I didn’t want to write books myself, but I loved the idea of some long-dead or long-forgotten travel guide waxing about cathedrals of old and shrines of forgotten gods. I loved how a book, a story, a set of words in a sentence organized in the exact right order, made you miss places you’ve never visited, and people you’ve never met
She couldn’t resist picking up an Austen. It was a copy of Pride and Prejudice with a floral cover she had never seen before. She held it lovingly. There was something about seeing an old friend in a place where she had thought she knew no one. It sent a little happy ringing through her body.
This was clearly a wonderful, well-loved bookstore. Bookshop She had to get it in her mind that it was a bookshop. Before her were the books. On display tables, squeezed into bookcases along the wall, and stacked in a sturdy pile in the corner. It was a place that she would love visiting, if she lived here.
She looked around and was transfixed by the bookish room. The place wasn’t big enough for aisles. Instead, solid wooden bookshelves lined all the walls of the bookstore and cheerful overhead lights lit the back of the store. Resting her hands on the table in front of her, she breathed in deeply. Like she anticipated, the room did smell deliciously rich with the scent of paper, which delighted her.
The sun shone through the window and painted a stripe of sunlight onto the armchair just inside. She could almost smell the special scent of fresh new books and anticipate the feeling of the smooth covers in her hands.
Lucy wandered back into the bookshop. She longed to grab a book from the shelves, settle into the armchair, and just read the day away.
While she waited for Sam, her eyes rested on the satisfying order of the books stacked on the shelves. In each book was a possibility of joy: a magical place to visit, a hero or heroine to meet, or a new friend to make. With grief, books allowed a chance to revisit a story you once shared with the person you had lost.
The comfort she had felt in the pages of books had become so important in the past few years that she liked to have books around her. She had become a permanent resident of several mythical towns in the many mystery series she liked to read.
For en bok! Kjøkkenveien handler mest om det å lage mat på restaurantkjøkken, hvor forfatteren får plass selv om han ikke er kokk. Om alt han lærer underveis, folkene han møter og fordommene om bransjen som ikke alltid stemmer (og noen ganger gjør det).
Boka er et møte mellom to verdener: Forfatteren som kommer fra ordenes verden, og kokkene som har det i hendene. Kommunikasjonen går ikke alltid glatt. Særlig første del av boka har et visst pute-preg, når forfatterens apropos-fakta får lite gehør fra kollegene. Etter hvert sosialiseres han inn i kodene som gjelder.
Spagaten mellom arbeiderklassen som lager maten, og middelklassen som spiser den, blir ekstra tydelig i bokas avslutning, som gjorde inntrykk på meg.
Anbefales alle som vil lese om hvordan andre folk jobber, skrevet av en nysgjerrig, observant forfatter.
Science fiction-forfatteren og dramatikeren Tor Åge Bringsværd er utnevnt til kommandør av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden.
Utmerkelsen skal overrekkes i Vestby 28. august, skriver kongehuset.
Han får ordenen for sitt fremdragende forfatterskap.
Bringsværd (84) er særlig kjent for å ha skrevet en rekke science fiction-verker sammen med Jon Bing. Serier som «Blindpassasjer» ble særlig populære på 1970- og 80-tallet.Skråstilt tekst
Klipp fra BOK365 i dag. Vel fortjent og sjølsagt nyhetsmelding fra et bokforum. Riktignok saksa fra NTB, men likevel: Er ikke dette en mangelfull beskrivelse av en av mine yndlingsforfattere? Man kunne vel ha spandert litt ekstra informasjon om forfatterskapet, som omfatter alle mulige (og til dels umulige) sjangrer? At han avspises med "fremdragende" (!) forfatterskap ergrer meg veldig!
Denne er vanskelig å omtale, og det er den fordi den var vanskelig å lese og samtidig umulig ikke å la seg røre av for hele boka er som en lang emosjonell monolog med små avbrudd av bokas andre karakter, mannen. Mannen treffer bokas hovedperson en kveld, hun blir med ham hjem og der, i løpet av natta, forteller hun sin fortelling. Og det er en fortelling om veldig mye, om fattigdom, livet i en liten bygd, om kjønnsroller og diskriminering, om graviditet og abort, om forbudt kjærlighet og uønsket kjærlighet og om livet på sitt værste og til tider, men veldig sjelden, beste.
Boka er fra 1940-50-tallet en gang og temaene er nok ikke fullt så dagsaktuelle lenger, heldigvis! Likevel er det mye gjenkjennelig her hva angår å være menneske, å savne, lengte, behøve kjærlighet og samtidig være redd for å være sårbar.
Fortellingen er vond, og grusom til tider. Samtidig er boka rett og slett vakker og dette er en bok jeg føyer inn på "skal lese flere ganger"-lista, for det er så mange fine og kloke setninger her. Det er en kort bok, og jeg må si heldigvis til det, for ja, dette er til tider ordkunst og det treffer, men samtidig er det begrenset hvor lenge en kan lese en slik monologaktig bok uten å falle av, særlig når det er mye "tankekjør" og "rot" (hermetegn fordi jeg ikke finner rett ord, og fordi jeg skjønner at dette er bevisste virkemidler fra forfatterens siden og de fungerer godt!). Jeg vil si at boka er ganske perfekt i sin lengde, ikke er ord for mye, eller for lite.
Kort oppsummert: en skikkelig perle av en bok som fortjener å leses av flere! Nydelig språk, rørende historie, viktige tema (selv om de ikke lenger er like aktuelle , eller kanskje nettopp derfor, fordi vi bok trenger å minnes på at det vi tar for gitt ikke egentlig er gitt!)
Dette var ... Jeg vet ikke engang hvor jeg skal begynne. Det første ordet som slår meg er: sært. Dette er nok en bok som oppleves ganske så ulikt fra person til person (slik er det vel med alle bøker, men av en eller annen grunn tenker jeg at det er "ekstra slik" med denne boka) og det som står kan nok også tolkes på mange ulike måter: kritikk av samfunnet og dets forventninger til oss, eller kanskje motsatt: ironisk kritikk til dem som går i mot samfunnets normer og forventninger?
Boka er iallfall original, det skal den ha. Og jeg har ikke helt bestemt meg for hva jeg synes, og på en måte er vel også det bra, for om jeg hater boka ville jeg vel vært klar over det?
Jeg tror jeg ville likt den bedre om den siste 1/4 var tonet ned og bar større preg av realisme. Jeg mistet interessen mot slutten fordi det ble "too much". Frem til da var jeg fortsatt tvilende og skeptisk til hele greia, men kjøpte det liksom nok til å bli nysgjerrig og ønske å lese ferdig.
Foruten samfunnets normer og regler, livets forventninger, kjønnsroller og så videre, står også traumer knyttet til overgrep sentralt i handlingen og jeg tenker at akkurat det kan være greit å vite før en går løs på boka, for det er et tema som, dessverre, angår litt for mange og som kan være vanskelig å takle når det "blir kastet" på en uten å være forberedt
To sit in Rainbow Valley, steeped in a twilight half gold, half amethyst, rife with the odours of balsam-fir and woodsy growing things in their springtime prime, with the pale stars of wild strawberry blossoms all around you, and with the sough of the wind and tinkle of bells in the shaking tree tops, and eat fried trout and dry bread, was something which the mighty of earth might have envied them.
She left her seat, she would go; one half of her should not be always so much wiser than the other half, or always suspecting the other of being worse than it was.
He’s smiling and now I’m smiling, and for a second it feels like there’s no one but us, and that it’s always just been us.
I dreamed about it for so many years. I used to go to English movies just to look at the streets. I remember years ago a guy I knew told me that people going to England find exactly what they go looking for. I said I'd go looking or the England of English literature, and he nodded and said: 'It's there.'
Maybe it is, and maybe it isn't. Looking around the rug one thing's for sure: it's here.
The blessed man who sold me all my books died a few months ago. And Mr Marks who owned the shop is dead. But Marks & Co. is still there. If you happen to pass by 84 Charing Cross Road, kiss it for me! I owe it so much.
Byer sover med lyset på, som om de er mørkeredde. Langs gatene og i klynger ved veikryss danner gatelyktene blomsterlenker i nattemørket, lyser opp fortauer og visker ut stjernene. Og hvis disse lenkene ovenfra – fra perspektivet til en astronaut eller en leser – ligner nervebaner som forbinder hjernehalvdelene til en by, er nok det et ganske nøyaktig bilde. En by er nemlig bygd av minner, lagrede erindringer pakket inn i kasser av stein og stål, teglstein og glass, og jo sterkere banene pulserer av lys, desto sterkere er minnene. I de bredere, mer trafikkerte gatene, lever sporene etter store begivenheter – kongelige parader, krigsmarsjer, triumftog – mens rundkjøringene der de store veiene møtes, bevarer skyggene av mindre passende hendelser: opprør og lynsjinger og offentlige henrettelser. Langs elvebreddene spaserer rolige stunder – hundre tusen forlovelser og svik – og i det eksplosive lyset fra transportterminalene lever minnene etter milliarder av ankomster og avreiser. Noen av disse har lagd arr på byens minne, andre kun en overflatisk rift, men alle bidrar til helheten, for det er dette som skaper en storby: den langsomme akkumuleringen av historie, av et nærmest uendelig antall hendelser i et nettverk av gater som lyser opp om natta.
The rain was many miles out, yet here in the garden it had fallen suddenly still and noticeably silent. No birds were calling. No distant dog barked. The muscle in my neck throbbed with an almost electric pulse.
Butler raised his gaze again.
‘They call it the offing,’ said Dulcie, quietly.
I climbed down from the chair. She gestured down the meadow.
‘That distant stretch of sea where sky and water merge. It’s called the offing.’
‘And I didn’t say you were. Romance needn’t mean love hearts and red roses, you know. Romance is feelings and romance is freedom. Romance is adventure and nature and wanderlust. It is the sound of the sea and the rain on your tarpaulin and a buzzard hovering across the meadow and waking in the morning to wonder what the day will bring and then going to find out. That is romance.’
Dulcie’s eyes widened. ‘I knew you were young, but that’s obscene. Sixteen.’
I laughed. ‘Is it?’
‘Yes. Sixteen is barely even a memory for me. Sixteen is a foreign country. Sixteen is a photograph in a suitcase left on a train bound for the Orient long ago. Some might suggest that to have so much ahead of you is utterly enviable, though if I had a chance to do it again I wouldn’t. At least not now.’