Bokelskere.no

For meg er Julius Caesar og Hamlet mine personlige favoritter av Shakespeares stykker. Det har marinert i meg en god stund nå og blir, som man sier, bare bedre og bedre. Det mangler det folkelige/komiske preget som nesten er et kjennemerke for Shakespeare, men åhh, det gjør da ikke noe når substituttet er flammende og minneverdige sitater satt til en romersk scene med mytisk atmosfære, et stykke like stramt, stoisk og majestetisk som Roma selv! Jeg puslet endog på en liten gjendiktning for en tid tilbake og tenker å ta den opp igjen en gang jeg støtter på kjedsomhet i et øyeblikks inspirasjon. Men det som kanskje styrker stykket mest er den gjennomgående ambivalensen; gjentatt blir vi tvunget til å ta stilling i et landskap hvor ingen moral har enevelde.

Orson Welles tolket stykket som det nødvendige mordet på en tyrann og fikk ikledd Gaius ridestøvler og Hugo Boss-uniform. Selv hvor mye jeg beundrer mannen kan jeg ikke si meg enig med ham, det handler for meg mer om etterdønningene og komplikasjonene ved mordet, og om spillet om makten hvor plebeierne er en rasende tordenstorm du vil ha på din side.

Brutus er utvilsomt en helt. Men han er for mye helt for sitt eget beste. Han anses ofte som den eneste med edle motiver blant konspiratorene, han er villig til å drepe sin gamle venn og verge (jeg tror han var det?) for å – tror han ihvertfall – redde republikken. Han er overbevist om at han handler riktig, at det er rettferd som styrer hans dolk; men vent! storparten av stykket er dedikert til samvittighetskvalene hans (ev. personifisert i Cæsars spøkelse), monologer hvor han forsøker å overbevise seg selv, han er usikker på moralen i det han har gjort, og tviler på sine sammensvornes hensikter ved mordet. Hva er igrunn forskjellen mellom Cæsars tyranni og adelens oligarki? Historisk var vel ikke styret hans såre ille, snarere tvert imot, med både reformer, forbedringer og mer makt til folket, så kanskje Cæsars styre faktisk var (eller ville blitt) mer rettferdig enn det som var før ham? Var den romerske adels status quo noe verdt å bevare? Det jeg nå skal påstå er nok å overdrive og glorifisere vår godeste Gaius, men kan han ikke sees på som en slags Prometevs? Mannen var jo rene halvguden (at han omtaler seg selv i tredjeperson er noe Asterix og Obelix har utnyttet, haha) . . . Nåvel, jeg skal ikke skrive en nekrolog som hyller en despott, men spørsmålet er, var Cæsar dét? og var han strengere enn sine forgjengere, de selvsamme som ble hans død?

Men tilbake til Brutus! Det er, som vi kan tenke oss til etter å ha lest stykket, ikke rettferdighet som leder dolken hans, men heller et prinsipp: tyrann = fysj!, tradisjonene = tommel opp! Hans prinsipper er imidlertid forståelige, hvem vil vel tillate en tyranns inntreden i en "demokratisk" republikk? Stykkets antagonist er utvilsomt Cassius (skjønt også han er veldig menneskelig), lederen av konspirasjonen og den som med sin sølvtunge egger Brutus til handling. Brutus er ingen realist (han mangler den realpolitiske innsikten til Cassius, som du sier), hans tanker går til idealene og til fortiden, "republikken" er ordet som bruser i hans blod. Om så mordet på Cæsar var moralsk suspekt og nok til at man får bopel i Satans munn gjennom evigheten, burde ikke det være tilfellet for Brutus: han handlet i god tro. Eller vent, en annen problemstilling: var det bare en rettferdiggjøring overfor seg selv, en falsk rettferdiggjøring for å kvele samvittigheten? Og mer: hva burde vurderes sterkest av tradisjonene – som krever Cæsars fall – og langt vennskap?

Linjen "Then fall, Caesar!" er veldig enigmatisk. Det kan f.eks. bety det dere foreslår, at han ikke ønsker å leve når selv hans beste venn har forrådt ham, og det kan bety noe annet: at Cæsar, som kjenner til Brutus idealer og rene dømmekraft, når han ser at selv Brutus, ja, selv Brutus stikker kniven i ham, ja akk! kanskje han fortjente å dø da Brutus' dom ikke kan være gal når det gjelder hva som er best for Roma? Spørsmålet her er selvsagt om Brutus' dømmekraft virkelig er så ren som han har for rykte, eller om han i dette bare har blitt forledet av Cassius' forførende ord. Stykket kalles ikke for 'problemstykke' uten grunn!

Cæsars testamente kan både sees på som godvilje mot folket, mistenksomhet overfor adelen (hvis de dreper ham vil han sørge for at pengene ihvertfall ikke havner hos dem!) eller bare djevelskap, da han kjenner plebeierne nok til å forstå at en slump gull vil være nok vredebensin til å vende opinionen mot hans mordere, som jo er det som skjer. Men jeg personlig velger det første, med et lite nikk til siste forslag.

Jeg vil forøvrig gjerne diskutere Anthony, en herlig karakter! Vil noen begynne?

Jeg vet sannelig ikke om Brando, jeg liker ham ikke som Antony og jeg har vel verden imot meg på dette punkt. Det jeg skulle ønske å se mer i hans tolkning er livlighet, ikke 'bare' vrede. Skjønt Antony er i sorg syntes det meg som om han moret seg når han holdt talen (med mindre det var jeg som moret meg over hvor fantastisk den var). Der Brando spotter når han sier "honourable men" leste jeg heller at han var ironisk med et glimt i øyet. Han taler jo til dem (slik jeg tolket det) som om han er naiv og oppriktig mener de er "honourable". Ihvertfall i begynnelsen. Det er en fin oppbygging i talen, og den synes meg å forsvinne hos Brando hvor han er monoton sint.

Jeg tviler ikke på Antonys ærlighet og kjærlighet overfor Cæsar. Såvidt jeg kan dømme tenker han ikke i baner om makt og herredømme, ja, tenker han igrunn lengre enn én dag inn i fremtiden? Har han ikke bare lyst til å drikke blodet til de som drepte hans kjære venn? Hans motsats blir Octavian. Men dette får vi diskutere mer i en egen tråd! ;-)

Folk kunne ikke overtales til å bytte lesevaner på bakgrunn av kvalitet, men kanskje vil de, som synes tidens ånd, ledes av hva som er sunt. Betegner vi en uønsket type litteratur som 'fastfood' vil man sky den som et uhyre! Men jeg håper for Guds skyld – eller en annens skyld – at klassikere oppi denne retorikken ikke vil omtales som 'vegetarmat', de er da snarere en styrkende middag avrundet med et kakestykke, slik jeg ser det.

Apropo adapsjoner, Oliviers versjon ble faktisk laget under 2. verdenskrig, i 1944, så ikke underlig den er en anelse patriotisk når den omhandler en invasjon av kontinentet. ;-) En annen verdt å nevne er Kenneth Branagh sin, som er hans første - og trolig likevel beste - film. Det er vel denne jeg hentet mest fra i min tolkning, han er veldig menneskelig der og krigen er skildret nokså grusomt, ja, det er nok mer anti-krig over det hele istedet for en glorifisering. Her er forøvrig en link til St. Crispin's Day-talen fra denne adapsjonen, hvis det skulle være av interesse.

Begravelsestalen til Antony er forferdelig morsom. Synes du ikke den er hyklersk så det ljomer, og ellers herlig sarkastisk? Men akk, jeg tilgir ham, han har en for gylden tunge til at jeg kan gjøre annet.

Nei nå fikk jeg betenkeligheter til Henrys ærlighet, jeg også, i det minste i hans forhold til Katharine. Mitt bilde eller inntrykk av ham som en ung helteskikkelse, støttet opp av filmatiseringer, har forkludret meg og skygget for min hukommelse. De sitatene du trekker frem var helt glemt.

Hvor skal jeg så begynne med å svare et innlegg det er så mye å bryne seg på? Nåå, det er sannelig ikke godt å si. La meg først uttrykke glede over at jeg er blant venner og erklære hvor stimulerende det er å ordveve om et emne som dette!

Jeg har den evne (eller uvane) å ikke nødvendigvis sympatisere med karakterer, men å være velvillig stemt overfor dem, å se på det gode i dem som genuint dem selv og det onde som noe de ikke kan kontrollere. Den åhh arme Don Quijote har jeg f.eks. vanskelig for å se på som noe annet enn en større helt enn alle han så innbitt og dåraktig forsøker å etterligne. Dette er nok grunnen til at jeg ser på Henry som jeg gjør, ja, for hvordan kan jeg mistro ham når endog Richard den tredje gir meg mersmak!

Jeg tror ikke vi er uenige om Hal som en idealkonge, med alt det dette måtte innebære av (i våre øyne og kanskje også i Shakespeare sine) misbruk av makt. Det jeg opponerte mot var den ensidige framstillingen. De to perspektivene kan forhåpentligvis bindes sammen, for begge synes tilstede i Shakespeares tekst.

Du har rett, vi kan ikke skille kongens personlige makt fra kongerikets makt, da kongen jo er kongeriket. Det jeg mente var at Henry som idealkonge vet at tilfredse undersåtter betyr et mer velstående rike, og et mer velstående rike betyr igjen mer makt til ham. Hans kongelige plikter og ansvar går forbi det å danke på Versailles, rusle rundt i hager og spise seg fordervet på all slags kaker, slik Solkongens etterfølgere hadde for vane. Kanskje kan vi kalle ham kynisk på et vis som tjener allmennheten, ikke bare ham selv? At hos ham er 'målet helliger middelet' ikke en rettferdiggjøring av fæle handlinger, men en sannhet. Jeg vet ikke om jeg kan min idéhistorie, men tanken om individet mistenker jeg er ankom den allmenne bevissthet senere enn da Henry sveipte gjennom Frankrike og lot folk dø for å utvide sin (eller var det jammen Guds?) makt. Jeg tror dog jeg foretrekker Henry over de franske antagonistene, det ligger mang en kime til frihetstanker i stykket, synes det meg, og alle disse hviler hos engelskmennene. Slaget ved Agincourt – både historisk og Shakespeares versjon – kan leses allegorisk i så måte: vi har de utarmede, sykdomsherjede og stakkarslige engelske troppene, svært underlegne både i antall og utrustning, som med hell, mot og langbuer meier ned hele den franske adel. Ridderlighetens død, er det ikke dét slaget regnes som? og med ridderligheten også adelen og det føydale styresett, om enn det skjedde mer gradvis enn med et pang.

Liker ditt poeng om at Henry kaller dem brødre såfremt de er krigsbrødre. Kanskje dette har å gjøre med at døden gjør hver mann lik, og døden jo ikke kan være stort mer nærverende enn på slagmarken? Det synes likevel solidarisk på en litt underlig og fremmed måte hvordan han behandler dem. Er det deres lojalitet de lønnes for, er det medmenneskeligheten til Hal som kommer til uttrykk, eller prøver han bare å egge "gentlemen in England now a-bed" til å verve seg? Hvem kan si!

Kanskje gåten til Hals personlighet ikke ligger i ham selv, men i Falstaff. En underlig påstand, antakelig, men la meg forsøke å forklare. Hvorfor skyver han f.eks. Falstaff vekk først når han blir konge? Er det fordi han ser på ham som ubrukelig? Nei, det tror jeg ikke. Hvis vi leser Falstaff som et bilde på livet, eller ihvertfall de mer hedonistiske sidene av det, er dette noe Hal vet han må gi avkall på når han stiger til makten. Tronen kan ikke være et bordell, i det minste i et land med lover og under Gud. Vi kan se på det som et tap for ham, men hvorfor er det et tap og hvorfor er han villig til å tape det? Kanskje Hals brutale avvisning av sin gamle venn Falstaff kan leses som den type brutal avvisning som er så utbredt i mer eller mindre dårlige filmer, hvor hovedpersonen lyver for den han/hun elsker for dennes eget beste (men dette henger kanskje ikke helt på grep). Men at en brutal avvisning er det eneste Falstaff vil godta, vet nok Hal, og gir ham derfor dét, om han (Hal) så gråter over sin tapte venn i ettertid. Skjønt Falstaff selvsagt ikke bør skrenkes inn til et symbol alene, så ligger det kanskje noe her. Jeg liker å se på det som scenen i Moby Dick, hvor Ahab kaster pipen sin overbord. Wikipedia skriver temmelig illustrerende om dette:

"Ahab's pipe is widely looked upon as the riddance of happiness in Ahab's life. By throwing the pipe overboard, Ahab signifies that he no longer can enjoy simple pleasures in life; instead, he dedicates his entire life to the pursuit of his obsession, the killing of the white whale, Moby Dick."

Nåvel, dette var mine tanker, for denne gang . . . ;-)

Javel. Det du skildrer fremstår snarere som såkalt euroburger enn noe hemingwayisk isfjell. 'Lesevennlig' er ordet du bruker, og jeg antar du ikke mener leservennlighet. Der leservennlighet betyr at forfatteren stoler på leseren, betyr lesevennlighet at forfatteren ikke stoler på leseren. Jeg er nok tilhenger av at romaner bør gi en klype motstand. Og "snakk" har sine gleder.

Du har truffet nerven! Du nevner endog Goethe og Hamsun som de store idealer. Jeg har ikke noe imot kortfattet stil (som idé, om man vil), det jeg har noe imot og som min rettferdighetssans gjør opprør mot - om det da ikke bare er en dårlig fordekt opprørstrang - er at denne stilen synes å bli elevert av kritikere selv i tilfeller den ikke har utrettet noen videre bragd, ja, når det ikke engang kan kalles godt håndverk. Jeg generaliserer og trekker alle kritikerne ned i den samme pølen nå, merker jeg - det jeg forsøker er å skildre en pågående trend som alt for mange føyer seg til. Erlend Loe skal ha ros for ikke å ha føyd seg, men for å ha vært en foregangsfigur.

Først må jeg rose de mange utførlige innleggene i denne tråden! Men jeg må likevel bryte inn med mine innvendinger. Jeg har ikke lest de andre stykkene hvor Henry er tilstede, men de meningene dere har om ham synes så forskjellig ifra de jeg selv har dannet. Når jeg ser tilbake kan jeg forstå din og Karamellas tankegang, men jeg kan altså ikke gi meg uten en dyst - mitt inntrykk av ham må bli skåret ut av margen før jeg blir tilfreds. Og ha meg på forhånd unnskyldt for stilen i denne tilbakemeldingen; jeg forsøkte å være systematisk, men ble istedet prippen.

Men nok introduksjon! Min mening . . . Det aller første jeg reagerer på er linjene dere trekker til krigen i Irak. Argumentasjonen er at retorikk, samling av nasjonen og beleilighet for makthaverne er tilstedeværende i begge, men på denne bakgrunnen kunne jo enhver krig brukes som parallell. Ut ifra dette kan man lese Henry både som en Tony Blair og som en Churchill. Et annet poeng er at Henrys England jo var (i det minste som krigsmakt) underlegen Frankrike, mens USA bare hersjer med de små.

Videre viser dere til en rekke hendelser som tegner Henrys personlighet. Disse hendelsene tolker dere i retningen at han er et hensynsløst, utspekulert og maktsykt menneske. Jeg kan si meg enig i at Machiavelli nok ville ansett Henry som en utmerket prins (som en krysning mellom løve og rev, og som er beredt til å gjøre det som er nødvendig for å beholde makten), men jeg klarer dog ikke å se på ham som machiavellisk. Det er en forskjell her! – Iago i Othello er machiavellisk; en machiavellisk person er en viss eneste mål er sin egen vinning og egen makt. Henry synes i det minste ikke å trakte etter personlig makt - om enn personlig ære - men heller å utvide sitt kongerikes makt, kongeriket som jo har undersåtter, undersåtter han bryr seg om (men mer om det senere). Han virker utilpass i seremonier og i staselige klær, og han synes oppriktig hengiven overfor sine menn (soldater) og landsmenn. Han kjemper endog med dem, i fremste geledd, tapper og djerv, og henvender seg til dem som brødre. Talen før slaget ved Agincourt må vel være en av de fremste noen gang skrevet, huff, hvor den rører ved meg! Muligheten er at han gjør alt dette som en politiker, og siden han er konge synes dette naturlig. Men trenger alle hans følelser å mistenkeliggjøres pga. hans posisjon? I sine selvrefleksive stunder synes han å ville flykte fra det ansvaret som legges på ham; scenen i akt IV hvor han rusler maskert blant sine soldater kan naturligvis leses som at han bare var ute for å kalkulere mennenes moral og morgendagens utsikter, men det kan også leses som om han vil bruke sin siste tid (da utsiktene er uhyre dårlige) blant sine lojale menn eller som om han bare ønsker ordentlig, jovialt og ærlig selskap (som motsetning til hoffet?). Kanskje er han ensom? Kanskje vet han at hans menn – hvis han tar av seg forkledningen sin – ikke vil behandle han som et medmenneske, men som konge? Kanskje lengter han tilbake til sin tid med Falstaff? Og kanskje kan vi dra det så langt som at denne scenen er en parallell til nattverdenen, det siste måltidet. Hengivenheten Henry har til de rundt seg er – slik jeg erindrer – et for gjennomgående trekk ved hans personlighet til at det kan være utelukkende noe annet; ja, muligens er det derfor f.eks. forræderiet smerter ham så dypt?

Dere nevner Henry som en slags kameleon. Dette må jeg også si meg uenig i. Han er en ung og viril mann, og kanskje derfor leser jeg ham som jeg gjør, da det jo foreligger en mulighet for at jeg leser inn meg selv i ham; men Henry som ung vil jeg likevel stå fast på er av stor betydning for vår forståelse av ham. Det dere beskriver som en maske leser jeg som temperament, der han brøler om voldtekt og plyndring mener jeg han rives med av øyeblikket, og når han ved første møte forelsker seg underlig brått i Katharine er det ikke politisk spill, men den velkjente 'kjærlighet ved første blikk'. Det er dog påfallende, kan dere si, at hans humørsvingninger alltid tjener ham fordelaktig, men hvem vet, kanskje forsynet smiler på ham eller kanskje han kan betegnes som et geni, en som regjeres av sine impulser og viss impulser aldri slår feil. Henry, slik jeg ser det, er altså ikke en mann som "snur kappa etter vinden", men heller en som ennå er ung nok til at vinden snur ham. Om anklagen om Henry som psykopatisk: Ja, han er lunefull, men kanskje dette snarere skyldes en overflod av følelser enn en total mangel?

Til syvende og sist, Henry er jo et fremragende eksempel på Shakespeares mangetydighet, og jeg må ende dette innlegget ved å uttrykke min ydmyke tvil og gjenta ordene Karamella skrev ovenfor: hvem er egentlig denne mannen?

Huff, jeg burde ha lagt meg for lenge siden, men her sitter jeg og skriver og koser meg . . .

(dette er et svar til flere i denne tråden).
Det finnes selvsagt 'syndere' i begge leire, både hos forfattere som bruker korte setninger og hos de som bruker lange. Jeg kan irritere meg grønn over de som skriver endeløst og med komma for annenhvert ord og som tilsynelatende gjør et slikt stilvalg fordi de vil bryte med et tradisjonelt mønster, ikke fordi det fungerer for dem selv og ikke fordi det fungerer med den historien de forsøker å fortelle. Det sentrale er vel at setningene skal komme naturlig og ikke være et resultat av et eller annet kritikerhegemoni. Språket må vel være fritt for at det skal være ekte? Hvis jeg nå ikke uttrykker meg for vanskelig, en forfatter bør skrive med sin egen stemme, ikke tidens; altså, finne stilen som romanen krever, ikke det samtiden ønsker. Og nå er angivelig samtidens ønske (bedømt etter et utvalg anmeldelser) en kortfattet, økonomisk språkform. Heller enn å tilfredsstille tiden bør vel målet være å skrive komplett, hva man enn gjør for å oppnå dette.

Hos Hemingway fungerer korte og kalde setninger; leseren får hos ham anledning til å fylle ut på egen hånd der forfatteren med vilje har forholdt seg stum. Hos mange som imiterer stilen hans tyder de korte setninger imidlertid bare på en mangel ved teksten, istedet for noen betydningstetthet eller underliggende mening.

En ny tid er i emning. Hva passer vel da bedre enn å la et spørsmål fly ut, til å svares på å brynes på? Kanskje er det også et forsøk på å gjenopplive den gode diskusjonen. La meg derfor starte noe polemisk! (for må man ikke skyte med tungt for å nå frem til sannheten? nåvel). Spørsmålet: Er det bare jeg som får fnatt av og som fordrar romaner som kun er satt sammen av korte setninger og hvor punktum er den eneste tegnsettingen? Altså type Erlend Loe, norsk realistisk samtidslitteratur og skolestil på ungdomskolen. Jeg skulle gjerne vært mildere stemt overfor denne utbredte skrivestilen hadde den ikke blitt rost til skyene av kritikere når den faktisk bare er en billig og fasjonabel skavank, en fremherskende smaksdom som hemmer utfoldelse og skrivekunst. Argh..! Hvorfor er "rått, kort og brutalt" så høyt ansett? En bok blir ikke automatisk god og sterk ved at forfatteren skriver om voldtekt, farsrolleproblemer eller krigen i Afganistan, og god skrivekunst er ikke synonymt med å unnvike enhver skildring av følelser. Det viser større evne hos en forfatter å kjøre slalom omkring klisjéene enn å unnvike dem totalt; heller omfavne dem og kle dem i ny drakt enn å ikke våge å nærme seg dem overhode.