Samfundets Grundvold er Hjemmene; men Hjemmets Grundmur er Moderen. Forsømmer Mødrene sine Pligter, maa Hjemmene gaa tilgrunde.
Kvinnene skal bruka sine evner og kraft, sin fornuft og si kjensle på den plassen dei er sette og kjempa for familiesamfunnet sin orden.
Hallo, godtfolk! Sommeren står for døren, og jeg skal snart bestille en pulje bøker jeg tenkte å bryne meg på i solen. Jeg har lest svært mye engelsk lyrikk, men skulle med fordel ha lest mer norsk. Til de av dere som liker dikt og som sikkert ønsker å spre noe av denne kjærligheten, spør jeg derfor om dere har en norsk dikter å anbefale. Helst se hva av lyrikk jeg allerede har lest før dere kommer med en anbefaling (jeg har en egen bokhylle for lyrikk)! Jeg er veldig glad i Wildenvey, Olaf Bull, Bjerke, den skolen, men de er vel kanskje noe gammelmodige, ach! Det har jeg ingenting imot, men det er allikevel på tide å oppdage noe nytt, om enn denne veien "går over sukkenes bro".
My mother was nothing if not economical; when a visitor came, she had a card pinned to his or her table-napkin, with the name on it, so that if the visitor came again, it could be used without distaste.
En bare må ha dings til hjemmet - uansett om man leser/bruker papirbøker eller lesebrett.
Stoltheten vil innlemme naturen, ja, naturen selv i deres moral og foreskrive naturen deres idealer. De forlanger at naturen skal ''være i overensstemmelse med Stoa'' og vil at alt som finnes bare skal foreligge i deres eget bilde – som en uhyre, evig forherligelse og allmenngjøring av stoisismen! Med all deres kjærlighet til sannheten tvinger de seg selv til å betrakte naturen falskt så lenge, så utholdende, så hypnotisk-stivnet, nemlig så stoisk at de ikke lenger makter å se den på noen annen måte, – og et eller annet hovmod gir dem til sist også det sinnsyke håp at, fordi de selv kan tyrannisere – stoisismen er selvtyrannisering –, lar også naturen seg tyrannisere. Er da ikke stoikeren – et stykke natur? …
.........."one day I found him and he is sleeping on the Terrace of Night."
He employed the beautiful Chinese simile for death.
Jeg kikket litt i boken etter å ha lest ditt innlegg i Haugtussa-tråden. :)
"Garborg-feminismen" kan jeg lite om, men jeg husker at min mor fortalte at kvinner nok kunne ha arbeid og høy utdannelse, men så snart de fikk barn var det skikk og bruk at de skulle "ofre" seg for familien, uten at de samtidig skulle miste sin egen identitet. Hårde bud. Og dette var vel noe av kjernen i det som ble predikert til de unge jentene (deriblant min mor) som samlet seg og lyttet til Hulda Garborg.
Jeg har nevnt denne episoden tidligere, men den er så søt og troskyldig at jeg nevner den igjen.
Da Jens Bjørneboe's bok Uten en tråd ble utgitt for første gang i Norge (før den ble inndratt og forbudt) - gikk en gymnasiast inn på bokhandelen på Bryne og spurte etter boken.
"Nei, den har vi nok ikke", svarte bokhandleren, "men vi har Moro med garn".
Jeg husker da jeg var ganske ung, neppe voksen. "Mannen", "mysteriet" beskjeftiget alltid min fantasi; men ved siden av drømte jeg om et livsverk. Jeg var grepet av tidens tanker, efter hvert som de nådde meg, og ofte trodde jeg å ha funnet mitt livskall. Mellom kunstnerdrømmene kom andre. Snart var jeg besatt av politisk iver, agiterte som en riksdagskandidat før valgene, drømte om å bli en ny Jeanne d'Arc. Snart var det religionen, snart avholdssaken, snart sykepleien. Så ble jeg Stuart Mill-gal. Kvinnens frigjørelse var det høye mål jeg skulle vie mitt livsarbeide. Og jeg leste mange bøker, klippet mitt hår kort og kjøpte ridepisk.
Du har vekket nysgjerrigheten min - denne linken må jeg ta en titt på.
FEM BØRN PÅ RÆKKE OG EN FAR MED EN KØLLE
FLERGRÆDERI OG EN PØL AF PIS
VI STIKKER SKIFTEVIS EN HÅND FREM
FOR FORUDSIGELIGHEDENS SKYLD
DEN DER LYD NÅR SLAGENE RAMMER
The proper way to eat a fig, in society,
Is to split it in four, holding it by the stump,
And open it, so that it is a glittering, rosy, moist, honied, heavy-petalled four-petalled flower.
Then you throw away the skin
Which is just like a four-sepalled calyx,
After you have taken off the blossom, with your lips.
But the vulgar way
Is just to put your mouth to the crack, and take out the flesh in one bite.
Every fruit has its secret.
The fig is a very secretive fruit.
As you see it standing growing, you feel at once it is symbolic :
And it seems male.
But when you come to know it better, you agree with the Romans, it is female.
The Italians vulgarly say, it stands for the female part ; the fig-fruit :
The fissure, the yoni,
The wonderful moist conductivity towards the centre.
Involved,
Inturned,
The flowering all inward and womb-fibrilled ;
And but one orifice.
The fig, the horse-shoe, the squash-blossom.
Symbols.
There was a flower that flowered inward, womb-ward ;
Now there is a fruit like a ripe womb.
It was always a secret.
That’s how it should be, the female should always be secret.
There never was any standing aloft and unfolded on a bough
Like other flowers, in a revelation of petals ;
Silver-pink peach, venetian green glass of medlars and sorb-apples,
Shallow wine-cups on short, bulging stems
Openly pledging heaven :
Here’s to the thorn in flower ! Here is to Utterance !
The brave, adventurous rosaceæ.
Folded upon itself, and secret unutterable,
And milky-sapped, sap that curdles milk and makes ricotta,
Sap that smells strange on your fingers, that even goats won’t taste it ;
Folded upon itself, enclosed like any Mohammedan woman,
Its nakedness all within-walls, its flowering forever unseen,
One small way of access only, and this close-curtained from the light ;
Fig, fruit of the female mystery, covert and inward,
Mediterranean fruit, with your covert nakedness,
Where everything happens invisible, flowering and fertilization, and fruiting
In the inwardness of your you, that eye will never see
Till it’s finished, and you’re over-ripe, and you burst to give up your ghost.
Till the drop of ripeness exudes,
And the year is over.
And then the fig has kept her secret long enough.
So it explodes, and you see through the fissure the scarlet.
And the fig is finished, the year is over.
That’s how the fig dies, showing her crimson through the purple slit
Like a wound, the exposure of her secret, on the open day.
Like a prostitute, the bursten fig, making a show of her secret.
That’s how women die too.
The year is fallen over-ripe,
The year of our women.
The year of our women is fallen over-ripe.
The secret is laid bare.
And rottenness soon sets in.
The year of our women is fallen over-ripe.
When Eve once knew in her mind that she was naked
She quickly sewed fig-leaves, and sewed the same for the man.
She’d been naked all her days before,
But till then, till that apple of knowledge, she hadn’t had the fact on her mind.
She got the fact on her mind, and quickly sewed fig-leaves.
And women have been sewing ever since.
But now they stitch to adorn the bursten fig, not to cover it.
They have their nakedness more than ever on their mind,
And they won’t let us forget it.
Now, the secret
Becomes an affirmation through moist, scarlet lips
That laugh at the Lord’s indignation.
What then, good Lord ! cry the women.
We have kept our secret long enough.
We are a ripe fig.
Let us burst into affirmation.
They forget, ripe figs won’t keep.
Ripe figs won’t keep.
Honey-white figs of the north, black figs with scarlet inside, of the south.
Ripe figs won’t keep, won’t keep in any clime.
What then, when women the world over have all bursten into affirmation ?
And bursten figs won’t keep ?
Liker du å lese om dagliglivets konservatisme og dens konsekvenser i et borgerlig miljø i en amerikansk forstad på 1930-40 tallet - uten forfatterens alt for tydelige pekefinger på absurditeter (sett med ettertidens øyne) - kan dette være bøker for deg.:)
Jeg har kun en eller to bøker av Gallant i biblioteket mitt, men til gjengjeld er den ene en murstein på nærmere 900 sider med tittelen The Selected Stories of Mavis Gallant. Gallant har selv valgt ut novellene til denne samlingen - og i "preface" er "Gallant-sitatet" skrevet ned. Jeg tok Gallant og den eldre bokglade herren (som jeg fikk boken av i Montreal og som forsikret meg om at boken var som en god portvin som skulle nytes i små porsjoner over tid) på ordet - og samlingen ble lest i løpet av en femårsperiode.
I år er det 13 år siden boken ble ferdiglest - kanskje nærmer tiden seg for relesing - med mitt Gallant-tempo på Gallant-noveller skulle boken være relest i 2019.
Stories are not chapters of novels. They should not be read one after another, as if they were meant to follow along. Read one. Shut the book. Read something else. Stories can wait.
- ifølge Mavis Gallant.
Jeg vet ikke om hennes historier nødvendigvis oppleves som bedre når leseren tar lange pauser, men for meg har en novelle om dagen eller (om gangen) fungert i over femti år, uansett hvem forfatteren er.
I ekte kjærlighet er det sjelen som gir kroppen bolig.
Let me begin my story like all true myths with the statement that I never knew my parents.
Next, permit me to describe myself. My features, unless I feel animated, express indolence and sloth. My mouth with its moist sensual lips usually hangs open because I have touble breathing through my nose. My small brown eyes gaze inward. As you can guess, I spend my days alone - to say nothing of the nights. Do you know who I am?
Points for a Compass Rose by Evan Connell
I think that novels tend to fail not when the characters are not vivid or deep enough, but when the novel in question has failed to manage a specific hunger for its own characters, its own reality level.