Han skriver ned et ord for å huske det. Senere, når hun kommer, går han og henter lappen og holder den opp foran henne. En stund er alt der samtidig: I hodet, på lappen og foran ham.
"Du må få det triste frem, slik at det kan forsvinne." "Men hva skal jeg gjøre? Når jeg kommer til et visst punkt tar det slutt, det blir bare stumt." "Det gjelder å finne veien inn, det er det vanskelige. Du legger ned så mye energi på å holde igjen." "Jeg er redd for at det aldri skal slutte hvis jeg først åpner."
Vi må huske på å snakke dritt om skatter og avgifter når vi blir fulle, sier Jens.
Jeg fikk en mørk anelse om at det fantes to slags forelskelser her i verden: den ene var en søt og litt trist følelse som varmet en i hjertet, den andre var farlig, farlig og den holdt ingenlunde til i hjertet - det var kanskje den man fikk barn av.
Eg seier det ikkje høgt, men i natt vil verda forsvinne. Bare du vil bli igjen.
Det jeg gjør, er meg, for det kom jeg.