Bokelskere.no

Er det noen her som har lest og vil anbefale verker som Redaktør Lynge, Ny jord, Den siste Glæde, En vandrer spiller med sordin og Ringen sluttet? Man hører nesten aldri noe om dem. Jeg ser forøvrig at det er vanskelig å oppdrive disse hvis man ikke ønsker samlede verker eller lydbok. Hvis de er verdt å lese, hvorfor finnes de ikke i nye opplag (noe de vel må være, altså, verdt å lese, det er jo Hamsun)? Nåvel. Jeg kommer uansett til å lese alle disse en eller annen gang, det jeg igrunn lurer på er om jeg skal prioritere dem før andre store, etterlengtede romaner, om jeg skal lese dem mens jeg ennå kan skryte og sukke over at jeg er ung og lettpåvirkelig. Kanskje er det også flere som lurer?

Hm, er det særlig smart med offentlig annonsering av private ferieplaner?

Det visste jeg ikke, hmm ... Det begynner etterhvert å balle på seg mange grunner til at jeg må se den filmen.

Ja, like fin, og det er flere av dem, flere som ligner på denne setningen. Kanskje bør jeg påpeke at slike setninger ikke er spredt utover i romanen, men at de utgjør den. Slik sett er den finere enn sitatet, da helheten er overveldende. Tender is the Night er som Gatsby, bare mer trist, sår og hmmm... resignert?, og over dobbelt så mange sider å begi seg gjennom (men dét er selvsagt en god ting!). Du vil nok like den.

Jeg må først begynne med å gi deg et kompliment og si at du overrasker meg, hvor interessert du åpenbart er i dette emnet (noe som jo både er uvanlig og beundringsverdig!). Derimot må nok jeg dessverre skuffe deg og si at det bare er Bédiers versjon av Tristan og Isolde jeg har lest; hvor tro den er til legenden og de andre skriftene vet jeg ikke, men jeg koste meg ihvertfall gløgg med den. Hvis det finnes flere enn én norsk oversettelse bør man vel velge den gamleste, nåh, det mener iallefall jeg, det blir på sett og vis det eneste riktige, jo gamlere jo bedre. Hehe, riddere skal vel ikke tale radikalt bokmål? og gammelmodig norsk har en egen stemning over seg.

Hvis jeg kan gi deg to andre anbefalinger (ikke til listen, men til ditt eget prosjekt, eventuelt til inspirasjon)? Tristan und Isolde og Parsival av Wagner. Min tysk er veldig begrenset så jeg forstår egentlig ikke hva de beljer om, men musikken er likevel noe av det skjønneste jeg kjenner til. Man føler seg oppløftet. Kanskje har du allerede hørt noe av det?

En god idé til liste! Hvis jeg kan hive inn noen ridderromaner fra gammelt av vil jeg gjerne nevne Parzival av Wolfram Eschenbach, Sir Gawain and the Green Knight (visstnok én av Tolkiens favoritter), Tirant lo Blanch av Joanot Martorell (hvis jeg husker riktig er denne blant de som omtales varmest i Don Quijote), Orlando Furioso av Ludovico Ariosto og Gralsfortellingen av Chrétien de Troyes. Jeg har ikke lest disse selv, men de skal være blant de betydeligste innen sjangeren; de var navn som dukket opp da jeg for en tid tilbake virkelig brant for riddere og middelalderen, det gjør jeg forøvrig ennå - ja, hvordan kan man ikke gjøre det? Tristan og Isolde bør heller ikke glemmes! Kanskje også Nibelungenlied og Beowulf. Håper dette kan være til hjelp!

(Igjen må jeg ty til å svare én når jeg egentlig svarer flere. Livet er vanskelig, er det ikke?)

Hamsun er vel en av de største splitterne her på forumet. Det er et enten-eller om å elske eller hate ham, det er ingen toner av hengivenhet midt imellom disse. Selv tilhører jeg den part som blir ør, øm og svett av å lese ham, og tar derfor nå til motmæle. Det var kanskje ventet? Noen må jo forsvare vår prosaprins!

Jeg kom til å tenke på en morsom vits av Woody Allen:
Two elderly women are at a Catskill mountain resort, and one of 'em says, "Boy, the food at this place is really terrible." The other one says, "Yeah, I know; and such small portions."
Det du sier om Hamsun (og som jeg har observert er det vanligste argumentet imot ham her på forumet) synes å være denne vitsen snudd på hodet. Altså: "Hamsun skriver ypperlig, men det blir for mye". Denne logikken gir ikke mening for meg.

Et annet argument sier at "Han skriver bra, men han skriver om de feil tingene". Som Solveig skriver ovenfor, "han har et veldig bra språk, men historiene fenger ikke meg". Noe uhøflig likefram er jeg nå i uttrykksformen, men hvilke historier er man ment å skrive hvis man ikke kan skrive om de evige temaene Hamsun tar opp? For meg er det endog ofte slik at det er språket som former historiene, dvs. teknikk kommer før innhold, eller snarere at innholdet forutsettes av teknikken. Men så er kanskje teknikk feil ord å bruke om Hamsun, da det ikke er noe oppskriftsmessig ved ham.

Bjørg Frøysaa skriver nedenfor at hun ser "absolutt at han skriver godt, men det blir liksom ikke den rette stemningen." Dette utsagnet forstår jeg ikke. Stemning er nettopp Hamsuns ess. Jeg tror man må lete lenge etter en roman som kommer like mye til live som Pan.

(Det blir forøvrig spurt om lydbøker: jeg har hørt mange lovord om Axel Hennies opplesning av Sult, skjønt jeg har ikke erfart den selv. Kanskje den kan anbefales?)

Motsier meg selv? Hehe, jo, det kan hende! man har den uvanen. Jeg kan skrive under på at jeg motsier meg selv - eller er dobbeltmoralsk - ved å først anklage forumet for å sutre, samtidig som at hele mitt eget innlegg var en eneste lang sutring. ;p

La meg likevel forsøke å imøtegå det du sier. (kanskje misforstår jeg deg, isåfall får du si ifra!).

Jeg skrev ikke at det er en utopi (her siterer jeg deg) "å si at det tidligere var flere deltakere med et bredere spekter av temaer og skrivemåter", men jeg skrev at noen andre hadde hevdet en slik fortid eksisterte. Den utopien jeg skildret hadde ingenting med en glansfull fortid å gjøre, men med en mulig fremtid. Kanskje har du dog motbevist min påstand, kanskje har du bevist at det tidligere faktisk var bedre jordsmonn her på Bokelskere for blomstring av debatter, eller at det fantes noen ivrige som jevnet balansen. (man var ikke bedre før, men mer uthvilt?).

Jeg har ikke mer eller mindre sluttet å delta her fordi det plutselig er blitt umulig å få igang eller snarere *holde ved like en god diskusjon (slik har det vært så lenge jeg kan huske), men fordi jeg har gått lei av at denne tendensen ikke synes å forbedre seg, til tross for alle disse enorme trådene (denne medregnet) hvor folk gir uttrykk for sin frustrasjon. Man bruker svært mye tid på å skrive et innlegg, men tilsynelatende uten hensikt, eller heller: uten virkning. I overdrivelsens navn kan vi vel spørre: har man snakket til en vegg hele tiden? Verden er forsteinet, og Internett er ikke noe unntak. Eller er det pessimistisk av meg? Nåvel! Men som du antyder avslutningsvis, kanskje det er nettopp i slike stunder man ikke bør forlate båten og heller prøve å få den inn på riktig kurs? Men "kor e alle helter hen?" som fyren synger. Dette er en oppgave for flere!

Jeg vet ikke hvor jeg skal poste dette, det er et slags uttrykk for noen umiddelbare tanker som har kokt opp til overflaten ved å lese spredt rundt omkring i denne tråden, kanskje mer følelser enn fornuft. Ditt innlegg, Rose-Marie, synes dog å si noe av det samme, så det kan være naturlig å poste mitt eget her.

Jeg har mer eller mindre sluttet å følge med på diskusjoner her på forumet og derfor også mer eller mindre sluttet å delta, fordi hver eneste gang vandrer ordvekslingen fra å være en faktisk diskusjon til sutring som tilsynelatende gjentar seg hver femte dag. Dette synes jeg naturligvis er trist.

Selv studerer jeg litteraturvitenskap. Jeg tror ikke jeg har rakket ned på noen for deres lesegleder. (jeg kan imidlertid bli lite mild hvis noen rakker ned på mine). Men jeg skulle virkelig ønske jeg kunne anvende noen ord og henvisninger fra utdanningen min i en samtale disse viste seg relevante. Jeg gjør det jo likevel, men det klages, som f.eks. i denne tråden, og jeg oppfatter det som om disse også rettes mot meg. Jøsses, som litteraturstudent burde man vel ha en slags rett i det minste til ikke å begrense seg under trussel av høygafler, så og si. "Lytt til erfarne fjellfolk", sier fjellvettreglene.

Ubevisst valgte jeg ovenfor å skrive at diskusjonene ender i "sutring", istedet for å skrive at de ender i "metadiskusjoner", i fare for at noen skulle ta en slik ordbruk som fornærmende. Hæ? Fornærmende? Jeg ber deg ikke (og med "deg" henviser jeg naturligvis til du som nå leser) om å åpne fremmedordboken og av den grunn overført antyder at du er en grønnskolling, nei, hvorfor det? dette er min måte å uttale meg på, ord som faller naturlig. Ville det ikke være ti hundre ganger mer krenkende hvis man hadde omstillet seg, forenklet skriveformen, i den tro at den som leser det man skriver er for dum til ellers å forstå? "Skriv enklere, gutt! skriv mer hverdagslig!" men det er jo hverdagslig jeg skriver, min hverdag er bøker, God damn it!

Jeg ble forøvrig svært glad av det Jorunn nevnte nedenfor, at hun har fått et "veldig godt inntrykk" av hvem jeg er ved å lese det jeg skriver her. Heh, det stemmer nok ikke helt overens med virkeligheten, hva jeg gir uttrykk for her på forumet og hva som sitrer i hjertet og hjernebarken min: jeg er neppe så enkel, og ihvertfall ikke så utagerende og polemisk, men det gjorde meg likevel glad å høre fordi det er noe jeg prøver, å være tydelig, om det så bare er hva jeg føler og tenker i øyeblikket og ikke hva jeg mener definerer meg som person. Jeg tar meg selv veldig høytidelig, kanskje så høytidelig at jeg kan tre noen steg ut og se på meg selv med uhøytidelighet, å ikke ta seg selv så alvorlig, fange opp ironien i tilværelsen, beholde sin stolthet men likevel innrømme at man kan ta feil, for hvorfor skulle ens feil være sår for stoltheten, er det ikke ens sår (eller erfaring, om man vil) som utgjør hvem man er? etc etc. Min holdning her kan vel oppsummeres som en slags alvorlig lek. Ikke likeglad og all-tolerant. Respekterer meg selv såvel som andre. La oss ikke være gjensidige - ikke fordi det er kjedelig, men fordi det ikke fører noen vei.

Hvem som skrev det husker jeg ikke (men det var i denne tråden), men det ble sagt at det tidligere – i en avskåret fortid - var mulighet for gode diskusjoner her på forumet. Slik det er nå (om det enn er mulighet for diskusjoner eller ikke, jeg skal ikke avkrefte det ene eller det andre) har det dog alltid vært på Bokelskere.no, det er ikke noe nytt fenomen, det finnes ikke noe "gode gamle dager" vi kan lengte tilbake til og pynte oss med; men det finnes kanskje en utopi hvor folk kommer overens og kan tillate sin høymodige natur å være en klype sprudlende Røed-Ødegaard-ish istedet for snerpete, smålig, dobbeltmoralsk og andre mistrøstige adjektiver. (jeg peker ikke på enkeltpersoner, men tegner en motsetning til utopien).

Haha, huff, jeg er egentlig ikke så veldig sint, bare litt furten, og så tilfører sommervarmen resten.

Det kan jeg ikke røpe nå - fordi mottakeren er troende til å frekventere Bokelskere.no. :-)