Bokelskere.no

'There are over five hundred gardens in Venice, many of them hidden behind the tall walls,' Nico said.
Ginny spun around on the balls of her feet. 'You’d never know they were here, tucked away. It reminds me of a book I had as a child, The Secret Garden by Frances Hodgson Burnett.'
'I think Loretta has this book,' Nico said. 'Maria gave it to her.'
'My mum bought it for me, too. I loved the illustrations of the girl wandering through the overgrown plants and flowers.'

The waterfall sings to me and for a few moments I just breathe in the salty sea air, fresh and warm, and I listen to the gulls up on the cliff and the waves over pebbles behind me. The sun’s beating down on my shoulders but there’s a summer breeze cooling me too.

Ved siden av Hercule Poirot stod en kopp urtebrygg som George hadde laget. Han nippet til det og tenkte, tenkte på den måten som var egen for ham. Teknikken var den samme som når man velger biter i et puslespill. Til slutt ville alle bitene ligge på plass og danne et klart og sammenhengende bilde. For øyeblikket gjaldt det å velge og vrake, og først når han ble klar over hvilke biter han hadde til disposisjon, kunne han få lagt dem på plass…

Det var noe med Poirot, som innbød til fortrolighet. Når folk betrodde seg til ham, var det som om de ikke var på det rene med hvem de betrodde seg til.

I don’t just mean the stories inside books, I mean the books themselves and the unfathomable loveliness of holding them in your hands, poring over the handwritten inscriptions and pretty bookplates, sniffing the pages and wondering who owned them before you.
If I wasn’t needed at home – and if I had endless money, as opposed to next to no money – I’d do nothing but tour the world’s bookstores and treat myself to treasured first editions and scruffy, well-thumbed, neglected paperbacks from years gone by.

What was it all for? Furlong wondered. The work and the constant worry. Getting up in the dark and going to the yard, making the deliveries, one after another, the whole day long, then coming home in the dark and trying to wash the black off himself and sitting into a dinner at the table and falling asleep before waking in the dark to meet a version of the same thing, yet again. Might things never change or develop into something else, or new?

Ah, those days … for many years afterwards their happiness haunted me. Sometimes, listening to music, I drift back and nothing has changed. The long end of summer. Day after day of warm weather, voices calling as night came on and lighted windows pricked the darkness and, at day-break, the murmur of corn and the warm smell of fields ripe for harvest. And being young.
If I’d stayed there, would I always have been happy? No, I suppose not. People move away, grow older, die, and the bright belief that there will be another marvellous thing around each corner fades. It is now or never; we must snatch at happiness as it flies.

I saw Moon’s head rising above the grass as he heaved himself into the sunshine and began an elaborate dance, waving his arms upwards and sideways. I’d seen him at it before. He hadn’t found anything out of the ordinary; he was just working off cramp.

Og jeg fikk til slutt overbevist meg selv om at det var oss, for de samme situasjonene, de samme skrittene, de samme bevegelsene gjentar seg gjennom tidene. Og de går ikke tapt, men er innskrevet for evigheten i fortauene, veggene og stasjonshallen i denne byen. Det sammes evige gjenkomst.

Dette kommer jeg kanskje tilbake til når det passer. I første gang vil jeg helst unngå å rote meg bort i sidegater og heller følge den strake veien som gjør det mulig å skaffe meg oversikt. Man må gå frem med forsiktige skritt om man skal klare å gjennomskue hukommelsens virvar og erindringens feller.

«Noen prøver å drepe meg,» sier Amy. «Og noen hos Maximum Impact hjelper dem. Så la oss skyte noen folk til vi finner ut hvem det er.»
Steve nikker. «Eller samle noen ledetråder, kanskje.»
«Og så skyter vi,» sier Amy.
«Vi får se,» svarer Steve. «Vi får se.»
Det er ordentlig godt å ha ham her.

Og apropos mysterier, så er det på tide å komme i gang igjen. Amy har blitt trengt opp i hjørner hele livet. Og hun lærte for lenge siden at den eneste veien ut av hjørnet er å slåss.

Det som trekker ham tilbake til Axley, er bakendeavtrykket i sofaen. Stedet som er ham. Stedet der han har funnet seg så godt til rette opp gjennom årene at det passer ham perfekt.
Og det som stritter imot dragningen, er når han husker at det ikke er så lenge siden det var to avtrykk av bakender i den sofaen. Men det ene har forsvunnet, som om det aldri har vært der.

Rosie ler. Det er rart hvilke mennesker man plukker opp gjennom et helt liv. Og det er ofte de mest uventede som blir værende. Det finnes vennskap som er smidd i flammer, men likevel forsvinner som røyk, og andre tilfeldige, nikkende vennskap som blir med deg resten av livet.