Bokelskere.no

vi snakker om å leve enkelt

jeg liker å legge meg tidlig
og jeg liker å stå opp tidlig
(sier Haruki)
og jeg liker å leve det du kaller
et ganske beskjedent liv
jeg treffer ikke venner ofte heller
jeg har kanskje ikke så mange venner
jeg går ikke ut så ofte heller
jeg vet stort sett på forhånd
hvordan dagene mine blir

i syv år
var jeg våken når andre sov
og sov når andre var våkne
litt som du?
så gjorde jeg noen forandringer
jeg flytta til et rolig strøk
jeg fant noen rutiner
jeg bestemte meg for hvordan verden ikke lenger
skulle være
men ikke fordi jeg hadde fått nok av den
jeg trenger verden jeg
som alle andre
men jeg trenger ikke at verden
skal trenge meg

skjønner du?

du vil at alle skal like deg
du anstrenger deg for å bli likt av alle
også i selskap med de du ikke liker
gjør du det du kan
for at de, om ikke du, skal tenke:
fin fyr
bra mann
jeg kunne godt være litt mer
sammen med ham

men du kan ikke holde på sånn
du kan bare ikke fortsette
i den tro
at alle verdens mennesker
en dag
eller morgen
skal klemme deg
en etter en
og finne seg
hver sin plass
i det livet du lever

å være ung
er å ha plass til mye
å være voksen
er å ha plass til seg selv
det er ganske fantastisk

«Dere må komme til te hos oss i dag,» sa han, «for vi blir helt alene – og i morgen må dere absolutt komme til middag, for da blir vi mange til bords.»

Pappa måtte bruke krykker den gangen han brakk tåa. Vi hadde nettopp flyttet til det gule huset, og pappa ble sint uten grunn, sparket i en pappeske som han trodde var tom. Men så var esken full av mammas bøker.
- Helvete! ropte pappa.
- Du bør ikke banne foran barna dine, sa jeg, engstelig, - for da er det nettopp dit du kommer.
- Du bør først og fremst ikke sparke i pappesker, sa mamma. - Det kan være farlig.
- Det var farlig! sa pappa.
Jeg brukte krykkene hans når han hvilte middag, og ellers også.
- Kan jeg ikke engang få ha krykkene mine for meg selv? gryntet han.
Men under en middag hvor jeg prøvde å få pappa til å be bordbønn, sa han Gud er en krykke, og da ble jeg mildt sagt overrasket.

-Slutt å grine, sa pappa.
Da så jeg på ham, fornærmet, tenkte at dette ikke var noe en far skulle si.
-Jeg griner ikke, sa jeg. - Jeg gråter.

Pappa sier at nabokatten er kastrert og derfor kan jeg slutte å spørre om den ikke skal få kattunger snart. Jeg vil at pappa også skal bli kastrert.

Foreløpig var ungen inni mammas voksende mage, den levde helt av seg selv. Når jeg la øret mot magen hennes, kunne jeg høre bølgene fra havet, rop fra glassmaneter.
- D I S G U S T I N G, hvisket jeg.
Jeg ville ikke at mamma skulle skjønne hva jeg sa. Hun er den beste jeg vet om i røverspråket, men er ikke like flytende i engelsk.
- Hva sa du? sa hun.
- I love you, sa jeg.

Vi var atten år og begynte å elske verden og livet. Vi måte skyte på det vi elsket. Den første granaten som eksploderte traff oss i hjertet.

Ingen av oss er mer enn tyve år. Men unge? Ungdom? Det er lenge siden. Vi er gamle mennesker.

EG ER SORG OG GLEDE

Skap meg ikkje om med skugge.
Eg vil vera den eg vart.
Eg er sorg i kvite klede,
eg er gleda kledd i svart.

Skap meg ikkje om med glede.
Eg vart den eg ville bli:
Konge i eit ukjent rike,
slave i mi eiga tid.

Tor Jonsson

lyset
du treng
finst

Helge Torvund

(01.30)

deaktiverer facebook-profilen min og glemmer at jeg finnes

Isabell El-Melhaoui

(02:23)

og noen netter
føles det som om
alle menneskene
som noensinne
har sittet i
et styrtende fly
og vet de skal dø
sitter inni meg

Nils-Øivind Haagensen

FORTELL MEG!

Fortell meg
at jeg er noe
at jeg kan noe,
at jeg betyr noe.
Fortell meg det.

Ikke fortell meg
det jeg gjorde,
eller det jeg kunne gjort,
eller det jeg burde
eller skulle gjort.
Nei, ikke
fortell meg det.

Fortell meg heller
at jeg er noe,
at jeg kan noe,
at jeg betyr noe.
Fortell meg heller det.

Jeg trenger det,
skjønner du,
jeg trenger det så sårt.
Jeg trenger

en søyle av trygghet
å lene meg mot
gjennom livet.
Jeg trenger det,
skjønner du,
for det er så værhardt å leve!

Ragnhild Bakke Waale

Gi meg en time utenfor døgnet. Gi meg en åttende dag, til å gjøre opp for meg, til å komme i balanse: dette regnskapet som aldri stemmer før døden har føyd til sin sum.

Lars Saabye Christensen

å leve
er ikkje akkurat det lettaste som finst
ikkje alltid vakre roser
og fin musikk
men sidan no
dette orgelet likevel står her
kan vi vel spele litt på det

Arne Ruset

KALYPSO

Eg tenner eit fyrlys for alle som elskar
for dei som ror i ring og aldri finn samme rytmen
for dei som berre lyder til signal
frå framamande farty
for dei som støytte på grunn i medvind
for dei som styrer etter stive sjøkart
utan å ense måkars mjuke flog
for alle som kjenner dei sju hav
og aldri lodda djupa i sitt eige hjarta

eg tenner eit fyrlys
for all villfaren kjærleik
så vegen til det lova landet
blir synleg i natt

Åse-Marie Nesse

Sannheten om Alberte er at hun bare vet hva hun ikke vil. Om hva hun vil, har hun ingen anelse. Og det gir uro og sugen under brystet ikke å vite det. Hun går omkring som sin egen negativ, har denne skavank til alle de andre.