Bokelskere.no

Unge mennesker er ekstremt opptatt av identiteter, men ikke av nasjonal identitet. Denne identitetspolitikken handler om tre fellesskap: kjønn, etnisitet og rase, men merkelig nok ikke om nasjonalt fellesskap. Men dette handler om det man bør kalle privatsfæren. Om jeg er litt same eller litt svensk, hva har dette med min borgerrettighet som norsk å gjøre? Vår tids identitetspolitikk handler ikke om en kamp om å bli anerkjent som likeverdig individ i et nasjonalt fellesskap. Det har bikket over og dreier seg om å få anerkjennelse for særbehandling og grupperettigheter.

Det er ikke lett å ha en respektfull debatt om sensitive tema som abort eller migrasjon. Jeg vil også mene at det som presenteres om slike tema, ofte preges av moralisering som teknikk for å gjøre en motstanders synspunkter illegitime. Da får vi mer polarisering, og noen synspunkter blir «innenfor», andre «utenfor». Stempling er en annen teknikk som man kan si er moraliseringens fetter: verre, men mer effektiv.

Jeg er bekymret over utviklingen. I et nøtteskall handler det om intoleransen overfor motsatte synspunkter og innskrenker ytringsfrihet. Denne er størst når identitetspolitikken, også kalt wokeisme, slår til mot dem som mener noe annet enn den om kjønn, rase og etnisitet.
…
Det er ofte moralisering som brukes som hersketeknikk overfor dem som er uenige - at man påstår at eget standpunkt er moralsk best. Da blir den andres standpunkt det motsatte. Dette er ikke debatt. Og ved moralisering og stempling blir helt legitime standpunkter definert som uakseptable

Jeg vil aldri omtales som en «kropp med livmor». Da er jeg virkelig krenket! Og de som har fjernet livmoren, er de «kropp uten livmor»?
Dette tror man nesten ikke kan være sant. Men i Storbritannia ville Jordmorforeningen avskaffe «mother» og innføre «postnatal people», noe som førte til store protester. Noen ville innføre «human milk» i stedet for «mother’s milk» og «chest-feeding» i stedet for «breast-feeding». Dette er absurd.

Aktivister som mobiliserer for noe nytt med diskriminering, får enorm makt. Det anerkjente britiske tidsskriftet The Lancet begynte for eksempel å skifte ut ordet «kvinne» med «kropper med livmor». Dette ble det protester av. Men det oppsiktsvekkende er ikke at man protesterer på at «kvinne» skal erstattes av noe oppkonstruert som reduserer kvinnen til et organ, men at The Lancet lar seg presse til å innføre et slikt språk. Dette går Nittenåttifire en høy gang, nytale av verste sort.

Om et barn finner en bok som vekker leselysten, vil jo det bare føre til at hun blir mer åpen for å ville oppleve det samme igjen, i alle andre slags fortellinger.

Jeg kommer aldri til å glemme den dagen tante Mandolina fortalte Alba at livet ikke er ment å skulle gi oss det vi vil ha. At vi ikke bestandig kan få alt vi peker på. Det er bare ikke mulig. Jo eldre jeg blir, desto mer visdom finner jeg i de ordene. Livet handler om å lære, ikke sant? sånn må det være. Hvorfor skulle vi ellers være her, om det ikke var for å vokse på en eller annen måte. Hvis livet hadde gitt oss alt vi ønsket oss, hvis vi hadde vært lykkelige hele tiden, hadde vi ikke hatt noen mulighet for vekst. Vi hadde vært noen egoistiske skapninger som bare tenkte på oss selv og vårt eget beste. Lidelse gjør at vi må gå dypere. Det gjør oss mer medfølende. At vi bedre kan forstå andre menneskers smerte. Det gjør oss snillere.

Gud er kjærliighet, og kjærligheten bor i alt som er vakkert. Jeg tror likevel gud er feil ord. Jeg tenker meg det mer som en gudommelig kraft som vi alle er en del av. Hver og en av oss. Uavhengig av rase eller religiøs tro. Vi er alle en del av noe mye større enn oss selv, og likevel ser vi oss selv som seperate,annerledes,isolert og alene. Me vi er ikke alene. Sjelen vår er en gnist av noe gudommelig.

Dette spørsmålet om rase er latterlig, og det samme gjelder religion. Jøde, katolikk, protestant, hindu,buddhist ; folk er folk, og de burde bare holde fred og akseptere hverandre. Alle er forskjellig når det kommer til stykket.

Allting har en ende. Det var du som lærte meg. På godt og vondt. Livet er en serie av sykluser, og vi er som hamstere i hjulet.

Alle disse øyeblikkene vi ikke får tilbake, alle sjansene vi ikke tok, alt vi ikke turt, all tida som er opprunnet, borte vekk, alt vi pissa vekk av frykt for å bli avvist, av frykt for det aller farligste: Du er ikke god nok. Du er ikke verdig å bli elsket.

Tror du på reinkarnasjon? sa Lille drage. Store panda gjespet. Jeg tror at hvert eneste minutt, hver eneste dag, har vi muligheten til å slippe taket og begynne på nytt.

Jeg klarer ikke å sette ord på hva jeg føler, sa Lille Drage. Store Panda smilte. Det er greit. Ord kan ikke brukes til absolutt alt.

Hva er egentlig universet?. spurte lille drage. Store panda kikket opp på nattahimmelen. Det er oss. Vi er dype hav, torden og lyn. Det finnes ikke noe mer fantastisk.

Det finnes dager hvor bare det å stå opp er en liten seier i seg selv.

Det der er et veldig lite lys, smilte Lille Drage. Uansett hvor lite et lys er, sa Store panda, er det bedre enn mørket.

Enten folk roser eller riser deg, bør du prøve å ta det til deg med hevet hode.Det trengs alle forhold for å skape et sterkt tre.

Bladene dør, sa Lille drage. Ikke noe å være trist over, sa Store panda. Høsten viser oss bare hvor fint det kan være å slippe taket.

Noen mennesker er akkurat som stearinlys. De brenner seg ut for å lage lys og varme for andre.

Hvis du prøver å glede andre, blir du som regel glad selv.