Bokelskere.no

Modern-day science is a unique tradition of knowledge, inasmuch as it openly admits collective ignorance regarding the most important questions. Darwin never argued that he was "the Seal of the Biologists", and that he had solved the riddle of life once and for all. After centuries of extencive scientific research, biologists admit that they still don't have any good explanation for how brains produce conciousness. Physicists admit that they don't know what caused the Big Bang, or how to reconcile quantum mechanics with the theory of general relativity.

So, monotheism explains order, but is mystified by evil. Dualism explains evil, but is puzzled by order. There is one logical way of solving the riddle: to argue that there is a single omnipotent God who created the entire universe - and He's evil. But nobody in history hs had the stomach for such a belief.

Just as medieval culture did not manage to square chivalry with Christianity, so the modern world fails to square liberty with equality. But this is no defect. Such contradictions are an inseparable part of every human culture. In fact, they are culture's engines, responsible for the creativity and dynamism of our species. Just as when two clashing notes played together force a piece of music forward, so discord in our thoughts, ideas and values compel us to think, re-evaluate and criticise. Consistency is the playground of a dull mind.

Calvin hadde forpliktet seg til en ring, men ikke skjønt at ringen hadde forpliktet ham til så og si alt det Shirley nå mente den betydde - inkludert tre barn, fordi "det er et fint, rundt tall". Han hadde overveid å påpeke at tallet tre både var et primtall og et ujevnt tall, men var redd for at Shirley ville si seg enig med ham - og høyne forslaget til fire i stedet for å runde ned til to.

Men er det bare du som snakker med Gud, eller lar du ham også komme til orde av og til?

Det finnes små, gylne sekunder og minutter som absolutt veier mye tyngre enn en masse bortkastede drittår, og så ... kanskje det er det er hit jeg vil komme, dette jeg tross alt vil understreke mens jeg sitter her og ser ut mot de sluknede eller kanskje ennå ikke sluknede stjernene ... så finnes altså disse fortettede øyeblikkene som er så innholdsmettede at de knapt klarer å romme det de bærer på.

Han var et klokt og forstandig menneske som faktisk trodde at språket kunne være et verktøy istedenfor et våpen; jeg var en kvinne som svømte, og av og til druknet, i et irrelevant hav av følelser.

Når alt, hvert eneste skritt og gjøremål og hver eneste handling mangler videre mening, når man like gjerne kunne ha gjort noe helt annet enn det man i øyeblikket gjør, og ikke kan la være å gjøre seg selv oppmerksom på det - og når det eneste som muligens har noen betydning, ser ut til å ligge i de feilgrep og ugjerninger man har gjort i forgangen tid - ja, da lurer galskapen like rundt hjørnet.

Som mange før meg, hadde jeg kommet frem til den gradvise erkjennelsen av at den mest velegnede bevissthetsendrende substansen i en presset, vellykket mellomfase av livet er alkohol. Lovlig, sosial, ikke mer vanedannende enn at ens smule ahengighet lett lar seg skjule blant alle andres, og i alle sine uendelige, sinnrike manifestasjoner så fargerik, så smakfull, triumferer drinken i ens hånd gjennom sin beskaffenhet alene; det faktum at den er flytende, gjør den dagligdags, forener den med melk, te, kaffe, vann og derfor med livet selv. Det å drikke er naturlig, mens inhalering av en smuldrende grønnsak er et godt stykke unna pusting, og det samme er inntak av piller gjennom munnen, mens naturen ikke kan fremby penetrasjoner som har noe til felles med nålen, bortsett fra insektstikk. En enkelt halvliter eller et glass kjølig Chablis mildner kanskje ens syn på livet bare i beskjeden grad, men etterlater til gjengheld jegets skjøre kontinuum intakt. Man må selvsagt ta drukkenskap med i betraktningen, dens ubehøvlethet, oppkast og vold, som kan utvikle seg til ynkelig avhengighet, fysisk og psykisk forfall, og nedverdigende, pinefull død. Men dette er konsekvensene av simpelt misbruk, som kan etterspores, like usvikelig som rødvinen kan etterspores til druen, til menneskelig svakhet og karakterbrist. Substansen selv kan knapt lastes. Selv sjokoladekjeks har sine ofre, og jeg har en eldre venn som har levd et fyllestgjørende og nyttig liv på tredve års tilførsel av heroin.

Slik kranglet og trettet vi altså, for vår enestående intelligens stod alltid til tjeneste for vår ensidige argumentasjon og selektive blindhet overfor svakhetene i vår sak.

Jeg var ridd av en tanke, en følelse, en fornemmelse, og jeg lette etter det riktige ordet. Slik skyldfølelse forholder seg til fortiden, hva er det som stod i samme forhold til fremtiden? Intensjon? Nei, ikke påvirkning av fremtiden. Foruroligelse. Uro og avsmak for fremtiden. Skyldfølelse og foruroligelse, knyttet sammen av et bånd fra fortiden til fremtiden, dreiende rundt i nuet - det eneste øyeblikket det kunne oppleves i. Det var ikke akkurat frykt. Frykt var for avgrenset, den hadde et objekt. Redsel var for sterkt. Fremtidsfrykt. Forutanelse, da. Ja, nå nærmer vi oss. Det var forutanelse jeg følte.

Ved å ville sulten bekrefter Sult-helten dessuten den vilje, eller det begjær, som ikke lar seg slukke ved å bli oppfylt, men som stadig søker seg videre.

En debatt som har karakter av defensorat og aktorat vil gå glipp av det vesentligste, nemlig Hamsuns storhet som dikter. Etter mitt syn er nemlig dikteren Hamsun langt mer interessant enn "nazisten" Hamsun. Det er dikteren som representerer "gåten".

Hvis ikke essaysjangeren skal bli et paradis for Facebook-narsisisster, må sjangeren rett og slett omstøpes. Bare gjennom en revidert Montaigne lar sjangeren seg opprettholde, ellers er det like godt å skrinlegge hele prosjektet og kalle det noe annet, f.eks. en "selfie"-artikkel. Vi begynner å få mange selfieskribenter, mens essayister er mangelvare.

("Montaigne som pseudoessayist" / Eivind Tjønneland)

En representant fra svømmeforbundet påstår at det å kunne svømme er mye viktigere enn å være god i for eksempel matematikk, for: Hva skal man med algoritmer når man bakser på fem meters dyp?

Mange Aar er gaat siden jeg var i slik Fred, kanskje tyve eller tredive Aar, kanske i et tidligere Liv. Men engnang før, tænker jeg, maa jeg vel ha smakt denne Fred eftersom jeg gaar her og nynner og er henrykt og bryr meg om hver Sten og hvert Straa og disse synes at bry sig om mig igjen. Vi er kjendte.

(Sitert fra Under Høststjærnen i: Samlede Værker Bind 8, Gyldendal : Oslo, 1943)