Hun satt ved kjøkkenbordet. John skjenket rødvin i to glass og rakte henne det ene. Av gammel vane slynget hun vinen rundt i glasset. Hun glemte ofte navnet på datteren, hun som var skuespiller, men hun husket å slynge vinen i glasset og at hun likte å gjøre det. Sprø sykdom.
Hun fingrer med glidelåsen på hettejakken, vil at han skal høre lyden av henne og snu seg mot døren. Hun tar noen forsiktige skritt fram mot sengen. Kanskje hun skulle ... Nei, det er ikke hennes ansvar å nærme seg nå. Hun lister seg tilbake og lukker døren forsiktig inntil igjen.
Han ønsket at hun kunne stå sånn for alltid. Med ryggen til de andre, vendt mot ham.
Det bli min 8 eller 9 gang jeg leser romanen i år. ;)
Begrav mitt hjerte ved Wounded Knee er en god og lettlest "dokumentarroman" om de ulike nordamerikanske indianerstammenes krig og skjebne under indianerkrigene mellom ca. 1860 og 1890. Boken inneholder betraktninger og inntrykk både fra begge parters sin side, noe som gir en fin forståelse av konfliktene.
Dessverre er delene om apacheindianernes skjebne sløyfet vekk i den norske utgaven.
Julemysteriet er en veldig fin og herlig roman, som bringer julestemning, julemimring og førjulshygge til både små og forvokste barnesinn. Romanen er også et fin utgangspunkt, hvis man har lyst å ha en oversikt over kristendommens utviklingshistorie fra år 0 til ca. i dag.
Da er vi helt enige. Og det gjør vel ingenting, gjør det, om ens favorittforfattere har svakheter, de kan man også leve med, så lenge flammen fra det som er bra så å si brenner svakhetene opp?
Du har flere romaner å glede deg til hos McEwan, best av dem alle, for meg, var The Cement Garden, men også f.eks. Child In Time hadde jeg gysende glede av!
Dette er presist sagt og sett; og når det er erkjent, at EL er en skakk oddball som ikke egentlig passer inn, blir den kommersielle prestasjonen hans enda større.
Det er et herlig spørsmål, og noe jeg ofte har styrt etter når jeg har gått inn i en bok; en god førstesetning, en skarp energi, noe selsomt dragende på ferde enten i språket, hos fortelleren, eller i emosjonene, noen som vil meg noe, og jeg er med.
Denne digger jeg, fra en forfatter som er for lite lest her i Norge, Stig Claesson. Her er åpningen på "Henrietta ska du också glömma" (M! For en tittel!):
"I går slog jag sönder den förbannade gamla pinnsoffan."
Og her er nok en åpningssetning, fra samme forfatter, denne gang fra "På palmblad och rosor" (enda en fantastisk tittel!):
"Omedelbart han såg kärringen beslöt han sig för att förgöra henne."
Jada. Du vet det er en bra forfatter. Og likte dere dette, så kan dere selv gå til stjerneromanen "Vem älskar Yngve Frej" fra 1968 (å! tittelen!) og se hvor fabelaktig den begynner, om mannen "som hadde gjort sitt", og oppdage et fint forfatterskap derfra.
Sara Johnsen skriver veldig godt, og holder spenningen på høyt nivå gjennom hele boka. Hun gir ikke leseren alt i fanget, så leseren må selv nøste sammen små tråder hist og her, og helheten i historien skapes ved at vi blir kjent med tre ulike personers innfallsvinkel. Det som kan synes å være en tilfeldighet kan ved senere anledninger vise seg å ikke være fullt så tilfeldig.
Dette er noveller man kjenner i magen når man leser.
Denne boken kom jeg tilfeldigvis over på biblioteket, og jeg er veldig glad for at jeg tok den med meg hjem. Det får meg til å tenke på hvor mange av bøkene på biblioteket som står ulånte i lange tider. Det finnes jo helt sikkert mange skatter som bare venter på å bli oppdaget!
Sammen med sin venninne Jordan prøver Henry å være annerledes, men en dag blir Henrys døde kropp skylt i land på en av Bostons strender. På gutterommet ligger en hemmelig bok han har skrevet om livet sitt de siste årene. Boka er full av mørke, men også komiske betroelser om hva han gjort for å fremstå som en original.
Dana Adam Shapiro skriver veldig godt. Det er en sår og melankolsk stemning gjennom hele boken, og selv om man blir litt kjent med Henry gjennom historien og dagboknotatene hans, så skulle jeg ønske at jeg kjente ham i virkeligheten. Jeg er nysgjerrig på denne 16-åringen som forelsker seg i Benna, som forelsker seg i Jordan, som føler seg sviktet av moren og tilsidesatt av faren.
Hurra for biblioteksskatter!
Hei, Honen, kom igjen, gode mann: Hva er dette for et slags utsagn? "Typisk kjendisforfatter"? Er en forfatter, a la Erlend Loe, som fortjent har oppnådd status som kjent i offentligheten fordi han har jobbet vettet av seg, vært original og selvstendig, ikke sett seg verken til høyre eller venstre, men kun stått i sin egen merkverdige storm, en mann som fortjener å få sånne sleivete merkelapper hektet på seg?
Kom igjen, sjef. Nå er det på tide å være litt raus her. Man kan mene det man vil om bøkene til forfatterne. Det er en fair sak. Sånn har vi det alle. Jeg mener Erlend Loe gnistrer av idiosynkratisk originalitet, og er en av våre aller beste. Men uansett om man er uenig i det: Også forfattere fortjener å bli behandlet som skikkelige folk, og man trenger vel ikke hovedfag i noe som helst for å skjønne at å bli kjent i offentligheten er et hardt arbeid som tar mer enn det gir :)
de fleste syns den er for lang, jeg syns færøyen er helt ok, men det som kommer etterpå, mann på flåte, reise med båt og greier klarer jeg meg uten. Men det er Johan Harstad sjøl som har kutta i boka, så jegtror ikke vi skal bekymr eoss. En praksis det ser ut til at stavangerforfattere har innført, sjekk siste utgave av Mannen som elsket Yngve :-)
http://www.litteraturhuset.no/afrika
Her er programmet, har skrevet litt om bøkene i en annen tråd her (Afrika!!)
Eggens beste syns jeg nok.
Denne boka leste jeg rett etter å ha lest "Grønn var min barndoms dal av Llewyan. Den heter "Vold mot mitt deilige land" på norsk, men finnes dessverre ikke i bokdatabasen. Boka handler som "Grønn var.." om walisiske gruverarbeidere, men er råere, skitnere og antageligvis mer realistisk. Det er et nådeløst klassesamfunn som skildres, og det skildres godt. Hvsi Llewyan er beatles, er dete stones ellere animals.
men forskjellen er som du sier at afrika er ganske stort, et kontinent. Og vi lever ikke med den oppfatningen at folk på Malta eller New Zealan er noe helt annet enn oss. Derimot har de aller fleste av oss fått det for oss at de i Afrika, i alle fall de svarte, de er noe helt annet. De har rytmen i blodet og er stolte folk med en spesiell nærhet til natur og ånder og sånn. Eller de er så fysiske, eller så sultne. Men når jeg leser bare ti afrikanske romaner, merker jeg at etterhvert er i stand til å tenke på afrikanere som helt vanlige. Rett og slett. Helt vanlige, på samme måte som engelskmenn og nordmenn og alt.
Fløgstads beste, nest beste eller tredje beste. Og sa er det vel noe av det beste som finnes på norsk
Jeg har lest:
én roman fra New Zealand
ingen fra Færøyene
et par fra Afrika (det er jo litt større enn Færøyene)
ingen fra Estland
ingen fra Malta
mange fra England og Frankrike og Sverige og Tyskland og Norge og den typen land
så der har dere meg. Vi får håpe på et langt liv!