Bokelskere.no

På tv viste dei bilete av ei romferje.
-Herregud, skal dei senda opp endå ei no? sa Kjersti.
-Viss det er nokon som verkeleg har meir enn nok med seg sjølv, så er det jorda, sa Georg.

The more certain you are of the answer or the outcome in advance, the more likely it is to have been done already - to be derivative - and the less anyone will care, including you. Anything certain has already been done.

Å være forelsket er å elske den andre for sitt eget godes skyld.

Hvis kjærligheten er savn, går dens logikk ut på å strebe stadig mer etter det den savner, etter det den savner mer og mer, etter det den savner absolutt, som er Det gode (som Det skjønne bare er et blendende uttrykk for), som transcendensen, som er Gud, og på å oppheve seg selv i det, endelig mett, endelig beroliget, endelig død og lykkelig! Er det fremdeles kjærlighet hvis den ikke savner noe? Jeg vet ikke. Platon ville kanskje si at i så fall er det bare skjønnhet igjen, slik Plotin sier at det bare er Den ene igjen, slik mystikerne sier at det bare er Gud igjen...Men hvis Gud ikke er kjærlighet, hva er da vitsen ved Gud? Og hva skulle Gud kunne savne?

Aristofanes forteller oss nøyaktig det vi vil tro om kjærligheten (dette er kjærligheten slik vi drømmer om den, kjærligheten som er tilfredsstilt og tilfredsstiller: den lykkelige lidenskap). Sokrates forteller derimot om kjærligheten slik den er, opptatt av savnet, det ufullstendige og elendige, og på den måten sender den oss ut i elendigheten eller religionen.

Og samtidig må vi elske kjærligheten? Ja visst, men vi elsker den jo (ettersom vi i det minste elsker å bli elsket). Moralen kan ikke utrette noen ting for den som ikke elsker den. Uten kjærlighet til kjærligheten er vi fortapt, og dette er kanskje den virkelige definisjonen av helvete, og da mener jeg fordømmelsen, fortapelsen her og nå. Vi må enten elske kjærligheten eller ikke elske noen ting, enten elske kjærligheten eller være fortapt. Hvilken tvang ville det ellers finnes? Hvilken moral? Hvilken etikk? Hva ville gjenstå av dydene våre uten kjærligheten? Og hva ville de være verd dersom vi ikke elsket dem?

Vi trenger bare moral i mangel på kjærlighet, la oss gjenta det; og det er derfor vi har et så sterkt behov for moral!

Kemp var iført noen svarte slacks og en møkkete gammel kofte, samt en sluknet sigarett - det siste som en slags advarsel til den friske luften om at det bare var på nåde og høyst midlertidig at den fikk slippe ned i lungene hennes.

Jeg kan bedyre at ingenting er mer nedslående for en som lever av fantasien, enn å bli overtrumfet av virkeligheten.

Har det noen mening å skrive romaner om emner som er behandlet i utallige versjoner fra før, oppdatere temaer? Det finnes mange måter å sno seg unna spørsmålet på. Bare i Norge kommer det ut over hundre forsøk hver høst. Hver bok er forutsigelig, men alle klarer i siste instans å motivere seg og rettferdiggjøre balsameringen av gamle lik.

Hovedpersonen myrder for å finne årsaken til at han myrder

Hvalsang. En intelligens så abstrakt at den er uforståelig for mennesker.

Men for all del, hvorfor skulle ikke en latinamerikaner få spise på en meksikansk restaurant i Oslo, hvorfor tvinge ham på Kaffistova?

Hvem var han? Hvordan kunne et menneske ha et så formløst fjes? Det var liksom bare brillene som holdt ansiktet oppe fra å forsvinne, som om brillene hang i løse luften og ansiktet bak gikk i ett med omgivelsene, som om mannen egentlig ikke eksisterte, som om....
Jeg ble nesten glad da jeg oppdaget at skikkelsen kastet skygge.

Den lykke som kan oppstå når man ser nærmere på noe, sår sentralt i Prousts terapautiske konsept. Det viser i hvilken grad vår misnøye kan skyldes at vi ikke ser ordentlig på våre liv, snarere enn noen iboende mangel ved dem.

Mens det er åpenbart hvorfor en kunne være interessert i å få en proustsk holdning til livet, ville ikke noe vettugt menneske ønske å leve et liv som Prousts

I zenlitteraturen er det mange historier om folk som har fått viktige innsikter mens de feier gulvet eller vasker opp.

Konsensusen rundt Min kamp 1 er et symptom på manglende kritisk vilje. Vi har gode anmeldere i Norge. Derfor er det beklemmende når kritikk høres ut som om den er skrevet så og si knelende ved en alterring; når den forlater sitt rasjonelle domene og glir over i bekjennelse og lovsang.

(...) Jeg har også tenkt at Min kamp er en mytologisering av hverdagslivet. Som Ulysses av James Joyce viser at leseren, i likhet med Leopold Bloom, på en helt vanlig dag gjennomlever et epos på linje med Odyssevs', viser Min kamp at leseren, på samme måte som Karl Ove, i sitt liv lever ut Faust-myten, kjemper for å nå innsikt og sannhet. Og hvis det blir krevet, er kanskje noen hver villig til å pantsette sin sjel til djevelen. Ikke minst det intense eksistensielle alvor som dirrer under hele fortellingen, må ha bidratt til å skape mange engasjerte lesere.