Betre byrdi
du ber kje i bakken
enn mannevit mykje.
D' er betre enn gull
i framand gard;
vit er vesalmanns trøyst.
Tru ikkje åker,
som tidleg er sådd,
og ikkje son for snart.
For åkeren råder ver,
og for sonen vit;
det uvisst med båe er.
Om Jegets forflyktigelse og konsentrasjon. Deri ligger alt.
Nokon spør: - Sei meg, kvifor, liksom bølgene
mot ein og same kyst, bårar orda dine
inn og ut mot kroppen hennar?
Er berre ho den forma som du elskar?
Og eg svarar: hendene mine blir aldri mette
av henne, kyssa mine kviler ikkje,
kvifor skulle eg trekkja tilbake orda
som gjentar sporet av hennar elska nærleik,
som lukkar seg og vaktar
fåfengt som vatnet i garnet
overflaten og temperaturen
til den reinaste bølga i livet?
kulturuke
ulturkuke
tulkuruke
ultkuruke
ukturulke
tlukuruke
ukturkule
urtukulke
turlukuke
kulrukute
ultrukuke
kuleturuk
rulekukur
tulekukur
luretukuk
kukutelur
ruktukule
lurekuktu
luekuktur
kuktulure
rukletuku
tuklekuru
urukekult
kuruketul
Jan Erik Vold - uforglemmelig
Du har så rett! :)
Få ting er verre enn virksom uvitenhet. Forøvrig en interessant bok - så langt. Har nettopp begynt på den.
I dag virker flere av teoriene underlige, men de var helt i samsvar med 1800-tallets legevitenskapelige innsikt. Silda og ulven fikk skylden fordi gjeting og fiskerier førte vestlendingene tettere på skadelige naturkrefter.
Den siste av de siste.
Den 2. juli 2002 sovnet tusen år med norsk historie i Bergen. En 78 år gammel vestlandskvinne døde hjemme hos seg selv. I 51 år hadde hun i hemmelighet lidd av en av de verste sykdommene menneskeheten har kjent til. Hemmeligheten forsvant med henne. Verken prest eller etterlatte kommenterte sykdommen hennes i begravelsen. Selv nære slektninger var uvitende om hva hun hadde levd med i alle disse årene.
Ti tusen skygger, En historie om Norge og de spedalske, av Bjørn Godøy.
Å lese Stein til Stein var som å spille et slags lotto, hvor ballene er en hel rekke med substantiver som gjentar seg i hvert dikt, men skifter litt på rekkefølgen, en hul mumling mellom ordene vind, himmel, stein, stille, hav, fjord, fjell. Jeg klarte ikke å legge sjela mi i lesningen. Jeg fant det hele kanskje ufortjent tomt. Jeg kan se diktene fungere stående alene og drukket som en liten morgendram, lest altså med mellomrom, litt i ørska, det viktige: med tilstrekkelig med tid. Lest besettende, fort og jagende etter rytmer og et rikt språk, kom den til kort.
Edit: Jeg trekker dette tilbake som en kritikk, men ikke utsagnet; samlingens verdi er ikke som samling, men diktene enkeltvis og lest over lang tid. Styrken til diktene her er ikke språket, verken i språklig overraskelse, oppfinnsomhet, presisjon eller flyt, men det betyr likevel ikke det at diktene ikke har vekt, vekten ligger annensteds, - det måtte bare litt dveling til for at jeg skulle innse det.
There is much goodness in him, and he is as noble as a man without real love can be.
(Fontane)
Nærhet.
Jeg kan bære din sorg
et stykke på veien
og åpne min glede i din.
Men jeg kan ikke leve ditt liv
eller dø din død
Vi kan bytte blikk
og kjærtegn, Veksle ord
og krefter mellom oss
Men du er ikke meg
Og jeg er ikke deg
Derfor kan vi finne frem
til hverandre, for å være
oss selv hos hverandre
en liten stund i tiden.
Stein Mehren
Du kan ha rett i det, men det har vel også med musikksmaken å gjøre. Jeg tilhørte nok den delen av befolkningen som lyttet mest til Stones, Mayall, blues og klassisk musikk. Derfor er det fullt mulig at jeg har gått glipp av noen "høydare" innen norsk pop på 1970-tallet, uten å vite om det. :)
Takk! Jeg vil låne den neste gang jeg er innom biblioteket (det blir vel imorgen). Jeg må imidlertid si at jeg likte din anbefaling, men den voldsomme panegyrikken i Vinduet gjorde meg litt ullen
Jeg har aldri vært en ihuga Anna Belinda og Erik Bye tilhenger, men de går Prima Vera en høy gang, (synes nå jeg). Når jeg i dag leser og lytter til Arne Belinda, opplever jeg teksten og fremføringen som både pinlig (på utøvernes vegne) og dårlig.
Men sikkert moro for de som liker slikt. :)
Nasjonalismen og stammetenkningen er seige sykdommer. De kureres best gjennom lesning og reiser.
Takk til deg! Bokomtalen din og de første linjene av boken, som du siterte i en annen tråd, fristet meg såpass at boken fluksens havnet på Kindle'n min. :)
Vinterbarn leste jeg på barselavdelingen da jeg fødte mitt andre barn i andre halvdel av 1970-tallet. Boken er god, og har fanget opp stemningen, tilstanden, de ulike situasjonene og barselkvinnenes psyke på et framifrå vis. Vel verdt å lese - også i dag. (tror jeg)
Dea Trier Mørch var med i kunstnerkollektivet Røde Mor på 1970-tallet. Jeg kjøpte på den tiden flere litografier som senere ble trykt i Vinterbarn. I dag er trykkene solgt eller gitt bort, og jeg sitter igjen med minner om en herlig tid.
Jeg skulle tro at etter at jeg hadde lyttet en hel kveld til Dea Trier Mørch prate om litteratur, kvinnekamp og kunst, ville erindre noen vettuge fraser om litteraturens plass i kvinnekampen eller omvendt, men alt som sitter igjen i hodet mitt er Dea Trier Mørch's vaskeråd til forsamlingen: "kjøp kun blå dongeriklær til hele familien din, da kan du kaste alt i maskinen samtidig og bruke dine krefter til mer interessante oppgaver!"
Det var solskinn på min sommerø i morges henved fire,
og det suste høit og hellig i en konglesvanger gran.
Og en røst fra selve himlen jog mig atter til min lire,
og min lyre lød så skjønt, som var den åndet på av Pan.
The growth of the power of Athens, and the alarm which this inspired in Sparta, made war inevitable.