En framifrå omtale av en av mine favoritter.
Bedre kan ikke formiddagen bli. :)
Takk, Lillevi!
There's a certain Slant of light,
Winter Afternoons –
That oppresses, like the Heft
Of Cathedral Tunes –
Heavenly Hurt, it gives us –
We can find no scar,
But internal difference,
Where the Meanings, are –
None may teach it – Any –
'Tis the Seal Despair –
An imperial affliction
Sent us of the Air –
When it comes, the Landscape listens –
Shadows – hold their breath –
When it goes, 'tis like the Distance
On the look of Death –
Being over seventy is like being engaged in a war. All our friends are going or gone and we survive amongst the dead and the dying as on a battlefield.
My father had forged one of those close English friendships with him (the first adjective is perhaps excessive) that begin by excluding confidences and soon eliminate conversation. They would exhange books and newspapers; they would wage taciturn battle at chess....
Vanskelig spørsmål, gretemor. Jeg har ingen "topp tre" novellister, men derimot flere kjente og ukjente novellister/forfattere som jeg leser med interesse, glede og forargelse.
Men et spørsmål krever et svar - du får sju navn av meg istedet for tre (se på det som bonus) - disse sju er blant de forfatterne som jeg oftest vender tilbake til.
I tilfeldig rekkefølge (som det heter i konkurranser) nevnes:
Flannery O'Connor
Ernest Hemingway
W.Somerset Maugham
Alice Munroe
Edgar A. Poe
William Faulkner
Dylan Thomas
Fint, fordi en god novelle trenger tid - slik at den foredles i tankene til leseren. :)
Had I the heavens' embroidered cloths,
Enwrought with golden and silver light,
The blue and the dim and the dark cloths
Of night and light and the half-light,
I would spread the cloths under your feet:
But I, being poor, have only my dreams;
I have spread my dreams under your feet;
Tread softly because you tread on my dreams.
Hyggelig, hyggelig, Gretemor.
Det er flott at Mavis Gallants leseråd slår an hos flere enn meg. En novelle om dagen er forøvrig en utmerket vane, synes nu jeg. :-)
Lykke til med lesingen av novellene til W.Somerset Maugham.
Beklager, men jeg ser ikke helt poenget ditt. Selvfølgelig er "en roman" - "a novel" på engelsk, og "en (norsk) novelle" er - "a short story" på engelsk.
Ingen har da påstått noe annet - eller hva?
Du kan jo starte med å logge deg innpå "Bokhylla" (NB digital) - flere av Askildsens bøker er nå tilgjengelige for fri lesing.
Spør du meg (og det gjør du jo ikke) så er Askildsen Norges beste novellist. :)
Spennende!
...og Kjell Askildsen. :)
Jeg har stor glede av mitt daglige novelleinntak. Og på lik linje med andre goder - som et glass portvin eller en dobbel espresso - smaker det best med en i gangen.
Jeg følger Mavis Gallant's råd.
På baksiden av hennes bok "The Selected Stories of Mavis Gallant", står følgende:
"Stories are not chapters of novels. They should not be read one after another, as if they were meant to follow along. Read one. Shut the book. Read something else. Stories can wait."
På midten av 1990-tallet ga Jon Fosse ut "Melancholia I-II".
Her møter vi Lars Hertervig både i hans studietid i Tyskland, på Gaustad, og gjennom minnene til hans gamle søster.
Johan Bergstrøms roman "Hitenfor Utsira" (1985), handler om maleren Lars Hertervig og kunsthistorikeren Jacob. Fortid og samtid løper parallelt i boken.
Begge bøkene er leseverdige, men jeg holder en knapp på Jon Fosse og "Melancholia I-II".
Hvad ei med Ord kan nævnes
I det rigeste Sprog,
Det Uudsigelige,
Skal Digtet røbe dog.
Af Sprogets strenge Bygning,
Af Tankeformers Baand,
Stiger en frigjort Tanke,
Og den er Digtets Aand.
Sånn skulle det fortsette. Det ensomme barnet skulle bli til en ensom mann som hadde lett for å trekke seg unna. Han ble en mann som unngikk andre så sant det var mulig, en mann som benyttet enhver anledning til å trekke seg unna, en mann som måtte anstrenge seg til det ytterste for å oppføre seg normalt i andres selskap, og som alltid lengtet vekk, uten å vite hvor, bare vekk.
" Der kan du se," sa min far, "på fotografens oppfordring bestemte vi oss for å vente, i håp om at ditt utseende skulle endre karakter. Dermed ble det aldri noe familiefotografi. Ikke det engang."
"Dere får det til å høres ut som om det var min feil at vi aldri ble fotografert," sa jeg.
"Det står ikke til å nekte for at du hadde et lite tiltalende ytre," sa min mor, "vi syntes det var for ille å forevige deg sånn som du så ut. Til og med fotografen mente det, så du kan vanskelig klandre oss.""
"Visst faen stemmer det", sa min far, "jeg sitter vel ikke her og dikter opp det hele som en annen idiot. Vi kunne selvfølgelig ha fått deg fotografert med en hette over hodet. Det ville ha vært bortkastede penger, men det har vel aldri plaget deg."
Nettopp slik, og det kan være umåtelig godt av og til. ;)
Jeg ser kritikken din og kjenner meg igjen. Boka er litt tam i språket. Men for meg lever karakterene i den sitt eget liv, og de gir på egen hånd nok brunst og farge til fortellingen til at jeg kan gjøre annet enn å rives med. Ja, da har De tre musketerer troverdighet likevel; romanen har en verden jeg kan leve meg inn i. Det er ennå for kort tid siden jeg leste boka til at jeg har hatt sjansen til å lese den enda en gang, men jeg ser for meg at jeg kommer til å bla i den i ledige stunder, ja, at den kanskje endog får en plass på hytta!
Min venn! Kjære deg som vil lese mitt verk,
Befri deg nå ført fra fordømmende tanker.
Bli ikke forarget og opprørt, for merk
At innholdet gir hverken pest eller sjanker,
Om enn her kan finnes en rekke skavanker.
Men lær deg å le, det er alt jeg begjærer,
For når jeg nå ser all den sorg som fortærer
All verden omkring meg, da snur jeg meg vekk
Og skriver om latter og ikke misèrer,
For skratten er menneskets særegne trekk.