Bokelskere.no

Om vi med en gang fikk daglig postgang til Mars, vi ville ikke forbauses mere enn en halvtime og ha vennet oss til det på en uke.

Fra Niobe, 1893

At en muslimsk slaveeier i Algier, i samarbeid med jødiske mellommenn, kunne få de katolske myndighetene i Livorno til å holde (norske/danske) protestantiske eks-slaver fengslet i påvente av en pengeutbetaling for fangenes frikjøp, er for øvrig en ganske kuriøs tverreligiøs finansiell konstellasjon fra Algiers gullalder, som helt har gått under våre dagers forskerradar.

Nuvel, Louisa, det er da verdt et kyss, ikke?»
«De kan ta ett, mr. Bounderby,» svarte Louisa; hun stanset koldt, gikk langsomt tilbake og løftet ublidt kinnet op mot ham, mens hun vendte ansiktet bort.
«Alltid kjæledeggen min; ikke sant, Louisa?» sa mr. Bounderby. «Farvel, Louisa!»
Han gikk sin vei; men hun stod på det samme stedet og gned det kinnet han hadde kysset, med lommetørklæet sitt til det var brennende rødt. Ennu fem minutter efter holdt hun på med dette.
«Hvad gjør du, Loo?» spurte broren gretten. «Du gnir da hull på ansiktet ditt.»
«Du kan få skjære stykket ut med pennekniven din, vil du, Tom. Jeg skulde ikke gråte!»

Ingen er nysgjærrig på hvor jeg er, allerminst jeg selv.

Fra Den siste glæde

Vi må ut av universets nådeløse buk før vi kan se hva det er. Der har jeg vært, og dit kommer jeg igjen, samma hva sivilingeniørene måtte ha å si om saken.

Da jeg nærmet meg seksten år, var kroppen min endelig utvokst og ansiktet fikk det uttrykket som har fulgt meg til denne dag. Da sluttet jeg å granske meg selv i speilet for å sammenligne meg med de fullkomne kvinnene fra filmen og bladene og bestemte at jeg var vakker av den enkle grunn at jeg hadde lyst til å være det. Det var ikke noe mer å tenke på.

Huset var en gigantisk labyrint av bøker. Langs veggene hopet det seg opp bokbind fra gulv til tak, mørke, med en duft av skinn, bløte å ta i, knirkende, med titler og hjørner av gull, med gjennomskinnelige blader, med sirlig typografi. All verdens store tenkere hadde sine verker i disse hyllene, hvor de var hensatt uten tilsynelatende orden, selv om professoren ufeilbarlig husket hvor de befant seg. Shakespeares verker stod side om side med Das Kapital, Konfucius’ maksimer på like fot med Selenes liv, de gamle sjøfarendes kart lå sammen med gotiske romaner og poesi fra India. Consuelo brukte mange timer om dagen på å holde bøkene rene. Når hun var ferdig med den siste hyllen, var det bare å begynne om igjen med den første, men det var likevel det arbeidet hun likte best. Hun tok dem varsomt ut, klappet støvet ut av dem og strøk ømt over sidene, bladde varsomt og fordypet seg noen minutter i den verden som var forvart i hver enkelt. Hun lærte snart å kjenne dem igjen og sette dem tilbake i hyllene. Hun torde aldri be om å få låne noen av bøkene, så hun snek seg til å lese dem, tok dem med inn på rommet til seg, leste om nettene og satte dem på plass dagen etter.