Bokelskere.no

Den mest typiske stalinist .. i tyveårene, var Lasar Kaganovitsj.
Fra .. partikongressen 1924 overtok han Stalins viktigste oppdrag.
Fra 1930 til 1935 var han førstesekretær i partiet i Moskva ..

Kaganovitsj var en førsteklasses administrator, men gikk ikke
særlig dypt i sin vurdering av problemene.
Et klart hode og en sterk vilje var kombinert med en total
mangel på hemninger.
Dersom vi bruker ordet nådeløs som generell beskrivelse på
Kirov, må dette gjelde helt bokstavelig for Kaganovitsj.
Hos ham fantes det ikke medlidenhet eller nåde i det hele tatt.

Under utrenskningene inntok han den ekstreme holdning at
partiets interesse rettferdiggjorde alt. Mens han stirret intenst
på en industrimann "med de stålblå øynene sine" fortalte han at
når partiet skulle renses, måtte det av og til bli gjort feil:
"Når skogen hogges ned, forsvinner flisa."
Han la til at en bolsjevik måtte være forberedt på å ofre seg
selv for partiet: "Ja, beredt til å ofre ikke bare sitt liv,
men også sin selvrespekt."

De taler Kaganovitsj holdt offentlig, er også fulle av appeller
om ubarmhjertighet og selvoppofrelse.
Men da han selv ble fjernet under noe lettere omstendigheter i
1957, telefonerte han sin beseirer og bad tynt om ikke å bli
skutt. Det skulle ikke være vanskelig å kunne konkludere med at
vi her hadde for oss en bølle og en feiging.

Vi skal også legge merke til hvordan de fremtidige medlemmer av
politbyrået klatret oppover
( . . )

( fulltekst bokmerke >

Rennie er ikke fornøyd. Hun ønsker noe definitivt, usminket sannhet, uansett. Da ville hun vite hva hun skulle forholde seg til, vite neste trekk. Det er dette foreløpige, dette som henger i løse luften, dette halv-livet hun ikke greier. Hun orker ikke å ikke vite. Hun vil ikke vite.

I det minste ved livets avslutning tror jeg de fleste vil føle at den snevre selvrealisering egentlig har vært verdiløs, fordi den forlater verden med en selv. De eneste spor man etterlater seg av betydning for fremtiden er nettopp det man har utrettet i medmenneskelig forstand. Og disse sporene vil overføres videre gjennom tidene, fordi det man har vært eller gjort for mennesker alltid vil sette preg på deres senere møte med andre.

Slik ender kommunismen i et slags intet. Den åpner ikke, slik
så mange sinn har ønsket og forutsagt siden Krusjtsjovs tid,
veien for en bedre kommunisme som skulle viske ut den gamles
feil samtidig som den tok vare på dens bedre egenskaper.

En kommunisme som Dubcek kunne ha stått som representant for
noen måneder våren 1968, men ikke Havel fra høsten 1989 av ..

I kommunistregimenes istykkerslåtte levninger er det ikke noe
annet å se enn det liberale demokratiets velkjente repertoar.
Dermed blir selv kommunismens mening forvandlet, til og med i
deres øyne som var dens tilhengere.

I stedet for å være en utforskning av fremtiden utgjør sovjet-
eksperimentet nå en av den europeiske historiens store, anti-
liberale og antidemokratiske reaksjoner i det 20. århundre.

..På denne måten røper sovjeteksperimentet et av sine særtrekk,
nemlig at det ikke lot seg adskille fra en grunnleggende
illusjon ; eksperimentets utvikling så lenge ut til å
bekrefte illusjonens gyldighet, før det løste den opp. ...

..kommunismens ambisjon var å stemme overens med den historiske
fornuftens nødvendige utvikling. Dermed fikk opprettelsen av
"proletariatets diktatur" et vitenskapelig preg. Dette er en
illusjon av annen art enn den som kan oppstå ut fra et regne-
stykke med mål og midler, eller ut fra selve troen på sakens
rettferdighet.
Denne illusjonen gir nemlig mennesket - som har fortapt seg i
historien - ikke bare meningen med livet, men også visshetens
velsignelser. Den har ikke vært .. en vurderingsfeil, som man
med erfaringens hjelp kan oppdage, evaluere og rette opp.
Den har snarere vært en 'psykologisk investering' som kan
sammenlignes med en religiøs tro, men da intendert som en
historisk sådan.

Illusjonen 'følger' ikke kommunismens historie, men er et
grunnleggende element i den. ( . . )
Det er dette lappverksarbeidet som er bokens tema. ( . . )

( fulltekst >

Jules Guesde,
før 1914 den mest ortodokse av de franske marxister
og ivrig sosialist hele sitt liv:

"Kommunismen er på en gang det jeg har kjempet for
hele mitt liv
og det jeg har kjempet imot hele mitt liv."

( Milorad M. Drachkovitch )

( fulltekst >

Men i øyeblikket er vår verden besatt av dødsriket, som Danmark
engang var besatt av det nazistiske Tyskland. Ennå er djevelen
denne verdens hersker, som Hitler var Danmarks egentlige
hersker under okkupasjonen.
Menneskene stønner under den fremmede makt, hvis politiske
program er synd og død. De holder på å besvime når det en gang
imellom går opp for dem for alvor hva som skjer på jorden.

Seieren er vunnet, kampens utfall er gitt etter Kristi død
og oppstandelse, slik seieren over nazismen var et faktum da
invasjonen lyktes.

/

Fra tidenes morgen har mennesket visst og opplevd at vår
såkalte normale hverdagsverden er omgitt av usynlige verdener
som beherskes av usynlige åndsvesener, som samfunnet og den
enkelte må ta stilling til, med konsekvenser på godt og ondt
for tid og evighet.
Gjennom årtusener som er gått har natur- og kulturfolk mer eller
mindre kjent til disse verdener og forholdt seg til dem i en
broket mangfoldighet av religioner. Overalt, til alle tider
finner vi begreper om det 'hinsidige' og beretninger om erfaring
med det: dette har preget historiens gang, i stort og smått.

Det er kristen overbevisning at Bibelen rommer sannheten om de
usynlige verdener så vel som den synlige, åpenbart av den Gud
som er alle verdeners første skaper og siste Herre.
Enhver fremmed religion vil da la seg forstå, beskrive og
vurdere i lys av den bibelske åpenbaring.

Det er nok en utbredt misforståelse at det bibelske grunnsyn
uten videre betrakter all verdens religion som idel løgn og
djevelskap, men det er langtfra tilfellet. Dog har regulær
demondyrkelse spilt fremtredende rolle i menneskenes historie,
og en finner ingen fremmed religion som har unngått forgiftning
og forurensning fra den fiende-ånd som Bibelen kaller denne
verdens fyrste og gud: djevelen, Guds utfordrer.

I de store verdensreligioner er dyptgående sannheter og
erkjennelser ofte kommet til uttrykk. Mennesket er ikke
uvitende om sin situasjon som et vesen skapt av Gud, men et
fallent vesen. Søkende personligheter i ulike kulturkretser
har stadig bearbeidet denne viten på måter som kan gripe ethvert
menneske. (..)
Men ikke noe i fremmede religioner kan sammenlignes med Det nye
Testamente, som forkynner at vår redning er et faktum.
Som en soloppgang etter stjernenatt.

( full boktekst hos nb.no >

..en nyttig liten øvelse: ..at man stanser opp ved et
vitenskapelig utsagn og sammenligner det med et tilsvarende
dikterisk utsagn om samme fenomen.
..det trer frem en skarp kontrast mellom det forskningen
doserer som sannhet, og hva ethvert normalt menneske føler
som sannhet.
,,først gir vi dikteren ordet - Salomo i Høysangen:
"Sett meg som et segl på ditt hjerte, et segl på din arm,
for sterk som døden er kjærligheten, hård som dødsriket er
dens nidkjærhet: dens glød er som ildens glød, en Herrens
lue ['låga'].
Mange vann kan ikke utslukke kjærligheten, strømmer kan ikke
overskylle den; om nogen vil gi alt han har i sitt hus for
kjærligheten, ville han bare bli foraktet."

Så gir vi ordet til vitenskapen - ved professor Gabriel
Langfeldt i boken "Personlighetsutvikling, moral og menneskesyn":
"Kjærlighet, hat, hengivenhet er eksempler på slike sentiments,
som altså er spesielle følelser som aktiveres overfor visse
objekter på basis av medfødte tilbøyeligheter (konstitusjon),
men ofte betinget av visse opplevelser, gruppesamhørighet,
yrkesopplæring m.m."
Som vi ser, to vesensforskjellige anskuelser. De to syn lar seg
vanskelig forene. Om vi gjør et forsøk:
"..sterk som døden er aktiviseringen av sentiments overfor
visse objekter på basis av medfødte..." Nei, det går ikke.

Det må være noe i veien -- enten med diktningen eller med
vitenskapen. ..

/

Hva personutviklingen angår, fastslås det på side 34:
"Vi kan m.a.o. si at individets utvikling er betinget av
samvirket mellom de biologiske faktorer og alle de miljø-
faktorer som det etterhvert blir utsatt for fra vuggen til
graven."
Her fremstilles individet som totalt determinert av arv og
miljø, like forutbestemt i sin 'adferd' som en kule på et
skråplan. Mennesket gjør til enhver tid hva det må gjøre,
og efter dette burde vel en fortsatt moral-filosofering
være overflødig. Samme deterministiske syn blir uttrykt på
side 38:
"Vi kan derfor som et resultat av denne analyse si, at hvis
et individs personlighetsutvikling finner sted på basis av
normale anlegg, og uten at noen fysiske skadevirkninger
inntreffer, så blir det de tilfeldige miljøvirkninger og de
derav følgende psykodynamiske prosesser som blir avgjørende
for personlighetens utvikling."

Like efter - i en parentes: "(Vi har med dette ikke tatt
standpunkt til spørsmålet om viljens frihet ...)"

Ikke det? Påstanden virker unektelig overraskende - tatt i
betraktning at man øyeblikket i forveien er blitt presentert
for refleks-automaten Mennesket. Omtrent like forvirrende som
å si: "Klokkeviseren er utvilsomt drevet av urverket. Men
dermed har vi ikke tatt standpunkt til spørsmålet om det er
urverket som driver klokkeviseren."
..professor Langfeldt skifter standpunkt midt på side 38.
Og det følger flere slike overraskelser efterhvert. ( . . )

..Langfeldt siterer Ingjald Nissen : "Det er meget som taler for
at menneskenes mest umiddelbare impuls til moralsk handling er
tendensen til å etterkomme bestående forventning hos andre
levende vesener."
Det virker på meg som moralpsykologien har lagt ut en revesaks
for å fange en sommerfugl. Den kan nok beskrive .. hensiktsmessig
sosial tilpasning, men får overhodet ikke tak i hva moral er.
La meg konkretisere det: ( . . . )

( kildetekst >

Hele Adolf Hitlers 'Raum'-politikk var tenkt som
et stort Darwinistisk eksperiment,

der den biologiske vitenskap skulle .. frembringe en ny
herskerkaste.

..en vitenskap om livet, Biologien. De forskningsresultater som
foreligger på dette området, har i høy grad vakt almen interesse,
det gjelder særlig teoriene som kommer til uttrykk i arvelighets-
læren og utviklingslæren.
Denne sistnevnte lære er som kjent grunnlagt av Charles Darwin.

Teoriens bærende idé er at de høyere dyreformer - inklusive
primaten homo sapiens - har utviklet seg gradvis av de lavere.

Dette skal ha foregått ved en omformning fra omgivelsene, og
organismens tilpasning er dirigert av "kampen for tilværelsen".

(Darwin bygget sin lære på en overbefolkningsteori, fremsatt i
1803 av presten T.R. Malthus. "An Essay on the Principles of
Population".

Da Darwin utgav sitt hovedverk i 1859, var Malthus' teori
forlengst en museumsgjenstand i sosialvitenskapen, motbevist av
forskere og gjendrevet av den historiske utvikling.)

Darwins grunnformel er "Survival of the fittest" som bestemmer
"det naturlige utvalg". Gjennom moderne arvelighetsforskning
er læren blitt underkastet visse modifikasjoner.
Darwins hypotese om at ervervede egenskaper går i arv, er
oppgitt, og man går idag ut fra at enhver forandring i
organismenes artspreg skyldes helt tilfeldige, sprangvise
endringer i arvestoffet - såkalte mutasjoner.

Men darwinismens grunntanke er der fremdeles intakt; den
moderne tillempning av læren går ut på at det "naturlige
utvalg" favoriserer gunstige mutasjoner.

[Hvorvidt det overhodet har latt seg gjøre å påvise en gunstig
mutasjon, er et omstridt spørsmål, se.. s.79 ff ]

Den darwinistiske teori har i høy grad influert på livet i
vår tids menneskesamfunn. Ad politiske kanaler er den kommet
til å virke avgjørende inn på moderne livspraksis.

Dette gjelder for det første den økonomiske sfære: Utviklingens
grunntanke "Survival of the fittest" er blitt den 'naturlige'
livsfilosofi for den moderne finansfyrste, for oljemagnaten og
for bilkongen. Privatkapitalismens historie det siste hundreår
gir fargerike illustrasjoner til hvordan en 'naturvitenskapelig'
idé omsettes i det praktiske liv.

Her kommer også kolonipolitikken inn i bildet. Forestillingen
om den hvite manns suverenitet og rett til å herske over lavere
stilte menneskeraser har i manges bevissthet fått en viten-
skapelig sanksjon gjennom utviklingslæren.
Darwinismens grunntanke er med begeistring tatt opp av
imperialistene. Idéen er blitt praktisert gjennom en intens
utnyttelse av koloniområdenes råvarer og billige arbeidskraft.

Tanken om tilværelsekampen som det dirigerende prinsipp er
praktisk kommet til uttrykk i militærekspedisjonen.
Den britiske Amritsar- massakren i 1919 er et eksempel på
anvendt biologi.

Men mest direkte og påviselig er utviklingslærens ånd blitt
virkeliggjort i Hitlers 'nasjonalsosialisme'. Her er
survival-of-the-fittest prinsippet konsekvent forlenget inn i
læren om det ariske herrefolk.
Det er symptomatisk at Hitlers privatbibliotek i Berchtesgaden
var spekket med populærvitenskapelige bøker; han er den første
statsmann i verdenshistorien som konsekvent har arbeidet for å
omsette en naturvitenskapelig teori i politisk praksis.

Hele Hitlers 'Raum'-politikk var tenkt som et storstilet
Darwinistisk eksperiment, der den biologiske vitenskap skulle
mobiliseres for å frembringe en ny herskerkaste.

I de hitlerske statslaboratorier ble det foretatt epokesettende
biologiske eksperimenter med levende mennesker som forsøksdyr.
Til eksperimentene anvendte man mindreverdig og kassabelt
menneskemateriale, såsom polakker, jøder, sigøynere og politiske
motstandere.
Nasjonalsosialismens vitenskapelig funderte praksis kulminerer
i den rasehygieniske likvidering av seks millioner jøder.
Et grandiost eksempel på anvendt biologi.

Det har lenge vært tildekket at den mekanistiske naturvitenskap
har et ganske bestemt moralsk, rettere sagt: antimoralsk innhold.

Det har vært skjult bak et slør av kjølig saklighet, bak
laboratorieassistentens hvite kittel, bak en verden av nikkel-
tenger og mikroskoper, skålvekter og regnestaver.
At dette innhold med ett er blitt avdekket, er nasjonal-
sosialismens uvisnelige fortjeneste.
For at vi skulle få øye på dette, trengte vi to elementære sjokk:

Adolf Hitler og atombomben.

( Oppr.faks-tekst >