med noe så lite viktig.

Har du gjort ditt beste, kan du bare legge i vei.

Noe ramlet inni meg, et korthus eller en steinrøys.

Verden er åpen som en bok, men jeg liker ikke tittelen.

Eplet faller ikke langt fra stammen. Men etterpå er det ingenting i veien for at det kan trille langt bort.

Lørdag forsvant og det ble søndag. Tok man tiden til hjelp, gikk den også.

Du kan sikkert tenke deg hvor ofte en eller annen fortvilet spør: «Hva er denne krigen godt for? Hvorfor kan ikke menneskene leve fredelig sammen? Hvorfor må alt bli ødelagt?»
Dette spørsmålet er forståelig, men det er ingen som til nå har funnet det avgjørende svaret. Ja, men hvorfor bygger de hele tiden stadig større fly i England og lager stadig større bomber samtidig som de reiser rekkehus til gjenoppbyggingen? Hvorfor betaler de hver dag millioner av kroner til krigen og ikke et eneste øre til sykehus, kunstnere og de fattige? Hvorfor må mennesker sulte når det er overflod i andre deler av verden?
Hvorfor er menneskene så gale?
Jeg tror ikke lenger at krigen skyldes de store, dem som regjerer og kapitalistene. Nei, den vesle mann er også for den. For ellers hadde folket for lenge siden satt seg imot den! Menneskene har en trang til å ødelegge, en trang til å drepe, myrde og til å herje, og det kommer til å være krig så lenge ikke hele menneskeheten gjennomgår en forvandling, og alt som er bygd, dyrket og vokst fram, vil bli ødelagt igjen, og så begynner det på nytt.

Kjære Kitty,

for et par uker siden begynte jeg å skrive en historie,
noe som er ren fantasi, og det gir meg så mye glede.
Din Anne.

Som den yngste av alle, men temmelig stor,
har du det ikke lett, for jeg vet at du tror
alle vil oppdra deg som om de var mor.
«Vi har erfaring! - Lær det av meg.»
«Vi har opplevd mye - langt mer enn deg.
Og vi vet best hva du vil, hva du kan.»
Ja, ja, slik kommer det daglig fra alle mann.
Våre egne feil er ikke så store,
det er dine som skal opp på bordet.
Formaninger får du, må høre mye
som du sikkert føler er bare bryet.
Vi kan ikke alltid si du har rett,
livet er gi og ta og bruke sitt vett.
For husfredens skyld må vi alle ville
ta til oss mangt som en bitter pille ...
Det året som nå er over for deg,
har du brukt til å gå en nyttig vei.
Du har lært og lest og arbeidet svært,
så kjedelig kan det ikke ha vært.
Men klærne dine, jeg hører deg spørre:
Hva skal jeg gå med? Jeg blir bare større.
Alt hva jeg har er for kort og trangt.
Og skoene gir meg store blemmer.
Ja, når en som du skyter i været,
blir allting for lite, det må alle lære.

Jeg har det ikke bra. Det kjennes som om alt holder på å rakne. Angst? Har aldri hatt det før, så jeg vet ikke. Det er uansett noe som jeg ikke vil snakke med noen om, men som hyler så faretruende høyt i kraniet at det ikke kan ignoreres. Nå haster det. Ut av Vestre. Praie en taxi. Hjem.

Den første begravelsen er klokken 10.30. Før det må jeg rekke innom en bokhandel for å kjøpe en notatbok. Jeg er såpass klønete på teknikk at jeg ikke stoler på verken diktafonen eller kameraet jeg har utstyrt meg med. Ute er det bikkjekaldt. Minus åtte. Jeg hiver innpå en kaffe fra 7-Eleven, mens jeg står utafor Ark på Grunerløkka, med det som burde være årets siste sigg, og venter på at det skal åpne. Jeg rekker akkurat å takke nei til å kjøpe hasj av en fyr, som allikevel er frekk nok til å bomme en røyk, før jeg endelig slipper inn. Det er mulig det er kaffen, men plutselig føles valget av notatblokk kjempeviktig. Jeg vil ha en som jeg kan bruke gjennom hele perioden. Den må ha linjer og ikke være svart. Svart blir for tydelig. Som om jeg insisterer på at jeg er lei meg. Noe jeg ikke vet om jeg kommer til å bli.

I was in a better mood altogheter as I ate and read, two of my favorite activities.