Bokelskere.no

Godt svart, herr Heggem! Flott at også du har oppgitt diplomatiet i den hensikt å "sette problemer under debatt" (den godeste Brandes, hurr hurr). Satt på spissen, som man sier, eller kanskje snarere: satt på grillspydet. Nå ruger denne vår vredens pølse over ilden, nå er det på tide at noen tar til motmæle og lar sine egne flammer prøve å sluke den. ;-)

Det er en feil ved din post, min gode mann, og det er de to setningene du innleder ditt andre avsnitt med. Du skriver at "Om er par år kommer det til å gå en ny epidemi i den skrevne verden. Og sann mine ord, en hærskare av etterligninger vil følge etter den." Nei, du tar feil – etterligningene er allerede over oss, de hersker nå over bokhandlene. La oss håpe du har rett om det andre du sier, at fjåspyrer vil gå i glemmeboken lenge før Bram Stokers barn. Å akk! det er sannelig ingenting like gledelig som å skue til fortiden med hånden trykket til brystet og en tåre i øyekroken.

Få bøker kan måle seg med Ringenes herre når det kommer til å lese opp og ned og om igjen. Jeg får velge den, den står (og har stått) mitt hjerte nærmest, selv om Don Quijote kanskje er den som har gitt meg størst ettertanke og leseropplevelse. Tykke bøker begge to, fullpakket med alt som er godt mellom himmel og jord; fortjener å bli lest av alle og enhver fra perm til perm, og selvsagt med en kopp te som selskap! :-)

Det er nødvendig i mørke stunder, slike som den jeg snart skal prøve å skildre, at det kjærkomne diplomati ser seg fraværende fra uttrykksformen. Tillat meg derfor å anvende en orddrakt mer lik den tilhørende en drage enn en sølvtunge.

Nåvel, sakens kjerne er det åpenbare forfallet knyttet til diverse folketro i litteraturen, og da kanskje mest prominent den vendingen som vampyrer har tatt i nyere tid. Jeg kjenner meg lykkelig som har sett vampyrers potensiale til gru, den gang det eneste som kunne måle seg med disse vesenene var Hufsa. En gang i tiden var vampyrer vandøde som koste seg i markfull jord om dagen og spiste sine slektninger og gode naboer om kvelden, skumle bleke typer som spredte pest og det som verre var, skapninger som symboliserer den mest fullkomne form for egoisme, altså drikke en annens blod, en annens livskraft for å livnære seg selv (ta fra andre for selv å ha mer), ondskap inkarnert, i Draculas tilfelle også antikrist.

Idag derimot dusjer vampyrer – om man kan kalle dem det – to ganger om dagen, sprader rundt i nøye plukket undertøy, har midtskill, spiser italiensk mat, bor i glasshus, går på highschool, gjør hjemmelekser, forelsker seg i mennesker, og selvsagt deres beryktede evne til å glitre i sollyset. Hva godt kommer av slike fjåspyrer?

Den eneste måten dagens vampyrer kan identifiseres som vampyr, er ved at de flekker tenner. Men er de vampyrer bare for at de har to litt lange huggtenner? Nei, de minner mer om grevlinger enn vampyrer for svingende! Grevlinger med kjemmet hår, vel og merke. Før i tiden når en nosferatu krøp opp på deg bakfra kunne du jammen lukte at denne var ute etter ditt varme blod. Selv hestene vrinsket i redsel hvis ordet strigoi fløt gjennom luften. Nå er de ikke ute etter blod, men oppmerksomhet. I dagens serier er det mest dødelige for en vampyr et kyss fra en ung pike, ikke en blytung stake i en nederlandsk professors hånd. Grev Orlok, hvor ble du av i alt mylderet? At en så dypt forankret mytearv tilsynelatende er gått tapt som følge av populærkultur og fråtsende kommersialisme, det tenner raseriets flammer i min nå knusktørre tålmodighet.

Det er på tide å avslutte dette innlegget. Stikk meg i hjertet med en påle eller slutt deg til min blodjakt gjennom den sorte natten i cyberspace, du ærede bokelsker! Valget er ditt, tommel opp eller tommel ned – la din stemme høres! (eller dine tastetrykk, jaja). Onde vampyrer gir god litteratur, det er min hypotese.

Waterstone på Piccadilly er angivelig Europas største bokhandel. Og jeg husker at jeg kom over et veldig trivelig antikvariat like ved British Museum, hvor man ble rent svimmel av alle de eldgamle bøkene som rant ut av veggene.

Det er da ihvertfall slik at man ved å lese tar opp i seg andre folks perspektiver, og gjerne fører dette til en viss forståelse av mennesker og deres vaner, ikke minst toleranse. Men dette kan vel gå begge veier! Hitler skal ha vært en meget belest mann (Peer Gynt har jeg hørt var hans yndlingsbok), og slike ørkenvismenn som stirrer på stjernene og tenker "hm!" de er vel mer enn bare en myte. :-)

(redigert ett år senere: dette er nå å anse mer som en kuriositet fremfor en meningsytring jeg fortsatt står ved).

Etter nettopp å ha lest <i>Mesteren og Margarita</i> for første gang, kan det ikke nektes for at jeg nærer svært blandede følelser til verket. Innholdet er da rimeligvis en tankevekker, og de mange påfunnene og de beslektede historiene som omsider knyttes sammen, gjør at jeg beundrer Bulgakov og hans fantasi – og hvis vi skal vurdere det historisk kan man vel beundre ham for hans mot også, for å ha prøvd å utgi noe slikt i Sovjet av alle steder! Men likevel, språket virket på meg som veldig monotont, ja det er først og fremst språket jeg har innvendinger mot. Selvsagt er dette et spørsmål om smak, men en mer levende, visuell og poetisk drakt ville vært på sin plass, synes da ihvertfall jeg. Jeg klarte ikke å forstå hvorfor den mystiske «mesteren» gikk under dette tilnavnet fordi han hadde diktet denne fortellingen om vår gode venn Pontius Pilatus – det var da lite enestående over denne beretningen, ihvertfall hvis man skal angripe den ut ifra «erotiske» kriterier. I denne forbindelse må jeg spørre: Er det noen her på Bokelskere som har lest denne på russisk og kan si om en eventuell kraft i språket forsvant under oversettelsen?

Men det må for all del nevnes, Behemot - den muntre slyngelen! - og Korojev og en del andre underlige skruer, de gjorde sitt for å marinere leseopplevelsen; og de dialogene som blir utvekslet var høyst fornøyelige, kanskje særlig fra en retorisk synsvinkel. Dessuten, slike små detaljer som at det spilles Schubert i Himmelen var òg på sin plass! Nåvel, jeg antar dette er et verk som ikke flykter fra hukommelsen med det første, selv om jeg sitter igjen med det inntrykket at den kastet bort noe av sitt potensiale. Som en sluttnote bør jeg vel legge til at jeg gjerne bedømmer litteratur etter (som jeg var inne på) "erotiske" kvaliteter - brunsten i setningene, livskraften i karakterene, fortellingens potens, så og si. Dette snarere enn på rent samfunnskritiske kriterier, hvor <i>Mesteren og Margarita</i> utvilsomt skårer skyhøyt. Jeg må også bringe på banen at til tross for denne svulmende kritikken så hadde jeg sans for boken, man skulle kanskje ikke tro det? Innleggets kjerne er at jeg tror den kunne vært <i>enda</i> bedre.

Gjerne protester eller gi bifall! Det er da tross alt derfor jeg publiserer dette.

Det er da noe selvmotsigende at du "merker at jeg har en sterk forkjærlighet for "enklere" tekster, der spenningen ligger like mye i det lille som blir sagt eller ikke sagt" og samtidig at første bind i Knausgårds Min Kamp har gjort inntrykk på deg, utvilsomt et positivt inntrykk, og et sterkt et sådan, siden du nevner den. Slik jeg har forstått det går Min Kamp-prosjektet ut på å blåse ut så mye som mulig om et aldri så lite levd liv.

Likevel, jeg skal gi deg en anbefaling: The Old Man and the Sea av Hemingway. Hvis du liker romaner med et umiddelbart enkelt språk, så og si, så er vel Hemingway mannen for deg.

Jeg fryktet du misforsto meg, men det gjorde du selvsagt ikke. Retten til å undervurdere meg trenger du ikke å gi slipp på – jeg behersker foreløpig ikke evnen til å grave frem alle verdens sannheter og kan ha godt av å bli korrektert fra tid til annen!

For å uttrykke det i termer vi begge kjenner: kvinnelige forfattere har gjerne blitt undertrykt sin rett til å få sine verker publisert, fordi det i en tid da verden var mørk og dyster eksisterte en fordom om at kun menn kunne skrive, da pennen var en penis. Hvis kvinner ikke har fått utgitt noe fordi de har manglet muligheten, så er det vel vanskelig å havne i en kanon. Og dessuten, hvis hva som havner i kanonen (hva som ikke blir glemt for ettertiden) er bestemt av et "autoritært patrialkalsk samfunn", gjør det trolig ikke saken bedre. De ulike grunnene jeg siktet til var altså av en kulturhistorisk art, ikke kunstnerisk! ;-)

Det er utvilsomt slik at jeg leser flest bøker av mannlige forfattere. Eller snarere, det meste av det jeg leser er kanonisert litteratur, et felleskap få kvinnelige forfattere - av ulike grunner - er del av. Å organisere sin tid etter "lesekvoter" synes meg nokså pussig; man bør vel heller lese flott litteratur eller litteratur man tror faller i smak, fremfor å velge bøker ut av solidaritet. Om forfatteren er kvinne eller mann eller norsk eller fransk - det skulle da vel ikke utgjøre noen forskjell for leseropplevelsen. Det er tross alt denne opplevelsen, i all sin mystikk, som er grunnen til at ihvertfall jeg åpner bøker. Og undring har jeg blitt skjenket av både Hamsun og Emily Brontë. :-)

Selv falt jeg av Robert Jordans serie halvveis ute i bok åtte. De første bøkene hadde jeg stor sans for, men lenger uti ble det kjolekniplinger meg her og kjolekniplinger meg der, rykking i fletten både morgen og kveld, døgnlange diskusjoner om partnere og annet som blir nokså urelevant når det gjentas opp og ned - alt dette når det man ønsket å lese var at Rand brukte sine evner til annet enn å tenne telys. Nåvel, den første boken var veldig fin.

En slik påstand krever da virkelig en forklaring. Er det du som finner han irriterende, eller oppførte han seg irritabel overfor de rundt seg? Hva er det som gjør ham til en "irriterende hovedperson"? Det du sier kan tolkes begge veier og er ikke akkurat åpent for kritikk.

Det er noen svært lange og langsomme partier i midten av Moby Dick. Tolv sider essays om tauverket på hvalbåter osv. Men den siste delen av boka er vidunderlig, kanskje så fordi man har vært med mannskapet gjennom tykt og tynt, eller sagt annerledes: gjennom både tungt og lett lesestoff. Slutten er intens og virkelig verdt reisen, og den sene oppbyggingen har vel den effekten å tydeliggjøre dette. Heng med, det er mitt ydmyke råd. :)

Den første halvdelen av boka, det vil si første bind, er trivelig lesning om Alonso og Sanchos strabaser rundt og i La Mancha. Andre bind er - tross konkurranse fra det vidunderlige første bindet - kanskje min største leseopplevelse. Den Bedrøvelige Skikkelse og hans væpner gjenopptar der sine bittersøte eventyr og sin søken etter berømmelse. Det de opplever forandrer både dem, og kanskje også deg. ;)