Bokelskere.no

Jeg glemte "The Times Literary Supplement" - som og er utmerket lesestoff på lesebrettet under bussturen!

En fin og spennende tråd du har startet her.

Vinduet og Vagant abonnerte jeg på tidligere, nå kjøper jeg dem i løssalg. Granta Magazine, The New York Times Book Review og The New York Review of Books blir lest på nett og lesebrett. Likeså blir bokomtaler/anmeldelser i Washington Post, The Gazette (Montreal), The Observer og Dagsavisen også lest elektronisk med jevne mellomrom. Morgenbladet kommer i postkassen min med gode innspill til videre lesing hver uke.

:-))

Gleden over velfylte bokhyller er en tilstand alle bokelskere vil kjenne seg igjen i. Når det er sagt - er gleden over et velfylt lesebrett også i aller høyeste grad til stede for enkelte bokelskere.
Etter å ha vært en aktiv bokkjøper i to generasjoner - var det en lettelse for meg da lesebrettet ble en mulighet. "Trangen" til å stelle bøker og bla boksider tilbake på plass (så ikke bokryggene skal bli skjeve) etter endt lesning har avtatt sterkt med årene. Men finner jeg en førsteutgave som frister på auksjon eller antikvariat - våkner jeg fortsatt til liv og er på hugget.

Jeg snakker om den motstanden som ligger i skepsisen og behovet for å holde på gamle vaner. :)

Det var ikke min intensjon å tømme norske heimer for papirbøker. - Jeg er selv en bibliofil med førsteutgaver i mitt eie. Jeg sier kun at jeg ikke forstår motstanden/skepsisen mot lesebrett - siden bøkene innholdsmessig er de samme. Leseopplevelsen er for meg den samme, uansett om den formidles gjennom papir eller e- bøker.

• Jeg skrev at jeg ikke forsto motstanden mot lesebrett siden innholdet i bøkene var uforandret. At jeg ikke forsto at noen liker papirbøker bedre enn lesebrett - skrev jeg ikke noe om - ergo forståelsen min er muligens fortsatt intakt. :))

I snart to år har bøker på lesebrettet mitt (Kindle) hvert en del av dagen min. Lesevennlig, praktisk og plassbesparende.

Motstanden mot lesebrett har jeg aldri forstått, innholdsmessig er jo boken den samme. Men som mannen min sier. "Enkelte bokelskere ligner nok litt på kyr, de vil heller ikke drikke av ny bøtte". :))

Her kommer jeg valsende med et langt svar, godeste Sisyfos, men du og de andre her får unnskylde meg med at det er helg og man da har lett for å bli revet med under lediggangens åk. Nåvel!

Jeg tenker på denne problemstillingen mer enn jeg har godt av. Hva jeg har kommet fram til i tunge nattetimer, nei . . . det er jeg ikke helt sikker på.

For å arbeide meg ut ifra et sted, la meg begynne med det du sier om individualitet. Jeg kan ikke si meg enig i at konfliktskyhet er en forlengelse av individualisme, eller kanskje (?), men det kommer an på hva du legger i ordet "forlengelse". Handler ikke individualisme nettopp om å stå for sitt og tro på sin egen sannhet, etc, noe som også må kreve at man kjemper for denne? Hvis forlengelsen du nevner er blind toleranse kan jeg imidlertid se hva du mener. Men individualisme i seg selv (uten noen forlengelse) kan ikke likestilles med ansvarsfraskrivelse. Disse ordene, "individ", "ansvar", "toleranse" og "objektiv", de er jo blitt popularisert og misbrukt i retorikk så voldsomt at de har mistet sin mening, sin egentlige mening iallefall. Idealet tror jeg er en organisk subjektivitet, dvs. at man står for sitt, utvikler seg selv, og samtidig er åpen for endring, men ikke åpen som et eller annet suppehode som er åpent for alt. Og som et ideal for kunsten kan den være i slik grad subjektiv at den transcenderer inn i det objektive (jeg tror Adorno sier dette eller noe lignende i et essay). Akk, unnskyld språkbruken! men det er ingen annen måte å si det på, mine damer og herrer.

Idéen om Guds død handler, slik jeg ser det, ikke om at Gud nødvendigvis er død, men at vi, vi menneskene, har vendt oss bort fra ham, at vi har drept ham. Det handler altså om at det nå er vi som må skape mening med vår eksistens. Nietzsche tror jeg foreslår at vi vender snuten mot oss selv, mot mennesket, og det er jo et fint sted å starte: kunst som gavner mennesket og det menneskelige. Ikke kommunisme, ikke kapitalisme, ikke noen sak eller idé annet enn vår idé om mennesket. En slags humanisme altså, men merk: en slags. Og jeg sier ikke med dette at kunsten skal være samfunn-samfunn-samfunn, men at den gjør oss bedre, hva nå det vil bety, eventuelt (indirekte!) til bedre samfunnsborgere. Jeg henviser til Schillers Om menneskets estetiske oppdragelse.

Om det du skriver i ditt svar til Bjørg: jeg er av den oppfatning at det er formen som skaper innholdet. Det banale kan bli mesterlig i en stor penn, og det episke kan bli smålig, ja svulstig hvis forfatteren ikke kan yte dette episke den storhet det krever. For et eksempel på det første kan vi gå til Hitchcock (skjønt det er film, jada jada), og for eksempler på det siste: Jerry Bruckheimer-filmer, Pearl Harbor, og adapsjonene av Krig og Fred og The Great Gatsby. Huff. Vi ser jo også hvor stor rolle form spiller f.eks. i filmer av Godard, hvor innholder nesten forsvinner bak formen (vel, hvis vi ser bort ifra de alt for politiske filmene hans ihvertfall).

Vi kan leve og gjøre fremskritt selv med denne relativismen, tror jeg, men ikke hvis denne brukes som unnskyldning (eller en rettferdiggjøring, om man vil) av dårlig argumentasjon. Det må kunne gå an å innrømme at man er på avveier.

Forøvrig takk for et flott og omstendelig innlegg, Sisyfos! Kan vi finne noen objektiv mening med det hele? Nei, trolig ikke, men (for å spille på navnet ditt) det er en egen glede med å rulle kampesteinen opp fjellet allikevel; om enn det er et evig og fånyttig slit, så gjelder det å bite tennene sammen. La slitet være sin egen mening. Målet er, O du felles streber, å finne frem til den subjektiviteten som . . . som . . . ja, her er det virkelige spørsmålet!

Jeg stoler på dine nominasjoner, men likevel, problemet med en liste som denne er at det knapt finnes en romankarakter som ikke er outsider på et eller annet vis, som ikke føler ensomhet, for hvorfor ellers skal denne personens liv være verdt å fortelle, av noen videre interesse, og er ikke leseren selv et ensomt individ, eller vi kan i det minste si, uten å risikere å fare med usannhet, at det å lese er en ensom handling? Og hva mer, en romankarakter som ikke sier noe om sine omgivelser, direkte eller indirekte, hva er en slik verdt? Såvidt jeg forstår er alle protagonistene hos Solstad outsidere, men er Bjørn Hansen og Professor Andersen blant den "riktige" sorten?

Outsiderskikkelsen jeg her søker er den som tæres opp både utvending og innvending, og som tæres opp i overmål, som i Sult og Opptegnelser fra et kjellerdyp. Jeg vet ikke om alle som er representert her havner i denne kategorien (da jeg ikke har lest alle), men det er ihvertfall dét jeg sikter etter, for ikke å gjøre listen alt for vidtspennende.

Og nå mangler du bare en til. :-)

Bra tips!

Mat med godt flytende tilbehør er nok ikke bare av nyere dato.

• "Hva er det i denne flasken, Babette?" spurte hun usikkert. "Det er vel ikke vin?" "Vin, Madame?" ropte Babette. "Nei, Madame! Det er en Clos Vougeut 1846!" Etter en pause la hun til: "Fra Philippe i Rue Mont Orgueil!"
  Martine hadde aldri hørt at viner kunne ha navn, hun tidde.

Jeg tror forøvrig jeg leste et eller annet sted at Hitler var en dreven leser, eller, at han i det minste leste mye, og at hans to favorittverker var Peer Gynt og Uncle Tom's Cabin.