Bokelskere.no

standpunkt 1

en av vaterlandsalkiene vi loka med sa en gang, livets skole er ikke veien å gå, stryker du her stryker du med

byner på p og slutter på d

og noen ting sier man ikke til noen selv om kanskje man burde
så istedet de vokser seg til svære tikkende bomber og ayla en gang sa det er traumer det du kaller for minner

vann helt ned i lungene

det ække stadier lenger, det er bølger
bedre og verre, bedre og verre
det ække stadier lenger, sa bup, det er bølger
jeg tenkte, du sikkert leste det i bra bok, men glem bølger
jeg bare drukner

el chapo

vi skulle bli 2pac og zlatan og jordan og tyson og elden og banksy og gründer som musk så det var ikke drømmer vi mangla men håp og derfor vi er her i dag og blir chapo

i barnehagen pappa var gullsmed, soldat, astronaut og pirat, eller egenlig han bare var borte, men pirat var kulere

Jeg tenkte at jeg kunne vente, jeg kan holde ut, jeg kan klamre meg fast og så blir det min tur til å være lykkelig. Men livet er et maraton uten målområde og premieutdeling, den eneste målstreken er døden, og fram til den er alt en kamp mot tida, og tida tar som kjent aldri pause. Å være voksen er like fucka som å være tenåring, vi har bare flere regninger å betale. Det blir ikke lettere å stå opp om morgenen, vi bare må gjøre det, fordi vi må på jobb. Det blir ikke bedre, det blir bare meget mer av det hele.

Dette er livet, sier folk når de koser seg. Dette er livet, å bli født, å bli eldre, å bli voksen, å bli gammel. Så kan så klart en million eller en milliard ting skje innimellom der, men som regel skjer det ikke så mye, som regel er livet en lang rekke repriser og gjentakelser, en haug av ting du må eller skal eller burde. Da jeg var yngre, lengta jeg sånn etter å bli voksen, og her jeg ligger nå med øya lukka på en varm strand en sein sommerdag, ville jeg gitt alt jeg har og mer for å få være en lengtende tenåring igjen.

Hva jeg skulle gjort annerledes?
Alt.

Blame is just another way of refusing to take responsibility for your life, and when you blame us, you give up your own power and agency. Don't you see? It makes you into a victim.

For most humans throughout history, "more" wasn't even an option. "Enough" was the goal and was, by definition, enough.

He liked the past. He also liked the future. It was the present that was the problem.

That's what books are for, after all, to tell your stories, to hold them and keep them safe between our covers for as long as we're able.

LIfe is lived from birth to death, from the beginning into an unknowable future. But stories are told in hindsight. Stories are life lived backward.

"Tell me what you want me to say" he said finally.
"I can't. That's not how it works."

He has the sense that if he put his hands out, his palms would touch some invisible material that separates him from other people.

Sometimes he looked at her across the table and was overwhelmed by a sucking feeling; it was like turning a kaleidoscope of memories until the patternes clicked, a tunnel thorugh time to a place he thought he'd never see again.