Bokelskere.no

Jeg liker Ali, selv om jeg ikke er like begeistret for Norman Mailer.

Selv om jeg har oversatt denne bok, så regner jeg med at jeg kan si noe om innholdet. En ekte spionroman fra den kalde krigen. Spennende og godt skrevet. Det er ikke bare leCarre som kan skrive godt fra denne perioden, med andre ord.

Hei Lene; jeg misunner deg nå. Du skal lese Dickens. Du skal lese Great Expectations. Du skal møte en rekke fantastiske mennesker, noen grådige og gjerrige, noen rettskafne og hederlige, du skal møte en forfatter som nøt å skrive og som hadde den evnen at hans egen glede smittet over på leserne. Å, jeg fikk lyst til å lese Great Expectations på ny!

Jeg leste The Road på norsk - altså under tittelen "Veien" - og kan anbefale Knut Ofstads nær sagt perfekte oversettelse for de som foretrekker å lese norske tekster. Selvsagt er all litteratur bedre i originaldrakt, men samtidig mener jeg det er en del originalspråkjåleri ute og går; det finnes veldig gode oversettere der ute, som kan gjøre livet herlig for oss som ikke leser alle verdens språk, og Ofstad er en av de som til og med kan utvide vår egen språkforståelse, slik for eksempel Anne-Lisa Amadou gjorde det da hun oversatte Proust.

Selv mestrer jeg kun dansk, svensk og engelsk godt nok til å få skikkelig utbytte på andre språk enn norsk, men foreligger det en god oversettelse av en utenlandsk roman, leser jeg helst på norsk, rett og slett fordi min språkfornemmelse tar leseropplevelsen lenger når jeg oppholder meg innen rammene av det språket som har vært mitt siden 1972, og ikke minst siden det går fortere og jeg har dårlig tid. Jeg er jo 37 og har bare ca førti år igjen av livet, og det er en hel del saker og ting jeg skulle ha lest innen da :)

Herlig spørsmål!

Det hender en gang i blant at jeg leser bøker og blir forelsket i enkelte karakterer, ja, så betatt kan jeg bli at jeg får lyst til å gå til sengs med dem, og det var det som hendte da jeg i mars i år leste Selma Lagerlöfs viltre melodrama "Charlotte Löwensköld".

Oh! For ei dame.

Portrettet av "storsnutete" CL, som hun kalles i romanen, må ha ligget Selma Lagerlöf veldig nær, man blir forelsket i henne og man fornemmer at det må også Lagerlöf ha vært. Det slår gnister av den frittalende jenta, og jeg kan umulig være den eneste som føler det samme som prosten Schagerström, når han sier at han gjerne skulle fridd til henne, "så full av gnistrende liv og med noe bestemt over seg som ingen annen har".

The Road var en skikkelig rystende opplevelse på alle mulige måter. Språket, atmosfæren, fortvilelsen, kjærligheten mellom far og sønn, desperasjonen. Og ikke minst håpet? Jeg syns du skal lese boka og heller vurdere om du skal se filmen. Jeg har fortsatt ikke hørt om noen som har vært likegyldig til The Road, men vil anbefale deg å lese den på engelsk hvis du har mulighet. Av en eller annen grunn gjør den ikke like sterkt inntrykk på dem jeg kjenner som har lest den på norsk? Noe med oversettelsen? Jeg er redd for at noe av nerven i teksten kan ha gått tapt.

har sett filmen, men ikke lest boken. Så nå blir jeg veldig nysgjerrig ...

Sånne bøker er gull verdt.

Det som nå hender i livet ditt, er at du går glipp av en roman det er vanskelig å finne noe sidestykke til i vår tid. Antagelig står vi overfor en av de beste - kanskje den beste - romanen siden Thomas Manns "Doktor Faustus" fra 1947. The Road har ikke noe med postapokalypse å gjøre, The Road er et humanistisk mesterverk om de gode menneskene.

Den er så gammel at den egentlig er utdatert - foretrekker nok filmversjonen med Daniel Day Lewis, men er ikke så sikker på om James ville vært fornøyd ...

Kunne jeg lese fransk, hadde jeg kastet meg over Proust på originalspråket og jafset bøkene i meg som om det var ei jente jeg hadde verket etter i tredve år. Men jeg leser ikke fransk, ennå. Så da kan det være på sin plass å minne om at den norske oversettelsen av Proust ifølge sikre kilder holder forbløffende høyt nivå, den ble utført av Anne-Lisa Amadou, hun brukte nesten tredve år på arbeidet, og hun var en bra dame.

Nei og nei og nei. Bjarte, Bjarte, Bjarte. Dette er en vill bok, jeg har brukt noen uker på å lese den, rett og slett fordi det den forteller om stiger som kokende melk i den som leser, kvalmende og urovekkende er det alt sammen. Håvard Rem har gjort en stram og god jobb med et hardt materiale. Alt er som en tunnell, og den leder ikke mot noe lys, bare lenger og lenger ned i spillerens mørke; natt etter natt på hotell i Berlin og Praha, natt etter natt med millioner av lånte kroner.

Foretrekker Jane Eyre. Stormfulle høyder er godt skrevet, jeg er enig i det, men jeg liker altså ikke Heathcliff og da mister historien noe av sin tiltrekning.

Jeg lærte tidlig, av å lese andres bøker og kjenne den følelsen som brer seg i kroppen som vi kaller "kvalitet", at gode bøker kommer fra andre menneskers nødvendighet, at kvalitet oppstår fordi vi er vitne til andre menneskers desperasjon, fascinasjon, dragning, angst, kort sagt, fordi de måtte gjøre dette og fordi de besatt den rette - dypt personlige og inderlig litterære - sensibiliteten. Fordi det bare var akkurat disse forfatterne som kunne skrive akkurat disse bøkene. Derfor oppsto kvaliteten. Hva bøkene handlet om, skjønte jeg tidlig, var helt uvesentlig, hvordan de var skrevet, skjønte jeg like tidlig, var alt. Alltid hvordan, aldri hva. Med Karl Ove Knausgårds ord, et sted i Min Kamp: Den egne personlighetens tone.

Det er noe med islandske sagaers måte å fortelle ting på... Ein mann hette Tjodolv. Han fikk ei øks i skallen. So vart han ute av soga. (Forhåpentligvis nogenlunde riktig sitert. Ikke husker jeg hvilken saga, heller). Kan man si det bedre? Det er noe Hemingwaysk over det: A man walked down to the river. The river was there.

Albertbøkene er noen av de beste bøkene i norsk litteratur. Jeg ville nok ikke ha gitt dem bort uten å lese dem selv først. En sjelden god leseopplevelse. Absolutt å anbefale.

Jeg likte diktene dine her. Jeg tror at de drømmene man har, også viser hva man faktisk er istand til å få til. Har du drømmene, så finnes også evnene og mulighetene. Det har med mot å gjøre, å ta sjansen på det ukjente er vanskelig, men alternativet er å sitte igjen med en følelse av at man ikke engang har forsøkt. Det tror jeg er mye verre. The only thing to fear, is fear itself. (Roosevelt)

Helt enig. Jeg ble knust da jeg oppdaget at Margaret Mitchell ikke hadde skrevet flere bøker!

Music with rocks in it - enough said ...