Bokelskere.no

Hvordan vet et vannmolekyl at det skal glemme alle andre molekyler det har sett før? Hvordan vet det at det skal behandle blåmerket mitt med et minne om arnika og ikke et minne om avføringen til Isaac Asimov? Jeg skrev dette i avisen en gang, og en homeopat klaget til pressens faglige utvalg. Det handler ikke om fortynning, sa han: Det handler om sukkusjonen. Du må dunke vannflasken hardt ti ganger mot en overflate av lær og hestehår, for det er det som får vannet til å huske et molekyl. Siden jeg ikke nevnte dette, forklarte han, hadde jeg med vilje fått homeopater til å høres dumme ut.

He´d liked the job, but he missed New York every single day he was out there. Portland was a good place, it had a lot to offer, but it wasn´t New York, and that was the thing about New York - if you loved it, if it worked for you, it ruined you for any place else in the world.

Lawrence Block, "Small Town" (2003)

Man har fryktet at forskerne i ren entusiasme uforvarende skal kunne skape et svart hull, eller til og med noe man kaller "fremmede kvarker", som teoretisk sett kunne interagere med andre subatomiske partikler og spre seg ukontrollert. Hvis du leser dette, så har det ikke skjedd.

Han fikk en nesten uimotståelig trang til å strekke ut armene og svinge seg svimmel over åssidene; det var bare tanken på Julie Andrews som forhindret ham i det.

Jeg hadde aldri sett noe som lignet på New York, og i alt det nye lå løftene om min fremtid: Et liv spekket med alle de erfaringene jeg higet etter å gjøre - innen kjærlighet, storbyliv, intellektualitet. Når jeg tenker tilbake på den tiden, tror jeg det var måten jeg definerte mine "store forventninger" på som reddet meg fra skuffelser. Jeg nærte helt ærlig talt ingen konvensjonelle tanker om å finne trygghet eller lykke. Selv når jeg var "lykkelig" på dette stadiet i mitt liv, var det ikke fordi jeg forventet det. Slikt hørte til hos mindre romantiske personer enn jeg. Jeg forventet ikke å bli rik, mett eller likt av alle. Jeg ville leve dypt og helt ut, forsyne meg av alt byen måtte ha å by meg, og selv om dette skulle påføre meg en og annen følelsesmesige rystelse, kanskje til og med sjokk, hvis det skulle innebære dårlige, og kanskje bare sjeldne måltider, hvis det skulle bety en seig strøm av fæle jobber, så la det skje.

Ethvert kaos var berettiget hvis det pekte ut over seg selv, kanskje kunne man gjennom galskapen nå en fornuft som ikke var den fornuften hvis brist er galskap.

Eigentleg er treningsmotivasjonen influert av at eg såg Max Manus på kino, og gjekk ut av salen med ei kjensle av skam over å ikkje vere krigshelt. Eg tenkte at eit minstekrav eg bør stille til meg sjølv, er å vere i såpass god form at eg kan ta på meg å utføre ein velretta sabotasjeaksjon når situasjonen krev det, og flykte på ski i nokre dagar etterpå.

På begynnelsen av nittitallet trodde flertallet av alle norskinger, mange av regjeringsmedlemmene inkludert, at borgerkrigene i Europa primært var internt anliggender, nærmest små skrubbsår, som kom til å gro pent bare onkel FN skaffer donaldplaster.

Dette er den hyperreflektertes grunnsituasjon. Sannhet kan bare utsies som sarkasme. Det er dypt deprimerende.

Mange mennesker tror at helter og heltinner er fryktløse, men det er ikke tilfelle. De blir redde, akkurat som alle andre, men de håndterer frykten bedre enn gjennomsnittet. Det er mot,og ikke fryktløshet, som gjør at de skiller seg ut som helter og heltinner. Når modige mennesker blir redde, stenger de ikke for flyten av pust for å blokkere fryktopplevelsen. De holder pusten åpen og flytende uansett hvor redde de er. Slike mennesker sies å ha et "løvehjerte" fordi de aksepterer de intense følelsene som frykt skaper i brystet og hjertet. De bruker energiene fra frykten som en mektig alliert.

Lykkelig er altså den som ikke tenker, for han virkeliggjør gjennom instinkt og organisk skjebne det vi andre må virkeliggjøre ad omveier og gjennom inorganisk eller sosial skjebne. Lykkelig er den som ligner dyrene, for han er uten anstrengelse det vi andre er med slit og strev; han kjenner veien hjem, den vi andre først finner når vi leter oss tilbake langs fantasiens krokveier; han er rotfestet som et tre, en del av landskapet og derfor av dets skjønnhet, mens vi er myter på gjennomreise, statister kledd i meningsløshetens og glemselens spraglete kostymer.

FÖRKLARING

I din skönhet sänkt ser jag livet förklarat och den mörka gåtans svar uppenbarat

I din skönhet sänkt bedja jag vill. Världen är helig, ty du är till.

Andlös av klarhet, ljusfördränkt, ville jag dö hos dig, i din skönhet sänkt.

-Karin Boye-

The more solitary, the more friendless, the more unsustained I am, the more I will respect myself.(...)Laws and principles are not for the times when there is no temptation: they are for such moments as this, when body and soul rise in mutiny against their rigour; stringent are they;inviolate they shall be