Bokelskere.no

Herlig spørsmål!

Det hender en gang i blant at jeg leser bøker og blir forelsket i enkelte karakterer, ja, så betatt kan jeg bli at jeg får lyst til å gå til sengs med dem, og det var det som hendte da jeg i mars i år leste Selma Lagerlöfs viltre melodrama "Charlotte Löwensköld".

Oh! For ei dame.

Portrettet av "storsnutete" CL, som hun kalles i romanen, må ha ligget Selma Lagerlöf veldig nær, man blir forelsket i henne og man fornemmer at det må også Lagerlöf ha vært. Det slår gnister av den frittalende jenta, og jeg kan umulig være den eneste som føler det samme som prosten Schagerström, når han sier at han gjerne skulle fridd til henne, "så full av gnistrende liv og med noe bestemt over seg som ingen annen har".

Jeg hadde ganske høye forventninger til denne boken og de ble absolutt innfridd! Sue Monk Kidd har skrevet en fortelling som fenger meg fra første kapittel, og personene boken handler om er veldig sjarmerende, unike og inspirerende. Jeg skulle ønske boken var mye lengre, for det var litt trist når historien var slutt.

Og når det gjelder filmen, så synes jeg definitivt at den innfridde.

Det som nå hender i livet ditt, er at du går glipp av en roman det er vanskelig å finne noe sidestykke til i vår tid. Antagelig står vi overfor en av de beste - kanskje den beste - romanen siden Thomas Manns "Doktor Faustus" fra 1947. The Road har ikke noe med postapokalypse å gjøre, The Road er et humanistisk mesterverk om de gode menneskene.

Candide eller Optimismen er en ca. 100 sider lang, mørk og morsom roman som kritiserer optimismen som preget Voltaires samtid spesielt etter jordskjelven i Lisboa i 1755. Ifølge dette synet anså man at alle de gode og onde handlingene hadde en guddommelig mening eller grunn ved seg. Jordskjelvet i Lisboa var altså en god handling fordi det gjorde at de som overlevde fikk bedre plass og mer mat. Kanskje denne romanen har noe å si om vår tids blinde optimisme?

Gjennom en morsom og interessant dialog mellom forfatteren Tor Åge Bringsværd og Nasse Nøff (kjent fra Ole Brumm bøkene), blir det fortalt om både kjente og ukjente sider vedrørende dyrearten grisen og dens betydning innenfor menneskenes kulturhistorie. Noen av disse sidene som trekkes frem er at grisen og mennesket er kroppslig lik oppbygget, hvorfor jøder og muslimer ikke spiser griser og at griser er det eneste husdyret som ikke har en farlig sykdom som overføres direkte til mennesker som hos kua, sauene og hønene (svineinfluensaen stammer faktisk fra et annet dyreart). Og ikke minst hvorfor Jesus hater griser (eller gjør han virkelig det?).

Man kan vel si at slike bøker trenges av to grunner:

1. For å gjøre de gode bøkene til en enda bedre leseopplevelse. Hvis man ikke leser en del dårlig bøker, så blir de gode bøkene glemt, oversett, tatt som selvfølge. Sammenlign dette med at du drikker først et par dårlig øl og så tar frem en veldig god øl.

2. At det er behagelig å lese noe som ikke trenger å forholde seg alt for seriøs til, som en motvekt til virkeligheten og avslappende pause mellom de store og gode lese slagene (f.eks. hvis man leser de store klassikerne). En slags renselse og forberedelsesprosess til neste gode bok eller hinder i livet. Sammenlign dette med krim og spenningsseriene som går på TV.

Kunne jeg lese fransk, hadde jeg kastet meg over Proust på originalspråket og jafset bøkene i meg som om det var ei jente jeg hadde verket etter i tredve år. Men jeg leser ikke fransk, ennå. Så da kan det være på sin plass å minne om at den norske oversettelsen av Proust ifølge sikre kilder holder forbløffende høyt nivå, den ble utført av Anne-Lisa Amadou, hun brukte nesten tredve år på arbeidet, og hun var en bra dame.

Nei og nei og nei. Bjarte, Bjarte, Bjarte. Dette er en vill bok, jeg har brukt noen uker på å lese den, rett og slett fordi det den forteller om stiger som kokende melk i den som leser, kvalmende og urovekkende er det alt sammen. Håvard Rem har gjort en stram og god jobb med et hardt materiale. Alt er som en tunnell, og den leder ikke mot noe lys, bare lenger og lenger ned i spillerens mørke; natt etter natt på hotell i Berlin og Praha, natt etter natt med millioner av lånte kroner.

Jeg lærte tidlig, av å lese andres bøker og kjenne den følelsen som brer seg i kroppen som vi kaller "kvalitet", at gode bøker kommer fra andre menneskers nødvendighet, at kvalitet oppstår fordi vi er vitne til andre menneskers desperasjon, fascinasjon, dragning, angst, kort sagt, fordi de måtte gjøre dette og fordi de besatt den rette - dypt personlige og inderlig litterære - sensibiliteten. Fordi det bare var akkurat disse forfatterne som kunne skrive akkurat disse bøkene. Derfor oppsto kvaliteten. Hva bøkene handlet om, skjønte jeg tidlig, var helt uvesentlig, hvordan de var skrevet, skjønte jeg like tidlig, var alt. Alltid hvordan, aldri hva. Med Karl Ove Knausgårds ord, et sted i Min Kamp: Den egne personlighetens tone.