Bokelskere.no

Et grått halvlys lå tett over dalen. Men dalen var ikke grønn lenger, den var hvit. Alt som beveget seg, var blitt ubevegelig. Alle levende lyder var borte. Alt kantet var blitt rundt.
– Det er snø, hvisket Mummitrollet. – Mamma har hørt om den, og den kalles snø.

van sitter og drikker av glasset sitt og ser på Margaret, hun føler presset fra øynene hans mot ansiktet mens hun fortsetter å late som om hun hører etter, som om hun smiler. Til slutt snur hun seg og møter blikket hans. De ser på hverandre uten å snakke. Det kunne ikke ha vært klarere: De tilhører samme lag, et annet enn resten av dem.

Hun hører musikken forandre seg brått: ledig og rask, kvikk, pludrende fram og tilbake. Pianistens hender beveger seg lekent og lett over tangentene, og hodet hennes liksom nikker i takt med den komplekse rytmen, raskere og raskere. Lysere nå, og skimrende, stiger tonene inn i mørket, jagende lette fottrinn. Tilhørerne i skjerpet og spent stillhet, samlet om lyden: å i taushet dele dette bevissthetsglimtet. Å høre og lytte sammen, å sammen følge den nesten for raske, klare bevegelsen i melodien, som løser seg opp og forsvinner i løse luften. Å i en time dele dette uten å snakke sammen. Å sitte der med andre mennesker i mørket.

Unnskyld, mumler hun høyt. Han venter, og så spør han: For hva da? Hånden hans i håret hennes, kjærtegnende. Jeg vet ikke, sier hun lavt. Det føles som om jeg har gjort alt feil, som om jeg har grepet alt feil an. Tungt som om i søvnen hviler hodet hennes mot ham. Det går bra, sier han. Sånn har jeg det også, hele tiden.

Hun nikker og ser ned i bakken. Det er vanskelig, sier hun. Jeg vet ikke. Ivan sier ikke noe, bare fortsetter å gå ved siden av henne i den kalde, skarpe luften. Fra enga ved siden av stien, bak den lave steinmuren, betrakter en liten og butt sau dem mens de går forbi, med sølvskimmer i den skitne pelsen etter regnet og fløyelssvart ansikt. Gyllengrønne åkrer strekker seg ut i det blekblå fjerne. Endeløs klar luft og lys overalt rundt dem, fylt med den vakreste risling av fuglesang.

Hvordan finne ut av disse følelsene i en sånn sammenheng? For ham er det ikke så vanskelig, men for henne virker det veldig vanskelig, og det får henne til og med til å gråte. Men gråtingen gjør ham rolig, ikke panisk. Kanskje fordi hun med en gang tårene begynte, kom til ham og la ansiktet mot skulderen hans. Og uansett hva hun gråter for eller tror hun gråter for, så virker det som om dette betyr noe: at hun vil kjenne armene hans rundt seg, som er det samme som han vil.

It occurred to Norvia that the qualities that made up a heroine were inside them—not things that other people had control over. Jo March’s noble desire to quench her temper and help her family; Anne Shirley’s fervent quest to find friends and point others to loveliness; Sara Crewe’s indomitable grace despite her poverty and loneliness—all these heroines were memorable because of their spirit and heart and inward beauty.

She inhaled deeply, deciding to focus on her beloved books instead of Helen’s brush-offs. She couldn’t wait to go home and spend time with Bab and Betty in Under the Lilacs—or maybe she would stop at Sunnybrook Farm to visit Rebecca Randall—or sneak into The Secret Garden with Mary Lennox while Vernon played his harp. (She tried to read whenever Vernon played the harp; it lent such a golden etherealness to her reading experience.)

Norvia gathered the books into her arms, one by one, reading the titles as she stacked. Little Women. Anne of Green Gables and Anne of Avonlea. What Katy Did. Emma. Rebecca of Sunnybrook Farm. The Secret Garden. The Little Girl Next Door. Under the Lilacs. Daddy-Long-Legs. Dandelion Cottage. Clover. Half a dozen Patty sequels. Pollyanna. An Old-Fashioned Girl. A Little Princess. The Story Girl.

'It’s not how long you know someone, it’s the impact they have on you during that time that makes the difference.'

Just at dawn the world looks as it never looks at any other time. The air was cold with dew and the orchard and grove and Rainbow Valley were full of mystery and wonder. Over the eastern hill were golden deeps and silvery-pink shallows. There was no wind, and Rilla heard distinctly a dog howling in a melancholy way down in the direction of the station. Was it Dog Monday? And if it were, why was he howling like that? Rilla shivered; the sound had something boding and grievous in it. She remembered that Miss Oliver said once, when they were coming home in the darkness and heard a dog howl, "When a dog cries like that the Angel of Death is passing." Rilla listened with a curdling fear at her heart. It was Dog Monday – she felt sure of it. Whose dirge was he howling – to whose spirit was he sending that anguished greeting and farewell?

The spring evening was very lovely. The long, green, seaward-looking glen was filled with dusk, and beyond it were meadows of sunset. The harbour was radiant, purple here, azure there, opal elsewhere. The maple grove was beginning to be misty green.

We're in an absolutely different world. The only things that are the same are the stars – and they are never in their right places, somehow.

We thought perhaps Monday would come home when the cold weather came but he wouldn't. No earthly influence can coax Monday away from that shed even for a few minutes. There he stays and meets every train.

Walter turned to Rilla; she held his hands and looked up at him. She would not see him again until the day broke and the shadows vanished – and she knew not if that daybreak would be on this side of the grave or beyond it.

Det var selvfølgelig Brage sin skyld at det skjedde. Han elsker å gjøre meg sint, noe jeg skal innrømme at ikke er sånn innmari vanskelig. Hodet mitt fungerer nemlig litt annerledes enn andres. Det er ikke bare det at det dirrer og maser i kroppen, og at fokuset mitt fyker hit og dit. Nei, det er noe annet også. Noen ganger henger hodet mitt seg opp i ting som jeg ikke har helt kontroll på, små tics som ingen ser, og tics som alle kan legge merke til. Jeg må gjøre ting om og om igjen, helt til følelsen blir helt riktig. Noen ganger er det å klemme hendene hardt sammen, andre ganger er det å blunke mange ganger etter hverandre eller knipe tærne sammen, det kan altså være mange forskjellige ting.

Fjerde klasse var et helvete. Vi byttet lærer, fikk masse lekser, og skolen ble så kjedelig at jeg ikke lenger kunne sitte i klasserommet. Ærlig talt, hvordan får de andre det til? Time etter time, helt stille. Det får kroppen min til å dirre. Jeg kan bare glemme det. Derfor kom jeg og Mats, som er assistenten min, frem til en avtale. Jeg fikk spille Minecraft på et grupperom når dirringen i kroppen ble for ille. La meg si det sånn: Det har blitt mange timer med Minecraft!

Så forteller hun inngående om strandens hemmelighetsfulle forandringer, som at rullesteinene velter opp en stormfull natt og fyller halve kløften, og neste natt er alt tilbake i havet igjen, en vri på vinden danner en ny sandstrand og skyller den bort igjen neste dag.