Bokelskere.no

Starten av denne boka synes jeg ble i overkant brutal. Etterhvert tar handlinga en vending hvor spenninga øker, og flere interessante karakterer, og relasjoner til karakterer, blir introdusert. Intensiteten har en topp like før slutten av boka. Slutten passet ikke min smak noe særlig, og jeg hadde ikke veldig sansen for den. Vendinga boka tok helt på slutten gjør meg litt usikker på om jeg gleder eller gruer meg til å fortsette på neste bok, men én ting er i allefall sikkert; dette er ikke en bokserie som blir liggende halvferdig lest. Forfatteren er god på å fange leseren, og den stadige spenninga i boka gjør den vanskelig å legge fra seg. Anbefales til dem som liker spenningsbøker!

Jeg har lest tre av historiene i denne boka nå (av Patrick Rothfuss, Neil Gaiman, og George R.R. Martin), og jeg må si at jeg er en smule overrasket.

I grunnen kjøpte jeg denne boka kun for å lese Patrick Rothfuss sin novelle, som omhandler Bast, en av karakterene fra "The Kingkiller Chronicle". Mannen skuffer aldri, og jeg var veldig fornøyd med novella om Bast. Rothfuss har en unik evne til å fortelle historier på en spesiell, personlig og fengende måte; jeg elsker måten han skriver på. Jeg kunne dog ha ønsker litt mer handling i denne historien, da Bast virker å være en karakter som lett får ting til å skje.

Det var en positiv overraskelse da jeg oppdaget at også Neil Gaiman hadde et bidrag til denne boka; han er en forfatter jeg nylig har begynt å lese bøkene til, og han er slettes ikke verst. Det som forundret meg litt med hans historie var at størstedelen av handlingen foregikk helt i starten av historien - og etter det første "in medias res" skjedde det i grunnen ikke så mye mer. Også Neil Gaimans fortellermåte er spesiell, og her skriver han på en morsom måte om ganske så absurde ting. Det treffer nok ikke min smak helt midt i blinken, men det er allikevel en god historie som er verdt å lese, og som jeg antakelig ville ha lest igjen uten å protestere.

Så tenkte jeg at jeg skulle gi George R.R. Martin en sjanse. Jeg har alltid undret meg over hva det er som gjør hans bøker så populære, men jeg har enda ikke vært nysgjerrig nok til å begynne på en av mursteinene hans for å finne det ut. Men jeg tenkte for meg selv at "ei novelle? Ja, det skal jeg vel klare å komme igjennom". Jeg kom meg igjennom. Men enten fikk jeg helt feil inntrykk da jeg forstod det som at "Rogues" er ei novellesamling, eller så har herr Martin bommet fullstendig på sjangertrekkene. De fire første sidene av hans skriverier begynner her med en kort introduksjon av noe som føltes som 20 karakterer (det er nok en overdrivelse; men det er nok ganske reelt at det i allefall var minst 10), hvor han presenterte alle med navn, familie, personlighet og posisjon i samfunnet. Jeg hadde selvfølgelig ikke nubbsjans til å huske alle disse, og de fleste gikk i glemmeboka da jeg bladde til neste side. Jeg ble først frustrert - "Er det DETTE som er den fantastiske George R.R. Martin?!" tenkte jeg. "Ja, det er jo ikke det værste jeg har lest, men det er neimen ikke langt unna heller." Jeg fortsatte å lese (etter de fire første, forferdelige sidene), og jeg ble ikke videre imponert. Historien utspiller seg omtrent som jeg husker min historiebok fra 4. klasse på barneskolen. Forskjellige familier blir beskrevet, det nevnes i korte setninger hvem som blir født og hvem som dør (og hvorfor), og årstallene er selvfølgelig også nevnt. Det er nesten så han bare kunne ha satt opp ei stikkordsliste - lesninga ville ikke bli noe værre av dét. Mot slutten av historien var det en konge som var død, mannen som historien hadde fått sin tittel etter var knapt nok nevnt, og ei hel årrekke hadde passert - jeg talte ikke, men det er snakk om rundt 10-15 år, vil jeg tippe. Så hvis dette liksom skulle være ei novelle, nei, da vet ikke jeg... Det nærmeste historien kom en actionscene var: "Cole's favourite weapon was the morning star, and the blows he rained down on Ser Laenor's champion cracked his helm and left him senseless in the mud." Den klassiske intense følelsen en novelle ofte gir, kjenner jeg i allefall ikke igjen i denne historien. Så kort fortalt - jeg ble ikke imponert. Og hvis resten av George R.R. Martins bøker holder samme standard som denne historien, da skal jeg i allefall aldri lese noe mer av ham.

Jeg leste ferdig Elantris i dag, og det tok ganske lang tid å lese den! Problemet med boka er at den ikke har noe "lim" - når man vender tilbake til den virkelige verden etter å ha lest ei stund, så er man ikke helt vill etter å begynne å lese igjen. Jeg kan ikke sette fingeren på nøyaktig hva som mangla for å få en til å ønske å lese mer og mer og mer; boka har cliff-hangere og full pakke, den bare mangler litt "lim".

Boka i seg selv er spennende, og for et interessant konsept! Selv uten det såkalte "limet" er det definitivt mange interessante karakterer i boka, og handlinga i seg selv er også spennende. Likevel er det alt for mye "formaliteter" for min smak (lorder, grever, konger, diplomater, og samspillet mellom disse, etc. etc.).

Slutten av boka er lykkelig, sånn som jeg liker den. Jeg antar at boka ikke hadde solgt særlig bra dersom den slutta med at hele byen brant ned og alle innbyggerne med den... Bare George R. R. Martin kan få ei sånn bok til å selge.

Denne boka handler om Buck, som er en stor hund som bor på et gods og lever et godt liv uten problemer. Livet til Buck endres når han tas med bort fra godset, til et helt annet, og mye mer brutalt liv oppe i nord. Denne boka har et spennende handlingsforløp, så det er interessant å fortsette å lese. Hele boka er skrevet fra synsvinkelen til Buck selv, og det er et av de mest interessante konseptene jeg har vært borti. Forfatteren har en slags idé om hvordan hunder ser verden, noe som kommer fram gjennom skrivemåten. Spenningen i seg selv, samt synsvinkelen gir boka mulighet til å få svært så god kritikk fra min side, men dessverre forekommer det litt for mange tragiske hendelser etter min smak. Det er ikke for mye tragedie; mengden tragedie er absolutt realistisk - jeg liker bare ikke så godt å lese om det. Men for andre, som ikke har noe imot å "oppleve livets tragedier gjennom en annens øyne" (slik man gjerne gjør i bøker), og som i tillegg er interessert i hunder eller hvordan dyr ser verden; så er denne boka fantastisk lesning og jeg kan sterkt anbefale den.

Hvis du går bioingeniørstudiet (eller andre studier hvor du har patologi som fag) og lurer på om denne boka er verdt å kjøpe; den er verdt sin vekt i gull. Denne boka er ei fagbok som ikke er tunglest, den forklarer alle fakta på en måte som er forståelig for hvem som helst. Inneholder også spørsmål og oppgaver som er et utmerket hjelpemiddel for å lære seg faget.

Denne boka var utrolig søt, den viser virkeligheten til ei som ser verden på en annen måte enn vanlige folk. Måten forfatteren får fram dette på er helt unik, og selve måten Auri (hovedkarakteren) ser verden på er det som gjør boka så vakker. Etter å ha lest denne boka tenker jeg selv litt annerledes på verden rundt meg, helt klart en spesiell bok som får en velfortjent plass i mitt hjerte.

I tillegg setter Auri ofte fingeren på noen av Kvothes karaktertrekk (i boka blir Kvothe kun omtalt som "ham"); egenskaper jeg ikke selv har greid å peke ut ved å lese andre bøker i Kongedreperkrøniken-serien. Derfor er det interessant for lesere av serien å lese "The Slow Regard of Silent Things"; ikke bare for å høre ei historie om Auris liv, men også for å lære mer om hovedkarakteren i "hovedbøkene" i serien.

Til og med "forfatterens kommentar" (på slutten av boka) hadde jeg veldig sansen for! Denne mannen er virkelig imponerende god til å skrive.

Jeg leste ferdig denne boka i dag, utrolig artig bok! Anbefales til alle som har kjennskap til Norge (kanskje spesielt vi som er norske). Boka er skrevet på engelsk, og forklarer hva som er typisk for nordmenn, og hva som gjør en nordmann til en nordmann.

Boka er lettlest og har masse humor, den får virkelig fram smilet på en dårlig dag. :) Boka er ikke spesielt lang, men får utmerket godt fram poeng som viser hvordan det er å være norsk.

En veldig god gave-idé til noen som kanskje føler seg som en "norsk nordmann fra Norge"!

Jeg er usikker på hvor mye glede man vil ha av boka hvis man ikke er norsk eller ikke vet noe særlig om det norske samfunnet; i dét tilfellet er kanskje boka mer humoristisk informativ. Jeg tror at denne boka kan være fin å lese hvis man holder på å bli integrert i Norge; for å få samfunnet presentert på en morsom, men allikevel ganske så passende måte.