Utgitt i 2017
En tankevekkende roman om en heller mørk fremtid skal vi tro på forfatterens spådommer. Dette er en roman som er delt inn i flere sekvenser og vi får ta del i et alternativt USA på slutten av 18 00-tallet hvor ekteskap mellom likekjønnede er akseptert og grunnlovsfestet. Deretter går turen til 1993 hvor aids-epidemien herjer for å avslutte med en dystopisk sekvens hvor man i 2093 opplever at verdens undergang er nær.
Utrolig velskrevet om enn noe langdryg til tider.
Les gjerne hele omtalen min her.
Den kloke velger et liv i ensformighet, for da bærer hver minste hendelse underets merke. For løvejegeren er eventyret slutt etter den tredje løven. For min ensformige kokk vil en krangel ute på gaten alltid ha et anstrøk av apokalypse i det små. Den som aldri har forlatt Lisboa, reiser lenger enn langt i bussen til Benfica, og hvis han en dag drar til Sintra, føler han at han reiser til Mars. Den som reiser verden rundt, finner ikke noe nytt etter fem tusen mil, for han finner bare nye ting; igjen og igjen noe nytt, den evige nyhets avfeldighet, men nyhetens abstrakte idé ble igjen på havet da det nye viste seg for annen gang. [...] Å gjøre livet ensformig for at det ikke skal være ensformig. Å gjøre det hjemlige søvndyssende for at selv den minste ting skal gi adspredelse.
Det er første gang et utvalg av Robert Frost poesi har kommet i norsk språkdrakt og dette gav virkelig mersmak. Amerikanske Robert Frost leste blant annet opp et av diktene sine i innsettelsessermonien til president John F Kennedy i 1961.
Les gjerne omtalen min her.
For å koma dit du ska, må du veta kor du kjem frå.
Forfatter Hege Woxen har i denne boken gjendiktet 42 dikt av de over 400 diktene Sylvia Plath skrev i løpet av sitt korte liv. Diktene er hentet fra de ulike fasene av Plaths forfatterskap og viser oss bredden i poesien hennes. Sånn sett må denne boken være et helt ypperlig sted å begynne om man har ønske om å stifte bekjentskap med Plaths forfatterskap. Fødsel og død er aldri langt unna hverandre i disse diktene og selv de som handler om naturen skimtes hennes plagede sinn gjennom.
Les gjerne hele omtalen min her.
Indy, derimot, satte seg tungt ned rett imot Paul som en gammel kone, som bilderør krenker godvilje - men blikket hennes var våkent og nesten intelligent, hun var oppe i hundre prosent av sin kapasitet til å gjøre skade, det skjønte han straks.
Dei såg seg sjølve i kvarandre. Elisabeth såg den knoklete Helge i seg sjølv. Han såg hennar nakne andlet. Som alle andre såg han at andletet hennar var nake same om ho kledde på seg vinterfrakk med høg krage, og skjerf, og sjal og øyrevarmarar, og sjølv om ho hadde skinnlue ned over augo, og hette med anorakk var ho nesten uanstendig naken. Men ikkje sårbart og forsvarslaust, tvert om. Det nakne andletet til Elisabeth Ormsund viste rå kraft, uansett kva ho brukte for å skjula det. Rå kraft og rå styrke. Den prøvde Helge Hidle med vekslande hell å sjå djupt i seg sjølv. Men han såg også at det var ein styrke det kunne vera vanskeleg å leva opp til.
I hver historie er det et monster som gjorde dem tøffe istedenfor tapre, slik at de åpner beina snarere enn hjertet hvor barnet holder til.
(…) den store klumpen i halsen da det ringte ut til friminutt og jeg det som så ofte ellers sørge for å være sistemann ut av klasserommet. På vei ut kunne jeg ha sagt: Vi trenger hjelp. Pappa drikker. Pappa slår.
Bare tapere tar snarveier, sa pappa
Takk for at du tåler meg, når jeg ikke tåler meg selv
Barndommen du ga meg, har tatt voksenlivet fra meg
På jobb får jeg bruk for noe barndommen lærte meg: å skjule følelsene mine
Tenk om livet innimellom slagene kunne vist oss en trailer av noe av det gode som venter oss, bare for at vi ikke skal miste håpet?
Fortellingene vi lager, blir til den sannheten vi trenger for å kunne leve med det vi har gjort
Tusen takk for de fine ordene, Ingunn! Kanskje er jeg særlig glad for det du sier at det aldri var kjedelig, som var noe jeg ønsket å få til med boka selv om den jo er poesi. Poenget ditt om gjenkjennelse er også noe jeg setter pris på å høre; jeg har for eksempel hatt den samme følelsen med Jan Erik Volds "Mor Godhjerta" og med mange kinesiske dikt, hvor diktene liksom er svært forankret i virkelige steder og stedsnavn, steder man aldri har vært, men som likevel oppleves som nære, som om man har fått tatt del i noe og blir invitert inn. At opplevelsen er spesifikk, men at det blir universelt, eller noe slik? Når det gjelder referanser, så er det bare min skrivemetode (*å stjele og omforme litteratur som gjør inntrykk på meg), og det er ikke annet poeng med "litteraturlisten" enn å være redelig med hva jeg har tatt.
bak glass det avhugde hodet til en gris
i dets trekk kunne en ved neste øyekast se det:
tilfredshet og noe som ligner glede
Det finnes ingen grenser for gult er en helt grei bok om vennskapet mellom Sigrid og den eldre kvinnen Marika. Sistnevnte er kunstner mens Sigrid jobber på et kontor,men har egentlig mest lyst til å skrive dikt. Eller har hun egentlig det? For meg virker det mer som en flukt fra hverdagen enn et genuint ønske om faktisk å skrive.
Vi får underveis et lite glimt av hvordan eldreomsorgen fungerer her i Norge,eller kanskje hvordan den ikke gjør det.
Fra før av har forfatteren skrevet bøker for barn og ungdom, noe som skinner gjennom teksten for den fremstår noe barnslig til tider. En grei "her og nå" bok som ikke kommer til å sitte i så veldig lenge, men skriver forfatteren en ny bok for voksne gir jeg det gjerne en sjanse.
Hvis det finnes en Skaper, er en av de beste ideene hans at barndommen kommer først, sånn at man har noe å leve på resten av livet.