Bokelskere.no

• Åssen i helvete skal det bli råd å få klemt i hop en hel tropp på en bil?
  En og annen ble stående der og undre seg, men i neste øyeblikk skjønte de at somling var ensbetydende med en dårlig plass, og så la de i vei. Koskela sto taus med tomlene i beltet og så på. Han visste at en levende last stuer seg best selv, derfor la han seg ikke borti dette.

Sultne hadde de vært siden siden de kom inn i hæren, noen av dem før den tiden også. Ja, for hungeren var ikke utryddet i Finland. Det var stadig strøk her og der hvor den herjet når forholdene lå til rette for det. Ingen visste det bedre enn sesjonslegene. Det var svekkelse blant mannskapene, og det skyldtes ofte underernæring.
I tillegg til kulde og ult kom mangelen på søvn. Av de fire faktorer som en kan si hele krigens vesen består av , var det bare redselen som manglet.

_ Jaa. Det er kanskje noe jeg må forklare. jeg har vært med på dette før, mener jeg. I grunnen er det ingen kunst, bare en husker på å ta det rolig. En skal skynde seg når det trengs, men på den andre siden - unger som er laget for fort , får piss i hue, som en sier.

Jeg trur ikke på noe overnaturlig. Åssen kan noe bli til av seg sjøl, uten at noen har gjort noe ?
Det må være en gud. Men det må jeg si at mye unyttig arbeid har'n gjort . Stjernene er unødvendige. jeg har lurt på det mange ganger. Og jeg skjønner ikke hva vi skal med slikt som pissmaur og padder. Dem er helt unødvendige. Akkurat som veggedyr og kakkelakker.
Den fete skrotten til Vanhala ristet av undertrykt latter, og det var så vidt han klarte å styre fnisen sin da han sa:
- Og lus i klea da!

Så leste presten Herrens velsignelse med hverdagslig røst. Hans begeistring var alt begynt å kjølne en smule, for han hadde holdt samme preken i alle bataljonens tre geværkompanier.

Han skulle vært oppmerksom på fuglene. De døde fuglene som ikke kunne fly og dermed heller ikke sveve bort fra fra rovdyrene, som rev dem i filler. Mauritius var verdenshovedstaden , tilintetgjørelsesleiren og massekirkegården for utdødde fugler som ikke kunne fly.

Det var frosker som kvekket i det tomme svømmebassenget, der de satt i den lille dammen med grønt, stillestående vann i den dype enden, og sang seg gjennom hele natten.

Dødens utfordring hadde han fått så mange ganger at han visste med seg selv at denne siden av saken skulle han nok klare.

Skriveren og ordonnansen hadde pakket arkivet i en trekasse og drev nå på med å pakke ryggsekkene. De proppet dem sprekkferdige, for de visste begge at disse børene skulle ikke de bære."

Det var kjærlige dager, en slags tilbakekomst til uskylden. Han var blitt enig med seg selv om at han skulle slå en strek over alt det vonde, som om han ikke viste om det, foreldrenes krangling som han hadde overhørt i barndommen , den grove kjeften faren hadde gitt ham i fylla på Cumberland Hotel i London i januar 1961 og dagen da han ga faren sin en på tygga. Han hadde vært tjue år, og plutselig var Ani's fyllerør bare blitt mer enn han kunne bære, især fordi det gang var moren som hadde vært skyteskiven.

Gjerrighet var en lidenskap hos ham i en slik grad at soldatene godt kunne kalt det et rent patologisk trekk i hans karakter, hvis de hadde hatt begrep om slike sjelelige finesser.

Alle var i full sving. Hvor de skulle hen, var det ingen som visste, men det var vel nettopp det som virket så stimulerende.

Verden ligger åpen for alle, den er en tumleplass hvor den sterkeste vinner, men da skal en være atskillig klokere. Det er ikke nok å klare alle småtterier etter hvert som de dukker opp. En må ha et videre synsfelt.

Et menneske som gjør sin egen vilje til lov, har ingen rettigheter tilbake. Han som stiller seg utenfor flokken og dens lover, er fredløs.

Han lærte to ting om kameler. Det første var at kameler er incestuøse; ungen i denne flokken var resultatet av et ukomplisert forhold mellom mellom en hannkamel og moren hans. ( Incestkamelen fikk hans navn, eller en australifisert versjon av det. Den ble "Selman Kamel".) Og det andre var at når en kamel blir oppskaket , forvandles møkka fra tørre, harmløse kuler til en flytende sprut som sprer seg ganske langt bak den forurettede dromedaren. Man bør aldri oppholde seg bak en sur kamel. Begge deler er viktige lekser."

Og da han endelig kom så langt som til New York, ble han oppmuntret, den første kvelden i byen, til å ta på seg den rareste av alle uniformer, dress og slips, slik at venner kunne ta ham med seg ut på en drink på "Windows on the World"- baren på toppen av World Trade Center. Dette var hans første og aldri glemte bilde av byen - de massive bygningene som lot til å si : VI ER HER FOR BESTANDIG.

Frem og tilbake i King's Road gikk verdens vakreste jenter , latterlig lettkledde, i følge med spradende menn som var like latterlig velkledde, i skjøtefrakk med høy snipp og plisserte skjorter og vide, skrukkete fløyelsbukser og imiterte slangeskinnsstøvler . Han var visst den eneste som ikke visste hva det ville si å være lykkelig.

Apropos Gud: Det siste spor av tro ble slettet i hans sinn på grunn av hans sterke avsmak for arkitekturen i Rugby kapell.