Denne spenningsromanen er hovedinspirasjonskilden til den første Die hard-filmen fra 1988. Det er interessant å se hvor mye likt og hva som skiller mellom denne romanen med Joseph Leland og filmen med John McClane i hovedrollen innenfor hver sin mediaform. Total inntrykket er allikevel at filmen er mye bedre enn romanen, noe som kanskje kan skyldes at man føler at filmen er den original versjonen tross at romanen ble utgitt i 1979. Det kan også skyldes at historien passer bedre som film enn roman. Kanskje skyldes det at omslaget til den norske utgaven ikke er samsvar med romanens innhold, i motsetning til den amerikanske, og er derfor et god eksempel på hva dårlige omslag kan skape av forventninger. De som våger å oversett omslaget, vil uansett bli positivt overrasket for det meste. For dette er ikke en typisk kioskroman.
Trenden med lavkarbo vil bli studert i framtiden, og de vil få rett, de som kaller diettens tilhengere "menneskehetens SUV-er". Lavkarbo er egentlig høykarbo. Det er hinsidig enhver bærekraftig idé å spise så mye entercôte man klarer å få inn.
Om du vil motta kostholdsråd fra kjøttbransjen, kan du jo gjøre det. Vi lever i et fritt land. Men husk at kjøttbransjens mål er å selge mest mulig kjøtt.
En vanlig norsk industrikylling lever et liv som best kan beskrives med ordene til den dystre filosofen Thomas Hobbes: " Stakkarslig, grusomt, brutalt og kort."
Interessant bok om et av de mest omdiskuterte temaene i den moderne norske historien, nemlig sidemålet som er både elsket og hatet av mange. Her blir det kanskje for første gang presentert hva denne ordningen egentlig innebærer, samt et kortfattet historisk forklaring og begrunnelse for den. Helt grei bok som kunne ha blitt bedre hvis den ikke var alt for preget av å være en forsvarskrift for nynorsk fremfor å være nøytral oversikt over temaet. Boken ville ha vært bedre hvis også andre som bruker bokmål og kanskje riksmål fikk være medforfattere av den.
Boken er dessverre preget av Noregs Mållag og Norsk Målungdoms, der forfatterne er medlemmer av, ønskelig mål om å avskaffe bokmålet i Norge, noe som bekreftes ved at de stiller mye mer krav til bokmålbrukerne enn nynorskbrukerne til å bevare sidemålet og nynorsk skriftspråk som på sikt skal avskaffe skriftspråket bokmål. I hvert fall gir denne boka dette inntrykket. Sidemålets oppdrag skal liksom være med på å sikre at både bokmål og nynorsk skal forbli likestilte språk i Norge. Da holder ikke dette med at man ser problematikken rundt sidemålet kun fra et nynorsk ståsted.
Men boken er helt grei hvis man trenger mer oppdatert oversikt over hva nynorsktilhengere mener om sidemålet, noe som gjør det lettere å se deres myter og fantasier som de ofte mener bokmåltilhengere har i deres faktaargumentasjoner. Det finnes også mange myter og fantasier også hos dem.
StineMa siterer For mye lykke av Alice Munro (side 248)
13:28, 12. februar 2013* Ingen har det som favoritt.
Det kunne ha vært et uhell. At vi forsøkte å gjenvinne balansen og grep etter denne nærmeste, store, gummiaktige tingesten, uten riktig å forstå hva vi gjorde. Jeg har tenkt nøye gjennom alt. Jeg tror vi kunne fått tilgivelse. Små barn. Vettskremte.
Ja, ja. Visst knapt hva de gjorde.
Er det noe sannhet i dette? Det er sant at vi i én forstand ikke tok noen avgjørelse, ikke i første omgang. Vi så ikke på hverandre og bestemte hva vi deretter, bevisst gjorde.
StineMa siterer For mye lykke av Alice Munro (side 142)
13:27, 12. februar 2013 Ingen har det som favoritt.
"Pen tallerken," sa han og holdt den opp som om han hadde lyst til å speile seg i den. Akkurat da hun vendte oppmerksomheten mot eggene, hørte hun den smelle i gulvet,
"Å, gubbevaremegvel," sa han med en ny stemme, en pipestemme, avgjort ubehagelig. "Se hva jeg har gjort, da."
"Alt i orden," sa hun og visste nå at ikke noe var det.
StineMa siterer For mye lykke av Alice Munro (side 24)
13:27, 12. februar 2013 Ingen har det som favoritt.
Det var en kjølig morgen, tidlig vår, men med sne på bakken, og der satt Lloyd på trappen uten jakke.
"God morgen," sa han med høy, tilgjort høflig stemme.
Og hun svarte god morgen, med en stemme som lot som den ikke oppfattet sarkasmen i hans.
Han flyttet seg ikke for å slippe henne forbi.
"Du kan ikke gå inn der," sa han.
Hun tenkte det var best å ta det rolig.
"Ikke hvis jeg sier vær så snill, engang?"
Han så på henne, men svarte ikke. Han smilte med sammenknepne lepper.
"Lloyd?" sa hun. "Lloyd?"
"Ikke verdt at du går inn."
"Jeg fortalte henne ingenting, Lloyd. Jeg beklager at jeg gikk min vei. Jeg trengte bare et pusterom, skjønner du."
"Ikke verdt at du går inn."
Helle siterer Jeg burde ha sperret deg inne av Hilde Lindset
01:19, 9. januar 2013 Ingen har det som favoritt.
Han satte seg i den nymalte kjøkkenstolen, og siden skaden allerede var skjedd, så jeg ingen grunn til å si i fra.
For nesten to år siden leste jeg min første bok av franske Delphine de Vigan. Hennes lille perle Underjordiske timer gjorde et sterkt inntrykk. Lite ante jeg at hennes selvbiografiske roman Alt må vike for natten noen år senere skulle bergta meg desto mer.
Delphine vokste opp med en psykotisk mor, og dette er hennes forsøk på å forstå og forsone seg med hennes valg om å avslutte sitt eget liv. Like fullt er det er ubehagelig dypdykk ned i familiens mørke hemmeligheter.
Alle har sine historier. Arvelig belastet. Miljøpåvirket. Ingen ting er tilfeldig, alt har sin grunn.
Forfatterens familie hjemsøkes av tragedier. Moren Lucile vokser opp med en vital, men kjølig mor, en kjærlig, men ustabil far. Barneflokken vokser stadig. En dag faller hennes yngre bror ned i brønnen og drukner. Dette virker å være starten på en endeløs rekke tragedier og overgrep. Selv lever Lucile sitt voksne liv med utallige elskere, skjebnesvangre psykoser og voksende rusmisbruk for å få bukt med sine demoner. I bakgrunnen tusler Delphine og hennes søster rundt og venter på at katastrofen skal bli endelig.
Innimellom de rene fortellerbolkene gjør forfatteren seg mange betraktninger om hvorfor det har blitt som det har blitt. Disse antydes svakt, analysene er forsiktige og det er undringen som står i fokus.
Ingen blir fordømt.
Det er urovekkende mange tragedier innad i familien. Hvorfor har det blitt slik? Er det arvelig? Kan noen ødelegge så mye for så mange over så lang tid, og over så mange generasjoner?
- Og kan hun selv unngå å bli påvirket? Ligger det latent i henne? Hva tar hun selv med seg, og hva overfører hun til sine døtre?
Boken skulle være en viktig del av sorgprosessen, men ble samtidig et forsøk på en inngående forståelse av hvorfor tragediene stadig hjemsøker familien. Med forståelsen følger unektelig også en uttalt uro for hvordan fremtiden vil fortone seg. Vil det bare fortsette?
Hennes egne opplevelser, hennes egne problemer, skrives det lite om. Hun unngår å bli for personlig og utleveringen begrenses. Hun utelukker det verste for å skåne seg selv og sin familie. Hun undres, reflekterer, men hun opptrer aldri som noen dommer.
Dype tragedier, incest-problematikk og psykiske lidelser oppveies av fargerike personligheter og intenst familiesamhold. Rystende barnedødsfall og knusende overgrep fortelles uten dramatikk.
Alt må vike for natten er ingen bok man gråter av. Den gjør mer enn som så. Leseren rystes.
(Kopiert fra min egen bokblogg Ellikkens bokhylle)
Nå er det kanskje nok. Dette burde definitivt bli siste gang jeg tar fire sovetabletter. Da vekkerklokken ringte i dag tidlig, var øynene mine som forseglet, og i noen sekunder var jeg redd for at jeg kanskje var blitt blind.
StineMa siterer Evig søndag av Linnéa Myhre (side 5)
15:42, 3. desember 2012 Ingen har det som favoritt.
Det var bare ved et uhell at jeg gikk med på å oppsøke en psykiater.
StineMa siterer Du vet ikke hvem jeg er av Line Nyborg (side 153)
17:47, 2. desember 2012 Ingen har det som favoritt.
De har slutta å leve. Det er som om de sitter og tviholder på hverandre.
Men jeg er jo ikke som dem, sier jeg. Jeg vil heller ikke ha det sånn.
Nei, sier han. Så blir det stille ei stund før han ser på meg og sier, men du ligner jo litt på mora di.
StineMa siterer Du vet ikke hvem jeg er av Line Nyborg (side 139)
17:45, 2. desember 2012 Ingen har det som favoritt.
Så sier jeg det jeg har tenkt på, at det er så rart at vi vil vekk fra det, men samtidig er det der vi hører hjemme. Her vil vi alltid være fremmede.
Til mamma: Sluk - Lars Saabye Christensen
Til pappa: Jeg nekter - Per Petterson
Til lillebror: Doktor Proktor og det store gullrøveriet - Jo Nesbø, Per Dybvig
Til lillesøster: Engelen i Djevelgapet - Levi Henriksen
Til bestemor: Djevelkysset - Unni Lindell
Til bestefar: Nostradamus' testamente - Tom Egeland
Til venninne: Agnes i Senga - Heidi Linde
Herlig konsept!
Eli R. Gjengstø som svar til Quijote :
10:15, 14. november 2012 Diskusjon: Quijote om Menneskenes hjerter Sigrid Undset, en livshistorie av Tordis Ørjasæter av Tordis Ørjasæter
Fullførte denne bibelen i går, etter å ha slitt med den en måneds tid. Imponerende arbeid, for all del, men jeg ble ikke like imponert over oppramsing av refererte brev og diverse debattinnlegg. Ei heller skriftlig var det en innertier.
Takk for svar, setter pris på det!
Tusen takk for svar! De to første du nevnte så svært lovende ut, så begge er nå bestilt!
Denne romanens historie er interessant og lovende ut i fra hva som står bak i bokomslaget. På mange måter minner den litt om Kafkas univers. Dessverre blir denne romanen ødelagt av denne norske oversettelsen. Dette skyldes ikke at romanen er oversatt på nynorsk, utgitt av en av Norges største forlager.
Problemet med oversettelsen er at Aschehoug bomber totalt når de velger å oversette denne persiske romanen i en veldig vanskelig og konservativ nynorsk språk som selv nynorskforlaget Samlaget garantert ikke ville ha utgitt. Akkurat som om ikke persisk er vanskelig nok fra før av for de fleste norske lesere. Den nynorsken som brukes her er altså ikke det man lærer på skolen eller blir kalt for moderne bokmålnært nynorsk.
Jeg leste de første 15-20 sidene av romanen, før jeg måtte gi opp å lese denne romanen i denne oversettelsen. Vanligvis har jeg ikke noen problemer med å lese nynorsk. Dette er veldig synd, siden dette er en av de få tilgjengelige persiske romanene som har blitt oversatt i Norge. Dessuten er dette også veldig synd fordi dette er et veldig godt eksempel på hvorfor mange i Norge ikke liker nynorsk. Romanen bør oversettes til bokmål, eller moderne nynorsk hvis den må oversettes til nynorsk, slik at flere får tilgang til denne romanen.
Det er jo bra at også ikke-vestlig litteratur også blir oversatt til norsk. Men da bør det finnes i form der man slipper å føle at man har lyst å lese romanen enten på originalspråket, engelsk eller annen språk som man behersker. Da blir det dessverre lite vits å oversette romanen i første omgang hvis målet var at flest mulig skal få lese den. En oversettelse innebærer tross alt å gjøre en fremmedspråkelig bok mer tilgjengelig til enda flere, f.eks. de som ikke kan behersker originalspråket eller har problemer med språk generelt.
Sist sett
