Bokelskere.no

Treet og bekken

Står der det står
alltid det same
med røtene fest,
med tæger som leitande fingrar
fumlar seg gjenom myrkret:
mot fulle bryst.

Strøymer bekken
i same faret
dag etter dag
ifrå gry til gry.
Stendig skiftande
aldri den same
alltid ny.

Renn burt og renn burt.
Treet står,
gjev seg tid til å gro.
Bekken og treet
i stendig rørsle
i stendig ro.

Godt å vera bekk
vera tre
vera strøymande
vera fred.

Vær årvåken og takknemlig
når du nyter naturens gaver,
for ingenting på jorden
er ubetydelig.

Dans yndefullt
med
jordens begrensninger

Ta deg tid til å fullføre
de nødvendige forandringene
i ditt eget liv
før du ordner opp
i verden.

Skap et hjem som ønsker deg velkommen
ved dagens slutt.

La naturen omgi deg
og puste liv i din sjel.

-Hvorfor blir du så glad når jeg bruker navnet ditt?
Hun tenkte seg om litt:
-Jeg føler det som et kjærtegn.

Book and a reader, if they meet up at the right moment in a person's life, it can make sparks fly. set you alight, change your life.

Du tror også at det fins ting du ikke kan gjøre, bare fordi du prøvde det en gang for lenge siden og ikke klarte det. Det er på tide å innse at tiden har gått, og i dag er du større og sterkere enn før. Hvis du virkelig ønsker å komme deg løs, er jeg sikker på at du klarer det.

Skilnad på

Det er så stor ein skilnad
som millom kvitt og svart,
det som du tenkte bli til
og dette du vart.

Og ofte er det skilnad
imillom det du gjer
og det som du vil at andre
skal tenkje at du er.

Lett er å tykkje synd i
den som er langt ifrå.
Men tyngre er å hjelpe
din neste du kan nå.

Ho er så lett å bera
den bør som andre ber.
Det er så lett å gjera
alt det dei andre gjer.

Men det du sjøl lyt bera
et er så tung ei bør
at tyngre bør har ingen
i verdi bore før.

Så milelangt og audt
millom ordi i din munn
og det du ærleg meiner
i djupe hjartegrunn.

Kvi skal det alltid vera
så stor skilnad på
det ljose som du drøymer
og røynsla tung og grå?

Ved kjelda

Ause or opprørt vatn,
skjenkje grums.

Vent til det klårnar.
Hast ikkje slik!

Lite er det
du vinn likevel
og dagar kjem
etter deg.

Vente til kjelda fløder
da kan du gje
av di overflod.
Av det som du sjøl
er fylt av.
Av ditt.

Vente ei stund
til det klårnar.
Gjev ikkje uro
gjev ikkje grums
til desse som står
ved kjelda og ventar.

Vente til vatnet klårnar
før enn du
byd dei drikke.

Då kom *du*

-Så gravla eg alt eg elska.
Dagen var grå.
No stod eg her ferdabudd
og ville gå.

Livet, det hadde ikkje
meire å gje.
Eg stunda imot den stille
gravsens fred.

Stod eg der, budd til å fara.
Trudde alt slutt.
Men tvika enno-
Kan avskilstundi
s å lenge vara
og vera så stutt?

Alle og alt eg var glad i
heldt meg att.
Tåreblind sprengde eg bandi
til alt som batt.

Endeleg var eg ferdig-
Då kom du, du
Vekte mitt trøyte hjarta
og gav meg tru.

Midt i mitt mismods myrker
vart verdi ny
då du kom. Undrande såg eg
morgonen gry.

Stumt klaver

Tonane teier. Alt er tomt.
Kvar er dei hender som før fylte
mit rom med tonar?
No står klaveret
i kråi, stumt.

Å, alle tonar
som kunne løysast!

Alt ikring
er myrker og tomleik.
Augo er såre av vaking, og ser
ser berre natti.

Lyder-
og høyrer
stilla som spelar
sitt stumme klavér.

Moder Jord

Teiande, med eit tolmod
som berre ei mor kan eige,
nækjer du bringa
og let oss få syge
livsens saft.
Medna vi krev deg
for meire og meire
i ei hækne som aldri tek ende,
tappar vi or deg
og øyder di kraft.

Livgjevande straumar
renn og fløder
i dine ådrar.
Mange er vi, dine born,
som du mettar og føder.

Mange er vi som sårar.
Tappar deg meir
enn vi treng.

Gråduge er våre munnar.
Hjartelaust syg vi deg, mor.
Um vi enn anar
at dine brunnar
ikkje er bornlause.

Umsynslaust, hardt,
syg vi deg
Moder Jord.

Rømling

I

Trygg gjekk eg heime
på eigi jord.
Vondt er rotlaus å vera
og heimlaus for den
som var bufast.

Rømling og rotriven er eg.
Ingen stad
mine røter kan gro.
Under føtene flyt det alt,
finn ikkje feste
her som eg siglar
fredlaust på havet
ut i mot ukjent
utan ro.

II

Der ser eg landet
stige or havet.
Velberga hit er eg komen,
frelst ifrå fallgard og flu.

Her har mine høgsetestolpar
drive i land.
Her er det.
Her vil eg vera.
Her vil eg finne
grunn under føtene,
mold for røtene.

Her vil eg feste bu.

Etter oss

Kven vil syngje
um susande skogar
etter oss?

Kven um kyrkjestille dalar
og kyrre fjell.
Um åkrar som
bøygjer seg i blåsten
tunge av grøde.

Um utamde fossar
og elvar i flaum.
Um perlande friskt
uppkomevatn,
stjernesildre ved åbreidd
og glitrande fuglekvitter,
og um den klåre
og reine luft.

Kven vil syngje
etter oss,
um eit hjarta
så fylt av samhug
med alt som lever,
at det vil sprengjast
av sorg
-eller glede.

Kven kan vel måle
djupn og høgd
i mannasinn?
Kven måler tanken,
glede,sorg og lukke?
Den rikaste er han
som vel er nøgd
jamvel om han har lite.