Lokkende, rosa forside og innhold som faller fra hverandre ved lesing.
Baksida lovte meg at virkelighet og fantasi ville være vanskelig å skille. Det skjedde ikke i særlig grad.
Pornolight med hovedperson rundt 20 år.
Denne kan man godt hoppe over.
Har dessverre ikke lest "Få meg på...". Men har hørt at denne er morsom OG at den er til tider ganske så erotisk. Det er IKKE "Når ein først skal..."
"Oj, han må vi treffe"
Det er ordet Oj som får meg til å tenke slik :) det er et ord jeg ikke bruker så ofte men når det skjer er det fordi jeg er imponert eller positivt overrasket.
Jeg synes faktisk denne var like bra som de andre han har skrevet.
Jeg synes også denne var oppskrytt. Han virker litt umoden rett og slett.
Og han har en aldeles utmerket økonomi. Som gammel sosialist kan jeg betro Dem at økonomien, den skal De ikke forakte. - Og i dette tilfelle hvor en slik ypperlig økonomi opptrer som del av et like ypperlig og radikalt sinnelag, da kan man få glede av forbindelsen. Hvor hadde sosialismen stått idag, hvis vi ikke hadde hatt familieformuer å falle tilbake på alle sammen?
Svært hvor slike små barn døde! Dikteren hadde han også kjent. Litt. Han var født efter Werner, og død lenge før ham. Ja, ja - diktere og små barn, de dør.
Man kan godt ha levet et fullt og helt menneskeliv, selv om man dør ganske ung.
Da Marx ble overført til en halvlukket avdeling, var det med dyp tillit til legekunsten. Derfor var det et slag for ham at psykiateren ikke visste stort mere om schizofreni, nevroser og paranoia enn han selv gjorde. Legen hadde naturligvis sin kliniske erfaring og sin profesjonelle måte å være uhysterisk på, og han kunne trøste Marx med at lukthallusinasjoner slett ikke var hverken fremragende eller nytt, men at symptomet bare rent tilfeldigvis måtte ha undgått ham under hans lesning. Dette, at legen var fortrolig med lukthallusinasjoner, gav ham for en stund et visst intellektuelt overtak, selv om det ikke fjernet hverken angsten eller stanken.
Sverige betød møtet med en menneskerase mere fremmed enn busknegre. Han hadde vokst opp i det tyvende århundre, og var plutselig satt femti år tilbake i tiden; det var en tryllereise tilbake gjennem årtiene, til opplyste byer med fulle butikksvinduer. Han kom fra en fangetransport på vei til et eller annet gasskammer, og ble kastet på hodet inn i et samfunn som holdt på å oppdage den modernistiske poesi.
Man liker ikke å dø, når man er to og tyve år.
Anfallene kom fire, fem ganger om året nu, men slik at han lå i dagevis i fullkommen apati, fullstendig lammet av skrekk. Det krevet sine dager, dette, men i det store og hele innså Marx uten særlig bedrøvelse at han var et klinisk tilfelle. I begynnelsen hadde han antatt at det dreiet seg om en begynnende sinnsykdom, men idag så han mere på det som sin egentlige, hemmelige sunnhet.
Der finnes en angst som ikke skal trekkes frem i dagslyset, fordi den er så sterk at den overlever det. Den hører hjemme i naturens underverden, i en sinnsyk undernatur, uten orden og lovmessighet.
Disse ungene vokser urimelig fort, og det var naturlig at selv en sjømann ville se sitt avkom et par ganger mellem dåpen og bryllupet.
En liten storm er tilsjøs det som man på landjorden kaller orkan eller tyfon. Det er nok til at en ombordværende landkrabbe bereder seg på å møte døden, og nok til at en sjømann må bruke begge hendene hvis han vil tenne seg en sigarett på dekk.
Her var det fantastisk mange gode forslag - noen selvsagte (som jeg burde tenkt på), og noen overraskelser (føler meg gammel nå...).
Fortsett å la forslagene strømme på, så skal jeg holde dere oppdatert på hva hun synes etter hvert. Jeg har også introdusert henne for bokelskere.no (emilievoll), så kanskje skriver hun noen synspunkter selv når sidene tilbakelegges :-)
Ferieritualer, uforanderlige sanser: en smak av salt i munnviken, rynkete fingertupper, huden varm og tørr, håret klistrer seg til hodet og drypper fremdeles litt i nakken, kortpustet, så godt det var, så enkelt...
Jeg hadde store forventninger til denne debutromanen, fordi jeg likte "Pinnsvinets eleganse". Debutromanen blir nok stående som et mindre viktig bidrag, sett fra mitt ståsted. Det som gjorde denne lille romanen verd å lese, var en påminner om den utrolige smakshistorikken jeg også har, og lykkelige øyeblikk i den forbindelse. For lesere med sans for sanser, er romanen verdt tiden den tar. :)
... og endelig sorbeter, vellykkede synteser av is og frukt, robuste forfriskninger som smelter i munnen som en flytende isbre.
O mefistofeliske whisky, jeg elsket deg fra første slurk og svek deg fra andre - men i den tvangstrøyen av smak som mitt yrke påla meg, fant jeg aldri tilbake til en slik atomeksplosjon, som kunne blåse kjeven av meg i ren lykksalighet...