Now I must give one smirk, and then we may be rational again.
I leave it to be settled by whomsoever it may concern, whether the tendency of this work be altogether to recommend parental tyranny, or reward filial disobedience.
[...]
Da kam eine junge Schäferin
Mit leichtem Schritt und muntrem Sinn
Daher, daher,
Die Wiese her, und sang.
Ach! denkt das Veilchen, wär ich nur
Die schönste Blume der Natur,
[...]
O! from this time forth,
My thoughts be bloody, or be nothing worth!
I made him know his name should be Friday, which was the day I sav'd his life; I call'd him so for the memory of the time; I likewise taught him to say Master
Smak tror jeg ikke har noe med saken å gjøre, med mindre da, naturligvis, man ikke er født med en instinktiv avsky mot alt som pirrer forestillingsevnen, f.eks. metaforer. Det er vel mer et spørsmål om mestring og genuinitet. Jeg mener, kan man ikke like både den nøkterne Hemingway og den svulstige Homer på samme tid? Et rått og kortfattet språk (den kritikerne faller pladask for) blir jo ikke mer enn et "fotballspråk" hvis stilen ikke er gjennomført og dermed føles tilgjort, og en tung bildebruk hvor metaforene hverken treffer eller er oppfinnsomme, ja det fungerer ikke dét heller. Ingenting gleder meg mer enn en vellykket metafor! Og ingenting gjør meg mer forbitret enn en fuktig en.
Likesom skipperen sitter i båten og stoler på sin svake farkost på det rasende havet, det som uten grenser mot noen side hylende hever sine bølgebjerg og lar dem falle, på samme måte sitter det enkelte menneske rolig i en verden av lidelser, støttet til principium individuationis, og stoler på det.
I denne høyeste fare for viljen nærmer kunsten seg som en god fé med sin trylledrikk. Hun alene klarer bøye disse tanker på det ekle, det forferdelige eller absurde ved tilværelsen, om i forestillinger vi orker holde ut. Slik får vi da det opphøyde, som den kunstneriske temming av det forferdende.
Nåvel. Kanskje løsningen på gåten ligger i dine egne ord: "Men ellers synes jeg ikke han er leseverdig for folk som meg". Hamsun er åpenbart ikke for alle og enhver, og har man – som du gir uttrykk for – klassifisert ham som "den gamle nazisten" og dessuten er i den tro at det er hans eget underbevisste sjeleliv han skriver om og ikke romankarakterenes, altså at alle bøkene hans er selvbiografiske, ja, da har man et rimelig dårlig utgangspunkt. Litteratur skal ikke brukes til noe (blander man kunst og nytte forsvinner kunsten), den skal fortæres og forstås, og jeg vil driste meg til å påstå at språket spiller en viktigere rolle enn en direkte nytteverdi.
Do not, as some ungracious pastors do,
Show me the steep and thorny way to heaven,
Whiles, like a puff'd and reckless libertine,
Himself the primrose path of dalliance treads.
And recks not his own rede.
Vi omtaler nå en av de mest gåtefulle skikkelsene i litteraturen, hehe, så jeg våger ikke gi noe bastant svar. Jeg har dog hørt Moby Dick tolket som et symbol på alt menneskeheten kjemper mot, alt fra det ukjente, til naturen, til skjebnen, til djevelen og til selveste Gud. Kanskje ikke ond, men ihvertfall en fiende. En linje: «The White Whale swam before him as the monomaniac incarnation of all those malicious agencies which some deep men feel eating in them.» . . .
Det vakre med romanen er at den kan bety så mangt. Noen mener endog at Ahab er skurken, skjønt jeg kom til å se på ham mer som en tragisk helt. ;-)
Ja, slik er det: man finner nytelse i å bli irritert. Og denne filmen lover for bra til at man kan skygge unna den. Hm . . .
Kjære medbokelskere! Jeg må innrømme, motivet for å dele denne traileren er å ha noen å gråte, skratte og kjefte sammen med, ja, et muntert klagekollegium. Jeg anbefaler også de som ikke har lest boken å se traileren, da den er et glimrende eksempel på hvor langt en moderne adapsjon kan gå, hvor dypt man kan synke, for å tjene penger eller hva nå agendaen måtte være –– på litteraturens bekostning. Nåvel, den taler for seg selv, tror jeg.
Traileren for den nye Moby Dick-filmatiseringen (forøvrig ingen spoilere)
Det gamle sagn forteller at Kong Midas lenge jaget i skogen etter den vise Silén, følgesvennen til Dionysos, men uten å fange ham. Da han endelig har fått hånd om ham, spør kongen hva som er det allerbeste og mest å foretrekke for mennesket? Steil og ubevegelig tier demonen, inntil han tvunget av kongen, endelig bryter ut i gjallende latter, med disse ord: «Elendige døgnflueslekt, barn av tilfellet og slitet, hvorfor tvinger du meg til å si det som det vil være mest forfriskende for deg, ikke å høre? Det aller beste er uoppnåelig for deg: Ikke å bli født, ikke å være, å være intet! Men det nest beste for deg –– er snart å få dø.»
Akk, jeg kan nok ikke det, er jeg redd. Jeg har ikke boken liggende, men lånte den på biblioteket for en stund tilbake. Den tyske originalen søkte jeg opp på Internett under en av mine gøtianske beaundringsrykninger.
Über allen Gipfeln
Ist Ruh,
In allen Wipfeln
Spürest du
Kaum einen Hauch;
Die Vögelein schweigen in Walde.
Warte nur, balde
Ruhest du auch.
[...] Are not these woods
More free from peril than the envious court?
Here feel we but the penalty of Adam,
The season's difference, as the icy fang
And churlish chiding of the winter wind.
I must be cruel, only to be kind:
Thus bad begins and worse remains behind.
Doubt thou the stars are fire;
Doubt that the sun doth move;
Doubt truth to be a liar;
But never doubt I love.
Polonius: What do you read, my lord?
Hamlet: Words, words, words.