Bokelskere.no

Gikk nettopp gjennom lista mi nå som jeg har valgt ut bøker for alle punktene med totalt 53 bøker på 52 punkter (Har 2 stk for Career Advice siden de var lettleste barnebøker og de hørte sammen), og fant ut at jeg har 22 i skjønnlitteratur, 23 fagbøker og 8 biografier/memoarer. Men så langt har jeg kun lest fagbøker og biografier.

9 (10) av bøkene i 'Leser' hylla er Leseufordringsbøker, Jeg skriver 9 (10) fordi 'This, That and the Other' er 3 bøker i en og jeg har lagt til enkeltbøkene så jeg kan hake dem av etterhvert som jeg leser dem.

Herlig fantasy klart inspirert av rollespill. Og med feministisk tilsnitt. Interessante karakterer med dybde, spennende miljøer og vanvittige intriger. Er det ikke fler enn tre bøker??

Interessant, underfundig og skremmende om humler, en del andre insekt- og dyrearter og økologi. Det siste står for den skremmende delen. Men forfatteren gir håp også. Dessuten gir han så mye av seg selv, anekdoter, barndomsminner om dyrehold som ikke alltid var like vellykka og snurrige fakta om dette og hint. Om noen utfordrer meg på å overraske dem, kan jeg nå bidra med opptil flere merkelige opplysninger om humler. Det er fint!

Her er en link til flere av Melanie Dickersons bøker.

Jeg har som deg masser av bøker å lese, det en fast selger i England jeg kjøper bøker fra på eBay, og en del andre nettsteder jeg handler fra innimellom. Skal en tur og hente pakker i morgen, og 3 av dem har tilsammen 24 bøker fra han på eBay. Jeg har sagt til folk jeg kjenner at der mange kvinner kjøper masse klær og sko, der kjøper jeg bøker. Kjøpte mye DVDer over flere år også, men der er jeg nå nede i snitt 1-2 pr mnd. De 3 siste var 'Curse of Oak Island' S1 & 2 siden en venn av med påsto at hadde sett den fra begynnelsen på History Channel. Når jeg sa jeg hadde kjøpt S1 & 2 kom det fra at han begynte å se på serien med S3 (S4 vises nå), men siden han har BluRay spiller og DVDene mine er sone 1 får han ikke sett dem. Den 3dje var Mythbusters S7 del 1 fra Australia (sone 4). Har en komplett serie underveis sammen med bøkene fra England, 'Wire in Blood', også.

For tiden leser jeg This Book, del 2 av This, That and the Other, en av bøkene i Leseutfordringen, 'A Book that's more than 800 pages', og så skal jeg komme meg videre i boka Cast Away - Lost and Found in History, har lest 130 av 336 sider i Mars før jeg ble hekta på 'This, That and the Other'. Skal også lese de 3 andre bøkene i serien Lost and Found in History - 'Ghost Colonies', 'First Encounters' og 'Lost Explorers'. De to siste inngår i Leseutfordringen under 'A Book set in the Wildeness' - FE og 'A Book Involving Travel' - LE.

Har klar til påske 4 stk av påskekrim bøkene, og skal få startet på Varg Veum bøkene også, har alle unntatt den siste 'Storesøster', men regner med å lese alle i år da den også er med på Leseutfordringen under 'A Book with a Family-Member term in the Title'. Det eneste punktet jeg ikke har et klart valg til er 'A Book by or about a person who has a disability'.

Er nå på biblioteket og fikk om tips til det siste punktet, og har lagt til en bok om Cato Zahl Pedersen som jeg har bestillt på fjernlån fra Halden.

Jeg leste Ugler i mosen!, den var ikke så morsom og jeg leste den kun siden jeg trengte 'A book of letters'. Kjøpte den på et restesalg en gang.

Mitt valg er To Say Nothing of the Dog som har handling fra 21ste århundre og 1940-tallet, en tur tilbake til Victoria-tiden og time travel. Dette var en bok jeg allerede hadde.

Det var ment som litt ironi og for å starte en åpen diskusjon, så vet godt hva som er "galt" med boka :) Heldigvis skriver John Hart bedre, som f.eks når det gjelder Ved elven og Brødrene fra Iron House :)

Litt småslurv og enkelte deler som behandles litt lettvint, men det som er bra, er så veldig bra! Måten sosiale medier og nær framtid kobles til noe så "gammeldags" som gjenferd på, funker som bare det. Godt gjort!

Herlig dystert og sterk oppfølger som virkelig gjør inntrykk.

En sjelden gang blir man helt stum
Jeg har lenge prøvd å skrive denne anmeldelsen, men ordene sitter fast. Jeg finner bare ikke de rette ordene og det er sjeldent det skjer når jeg skal skrive noe. Jeg kan begynne med å si at The Gunslinger, den første boka i serien, og denne er en av mine favoritter fra The Dark Tower så langt. Jeg liker vanligvis ikke oppfølgere noe særlig da de ofte blir mye av det samme og det er ofte lite utvikling, men her er det det motsatte. Jeg sier det ikke bare fordi denne serien er skrevet av min forfatterhelt, Stephen King. Selv om han er min favorittforfatter så har jeg ikke likt alt det han har skrevet. Grunnen til at jeg har likt disse oppfølgerne så godt i motsetning til mange andre serier jeg har lest, er at her er ting alltid i utvikling, nye hendelser oppstår, nye karakterer dukker opp, og man mister ikke interessen; den fornyes. Ofte i oppfølgere dør interessen som regel bort, men i denne serien blir den stadig vekket, noe som er sjeldent i serier generelt. Istedet for å gå lei, vil man ha mer. Det er en sjeldenhet når det gjelder trilogier og serier.

I Wolves of the Calla ankommer Roland og hans trofaste venner landsbyen Calla Bryn Sturgis. Denne byen er terrorisert av innpåslitne ulver som stjeler deres småbarn. De trenger all den hjelpen de kan få for å beskytte innbyggerne, og det er da Roland og hans gjeng ankommer landsbyen. De ankommer på rett tidspunkt. I dette samfunnet fødes det uvanlig ofte tvillinger. "Ulvene" som ikke er helt vanlige ulver i Kings verden, kommer og kidnapper alltid den ene tvillingen, og lar den andre være igjen. Denne byen er lei av disse "ulvene". Klarer de å bekjempe dem denne gang? Og en ny karakter dukker opp i serien, nemlig Callahan som gir et friskt pust i serien og for oss King nerds er han også kjent fra Salem's Lot som ble utgitt i 1975. Det er en enkeltstående bok som ikke tilhører denne serien, og King er kjent for at forskjellige karakterer dukker opp igjen i forfatterskapet hans. Salem's Lot er en av mine favoritter og Pet Sematary er storfavoritten for meg av King og min all time favorittbok, men nok om det. Callahan gir serien et nytt løft og det var veldig spennende å lese om ham.

Lettlest og fengslende serie
Jeg har ikke lest all verdens fantasy. I de siste fem eller seks årene har jeg lest litt fantasy og da helst urban fantasy. Jeg har ikke lest så mye "avansert" fantasy. Jeg var en smule skeptisk i begynnelsen om at denne serien kanskje var en avansert og forvirrende bokserie, men det er den ikke på noen måte. Det er mye detaljer (Stephen King er en spesialst på det og det er en av grunnene til at jeg liker ham så godt), og det er mye rart som skjer underveis, men man mister ikke tråden underveis, og bøkene er veldig lettleste til tross for at de er noe store. Det virker ikke så slitsomt som man først får inntrykk av.

Er det noe King aldri slutter med er at han aldri slutter å overraske meg. Jeg har lest mye av ham fra jeg var veldig ung og fremdeles klarer han å overraske meg med å ta nye vendinger, og samtidig være nyskapende. For meg virker det som om han aldri går ut på dato. Dette er en veldig rå og sterk oppfølger som gjør at jeg bare gleder meg enda mer på fortsettelsen. Jeg kunne ha skrevet så mye mer om Wolves of the Calla, men velger å skrive litt diffus siden dette er en oppfølger. Dette er som sagt tidligere, en bokserie som bør leses og oppleves istedet for å lese om. Det er en av de råeste seriene jeg har lest på lenge og det er heldigvis flere bøker igjen av serien og Rolands jakt etter det mørke tårn. Neste bok heter Song of Susannah.

Fra min blogg: I Bokhylla

Noen ting forandrer seg aldri, og godt er det.

Folkekjær tegneseriehelt
Pondus har i mange år vært å se i tegneseriehyllene her til lands, noe jeg skjønner godt. Selv om jeg ikke er blodfan, så er han en folkekjær tegneseriefigur som gjenspeiler situasjoner som kan være lett å kjenne seg igjen i. Han er festlig og kommer ofte med gode poeng, som å fikse alle vinduskarmene i stedet for å se på vintersport. Der har vi i hvert fall noe til felles. Pondus og jeg hater vintersport.

I denne utgaven sliter Pondus blant annet litt med midtlivskrise. Han får beskjed om å bytte deres gamle bil med en ny familiemobil, men ender opp med å kjøpe en Batmobil. Noe som ikke faller i god jord hos hans kjære. Denne utgaven gir oss også et godt skrekkeksempel på hvorfor man ikke skal eksperimentere med botox og den type ting. Mange andre rare, frekke og gøyale situasjoner oppstår med og rundt Pondus i 15 Tenner i En Pose.

Vulgære tegninger
Tegningene til Frode Øverli gir de crazy situasjonene en ekstra fin vri og snert. Figurene hans blir bare mer og mer groteske, og det fins ingen hemninger hos noen av dem. Dette er ingen tegneserie for de sjenerte. Jeg har sansen for at de har på kanten humor og kødder med det hverdagslige. Dette er ikke karakterer som tar seg selv så veldig høytidelig. De gjør narr av seg selv rett som det er og har svar på det meste.

Det er mye som kan sies om Pondus og gjengen hans, men de må oppleves for å skjønne hva slags karakterer de er. Personlighetene deres er ikke A4, akkurat og de byr på mye humor, galskap og utfordringer. Man blir glad i dem uansett. Må se jeg likte 15 Tenner i En Pose hakket bedre enn Fjorten av samme sorten. Denne utgaven hadde mer snert og enda mer humor. En humor som treffer. Spesielt morsomt er det å lese om forholdet til Pondus og Beate. Hennes tålmodighet settes ofte på prøve. Så her er det mye å glede seg til.

Fra min blogg: I Bokhylla

Dette ble aaalt for treigt, synes jeg. Spennende plot, men hovedpersonens hode er ikke et trivelig sted. Og det blir voldsomt slitsomt å oppholde seg der såpass lenge. Hadde et par, tre av sidesporene blitt droppa, hadde jeg likt boka mye bedre.

Finfin barnebok! Balanserer spenning og humor på en utmerket måte. Blandinga av illustrert bok og tegneserie øker leselysten hos denne gamle damen, kan ikke tenke meg det fungerer noe dårligere for kidsa.

En av de bedre skrekksamlingene på en god stund.

Mørke skrekkhistorier fra hele verden
Er det noe jeg aldri går lei av så er det horror. Horror har alltid vært en del av meg både i bokformat og filmformat. Mye i horrorsjangeren er bare tull, men det er også noen godbiter som er med å løfte sjangeren. Det er ikke alt i horrorsjangeren jeg liker, men har sansen for det overnaturlige, hjemsøkte hus/steder, vandrehistorier og skrekkhistorier. Det er min type horror. Dette er en bok som undertittelen sier, en samling av skrekkhistorier fra hele verden og forfatterne har utnyttet verdenen veldig godt. Ofte når jeg leser skrekksamlinger som er fra forskjellige land er det ofte bare fra et kontinent eller utvalgte land i nærheten av forfatterne, men her har de virkelig utnyttet store deler av verden, og det er godt å se. Norge er ikke nevnt i denne samlingen, men det er Island og Tyskland. Andre land som disse skrekkhistoriene stammer fra er; Usbekistan, USA, Spania, Japan, Irak, England, Russland, Kina og Mexico. Alt i alt består denne skrekksamlingen av tjueto historier og noen av historiene er fra samme land.

Ask the Bones består som sagt av tjueto skrekkhistorier og mine topp tre historier er: The Bloody Fangs som er fra Japan, Beginning with the Ears fra Irak, og Fiddling with Fire fra USA.

The Bloody Fangs er om en gutt som er opptatt av å tegne katter. Han tegner katter overalt med det han kan finne, og en dag finner han et tempel som er øde. Han bestemmer seg for å vente på de som jobber der (han er en liten gutt som ikke har skjønt at det stedet er øde). Mens han venter, tegner han katter på veggene. Mørket faller på og han føler seg truet av et eller annet og gjemmer seg. Han hører noen komme inn, det høres ut som et dyr, og det virker som det er slagsmål mot andre dyr. Det viser seg for at kattene på veggene har blitt skremmende levende.

Beginning with the Ears handler om en familie som nesten ikke eier noe og må finne et sted å være og jobbe for å få mat. Mannen i familien drar ut på leting etter jobb og han støter på noen som hevder å være en slektning av dem. Hun tilbyr dem å bo hos henne og der kan de spise så mye de vil. De takker ja til tilbudet. En dag overhører kvinnen i familien noe deres slektning sier til hennes kyr mens hun melker, at hun skal spise denne familien. Kvinnen advarer mannen sin om det hun har hørt og forlanger at de drar, men han nekter, noe han kommer til å angre på ...

Fiddling with Fire er om en gutt som øver med fiolinen sin på en kirkegård midt på natta og føler seg aldri bra nok. Selveste djevelen dukker opp, og gutten får høre hvor vakkert han spiller, og skulle ønske han hadde det samme talentet. Djevelen lover gutten dette spilletalentet så lenge han selger sin sjel, men er han villig til det?

Dette er altså mine favoritthistorier fra boka, men boka inneholdt mange andre gode historier også. Jeg likte ikke alle, men de fleste var gode. Jeg likte omtrent 18 av de 22 historiene. Til tross for at dette er en kort bok på bare 145 sider, er det med mange realistiske og gode illustrasjoner av David Linn. Det er med på å skape det lille ekstra og gjør boka mer stemningsfull.

Mer dystert enn skremmende
Det som er greia er at disse skrekkhistoriene er ikke spesielt skrekkelige, men heller dystre.Historine hadde ikke den grøssende faktoren jeg ønsket meg, men de byr på mye dysterhet og gode poeng. For min del ble det mer humoristisk enn skremmende. Ikke noe negativt med det for jeg likte boka godt. Jeg bare savner å lese noe som er ordentlig skremmende slik at man nesten ikke føler seg alene når man leser og føle seg fristet over å se over skulderen, bare for å være sikker på at man er trygg. Jeg savner å lese skrekk som får det til å gå kaldt nedover ryggen og nakkehårene til å reise seg. Det er lenge siden sist.

Ask the Bones ble ikke helt den skrekkelige leseopplevelsen jeg hadde håpet på, men dette er en underholdende samling med både humor og en stor dose vittighet. En fin bok for både ungdom og voksne som er interessert i denne sjangeren.

Fra min blogg: I Bokhylla

Åh, dette er bra! Ble litt skuffa da boka ikke fortsatte i det fantasysporet jeg hadde sett for meg, men det gikk fort over. Dette er noe helt annet og nytt og bare det er godt gjort. Når det er velskrevet, spennende og til og med morsomt, er det bare å bøye seg i støvet.

En fin og godvond bok om identitet og sorg.

George (eller Georgia som hun egentlig heter) har nettopp mistet sin mor og hun vet ikke helt hvordan hun skal bearbeide sorgen. Hun tenker ofte på henne og hun tenker også mye på en kunstner som hennes mor ofte nevnte. I mellomtiden prøver hun så godt hun kan å holde resten av familien samlet i denne vonde tiden.

I den andre delen av boka er om kunstneren Francesco del Cossa, som moren til George var så fascinert av. Dette er en type bok som består av to deler. I den ene delen møter vi George som bor i England (tiden hun befinner seg i er 60-tallet), og som ofte ser tilbake deres siste ferietur. Hun prøver å forstå hvorfor moren hennes var begeistret for denne Francesco del Cossa, en italiensk kunster fra 1400 - tallet. Denne kunstneren er ikke voldsomt kjent, ingen vet så mye om henne og George har lyst til å lære seg å forstå hvorfor moren hennes var så opptatt denne kunstneren. Det er som om Geroge prøver å finne helhet i noe.

Annerledes skrivemåte
Dette kan være noe komplisert og vanskelig bok å komme seg inn i med det første for forfatteren har en veldig annerledes måte å skrive på. Teksten er på en måte ukonstruert og kan oppleves som svevende, derfor kan det bli uvant å komme seg inn i teksten, men så fort man venner seg til denne fortellermåten går det som en lek. I begynnelsen var jeg ikke helt sikker på om jeg likte denne skrivemåten fordi da virket det noe rotete og man blir uengasjert underveis. Det rare var at da jeg endelig ble vant til denne skrivemåten gikk lesingen av seg selv, og skjønte ikke hvorfor jeg strevde med å få til flyten i begynnelsen. Det er ingen tvil om at Ali Smith skriver på en spesiell måte. Noen liker denne stilen og andre ikke. Jeg likte det ikke med det første, men etter at jeg kjempet meg gjennom noen sider så ble det både en underlig og fascinerende skrivemåte å lese. Den opplevdes som noe rotete i begynnelsen, men så åpnet det seg etter hvert. Det er ingen tvil om at Ali Smith er kreativ for det er ikke bare måten hun skriver på som gjør at hun skiller seg ut som forfatter, men også måten hun deler opp boka, og hvordan de etter hvert snører seg sammen til en helhet. Dette er ingen typisk fra A til B bok.

Liker at forfattere tar seg kunstneriske friheter
Personlig likte jeg del to bedre enn den første delen. Kanskje fordi jeg er kunstinteressert selv, og har vært tidligere kunstelev. Uansett, var den delen mer interessant å lese enn den første. Jeg liker George og hennes sære humor, men del to ga meg så mye mer. Man vet jo fra før hvor hardt det var å få seg utdannelse og jobb før i tden, og hvor mye likestilling har forandret seg med årene, men likevel er det litt fort å glemme at det var hardere kår før i tiden på mange måter siden vi har det så godt den dag i dag. Da er det greit med en slik påminnelse om at det har ikke alltid vært slik. At kunstneren Francesco del Cossa måtte kle seg ut som mann for å studere kunst forteller en hel del om hennes kunstlidenskap og hva hun var villig til å gjøre for det hun brenner for. At hun kledde seg ut som en mann for å få utdannelse er en kunstnerisk frihet fra forfatteren side for som nevnt er kunstneren veldig ukjent og ingen vet noe særlig om henne. Forfatteren lager en versjon av henne som er både spennende og lesverdig. Det er en karakter som gjør inntrykk og det har jeg sansen for.

Hvis du har tenkt å lese denne, så husk å ha tunga rett i munnen de første sidene da det kan være noe forvirrende og når man først kommer over kneika er det verdt det. How to Be Both ville ha fått høyere score av meg hvis den ene delen var like engasjerende som den andre.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg liker å lese om vikingtiden og trodde derfor dette ville bli en bok for meg, men det er ikke alltid man går helt overens med bøkene.

Det er ikke det at jeg ikke likte den. Det ble bare ikke den boka jeg hadde forventet meg. I Kvinnen ved jordas kant som er basert på Frøydis Eiriksdatter med noen friheter fra forfatterens side. Frøydis er en veldig eventyrlysten kvinne og vil heller reise enn å være bundet til et sted. Hun vil helst være selvstendig og være sjefen over sitt eget liv, men det er ikke alltid sånn. Hun er stormforelsket i en mann hun ikke kan få og må dessverre gifte seg med en som hun ikke har valgt selv. Hun prøver å gjøre det beste ut av det til tross for at hun har helt andre drømmer. Hun drømmer om å bli som sin far og en av brødrene sine (en halvbror) som hun ser veldig opp til, som ofte har dratt ut på mange eventyr og oppdaget nye steder. Klarer hun å leve opp til egne forventninger og bli til den kvinnen og eventyreren hun drømmer om å være?

En fascinerende tid
Vikingtiden er en fascinerende tid jeg gjerne vil lese mer om. Var flinkere til å lese bøker fra den tiden da jeg gikk på ungdomsskolen. Da leste jeg en del vikingbøker ved siden av all lesingen av Stephen King, Dean Koontz og R.L. Stine. Sånn sett ble denne boka noe nostalgisk, men den bød ikke på særlig mye mer enn det. Jeg hadde forventet meg en del hardbarkede partier og få se vikingenes mørke sider, men i stedet var det en hel del om sex og følelser. Det var ikke bare det som irriterte meg. Jeg klarte ikke helt å ta Frøydis alvorlig. Hun ser på seg selv som en svært viktig person i grunn og digger seg selv litt vel mye, noe som er en smule kvalmende. Hun blir litt for mye av "det gode". Noen karakterer får man dessverre langt oppi halsen og da settes resten av lesingen på prøve. Hun viser jo heldigvis andre sider av seg selv, blant annet at hun er omsorgsfull og ser de andre rundt seg, men likevel klarer jeg ikke helt å like henne. Når man ikke liker hovedrollen i en bok, kan det bli noe traurig å komme seg gjennom boka.

Kvinnen ved jordas kant handlet dog ikke bare om sex og følelser til tross for at det var en stor grad av det, men det var noen hardbarkede partier også. Det ble bare ikke så mye av det som jeg hadde håpet på. Etter omslaget å dømme så tror man jo at dette vil bli en bok full av action. Det ble det ikke. Jeg savnet å lese mer om plyndring og vikingenes makt på sitt verste. Se deres mørkeste side som man har sett på film og i tv-serier, men her får man ikke brøkdelen av det.

Gode karakterbeskrivelser
Det boka skal ha skryt for er gode karakterbeskrivelser. Man blir godt kjent med de fleste og får vite hva slags karakter de består av. Forfatteren klarer å få oss til å like og "hate" de og de karakterene, og det er også lett å se for seg stedene karakterene befinner seg. Hun klarer å skape levende bilder, noe som er veldig viktig. Så sånn sett var det ikke "bortkastet" å lese Kvinnen ved jordas kant. Igjen så sier jeg ikke at dette er en dårlig bok. Det er den virkelig ikke og helt klart verdt å få med seg, spesielt for oss som liker lesestoff fra denne tiden.

Ønsker å lese en bok fra vikingtiden om plyndring og drap, som forteller om den aller mørkeste og brutale siden av vikingene. Det hadde vært noe.

Fra min blogg: I Bokhylla

Uff da. Jeg liker Lahlum, jeg, med hans merkelige, stive karakterer og språk. Men denne gangen tok det overhånd, synes jeg. Nils Nordberg leser utmerket, og uten hans variasjon i stemmebruk, er jeg redd disse personene hadde blitt paddeflate. Rike, fattige, kvinner, menn, unge, gamle, direktører, advokater eller butikkansatte, alle ordlegger seg nøyaktig samme, arakiske måte. De tenker og oppfører seg merkverdig likt også. Jeg likte plottet godt, men det sklei også ut etter min mening. Dessuten forsto jeg da hva dette handla om leeeeeenge før de supersmarte etterforskerne. Løsningen falt da også til jorden med et klask. Så nei. Jeg er ikke det minste overraska over at denne ble nulla av Kulturrådet.

Omsider har jeg også lest noe av Brandon Sanderson. And I like! Plottet er ikke skrekkelig originalt, de undertrykte vil styrte de tyranniske makthaverne og et ungt menneske viser seg å ha uante krefter, men måten det er gjort på, virker friskt og nytt. Folkene, mytologien, magien (eller hva en skal velge å kalle det) og miljøet er noe annet. Og når det legges opp til at historien skal ta en kjent vending, skjer det like ofte noe helt annet. Gleder meg til bok to!

Vet ikke helt om jeg synes komposisjonen, med hoppene i tid og synsvinkel fungerer helt, men det er også den eneste innvendingen jeg klarer å komme opp med. For dette er en dyptpløyende, lettlest, spennende, tragisk, humoristisk og oppslukende roman! At den bygger på historiske personer og hendelser, gjør det bare mer knteressant. Flott med kopier av bilder og brev inne i teksten. Nå må jeg lese mer Hamsun...