Bokelskere.no

Ifølge Mikhail Bakhtin (den fremste romanteoretiker?) defineres romanen som en sjangerbrytende sjanger, en sjanger som ikke er noen av de andre store sjangrene - dvs. epos, drama, lyrikk. Moby Dick regnes antakelig av enkelte som 'den første moderne roman' pga. sin voldsomme sjangerblanding og veksling i form. Jeg likte den ikke noe videre da jeg først hadde lest den ferdig, jeg likte den ikke umiddelbart. Dette er nå godt over ett år siden, og min mening er endret. Jeg merker at jeg stadig vender tilbake til den, erindrer scener, villskapen, eventyret, tyngden, smerten, gleden. Ordene! vakre som hos Shakespeare, om ikke hinsides selv ham. Det finnes nå ingen roman som jeg med like stor overbevisning kan betegne som sublim, uutsigelig, uendelig, dionysisk. Og om hvalen er en fisk eller ikke, hva, ironien i dette synes meg klar: den hvite hvalen er ikke en fisk, ikke en hval - han er alt. Akk og ve! en tour de force. En symfoni om livet, om mennesket.

Vi har alle potensiale i oss til å bli bedre, men determinisme kan nok være fristende bekvemt: man liker ikke å bli fortalt at man har 'ansvar for egen læring', så og si. Jeg liker det imidlertid, du liker det kanskje også, og kanskje det er dette som kan oppfattes som elitisme? Nåvel, jeg vet ikke. En tanke!

Vi kan kanskje si han er nihilist i det at han så alt rundt seg som meningsløst, moralen fremfor alt (et nihilistisk utgangspunkt, som du sier), men jøss, hvordan hans tanker kan tolkes dit hen det forstår jeg ikke. Javel, han bekrefter kulturens meningsløshet, men han gjør dette ved nettopp å presentere en mening, et kall, en vei videre, så og si. Kanskje vil noen tolke ham som nihilist i det at mennesket er ansvarlig for sin egen mening (som følge av Guds død), men dette er eksistensialisme. Han hadde troen (ihvertfall tilsynelatende) på at endring var mulig. Jeg tror faktisk han et sted kaller seg selv en 'optimistisk viderefører av Schopenhauer' og betegnet sin filosofi nettopp som livsfilosofi, en filosofi som hyller livet.

Jeg er ingen Nietzsche-autoritet, jeg heller, men har lest nok og nøye nok til å avfeie en del myter. Men igjen, mannen snakker jo så voldsomt, både friskt og forvirrende, et villnis av metaforer, at hans tekster til slutt alltid vil bli offer for tolkning, også min. (Kan vi her snakke om riktige og feilaktige tolkninger? Ja, jeg tror det). Problemet med Nietzsche er vel at for mange tar ham bokstavelig. I Ecce Homo skriver han forøvrig et sted noe slikt som at han bare skriver sine tanker, ikke hvordan han tenker dem, og dét gjør ham trolig enda mer vrien å følge. For å ta overmennesket (som har blitt tolket alle mulige veier), er ikke det noe man må realisere i seg selv, noe eksistensielt? Det er ikke noe man kan avle eller dyrke frem, eller få gjennom i statsbudsjettet.

Jeg vet ikke om vi kan kalle ham nihilist: slik jeg forstår det vedkjente han at den fantes, men han var vel snarere en reaksjon på nihilismen enn en fanebærer for den; ja, essensen i Zarathustra er jo et direkte angrep på nihilismen med innføringen av nye verdier – fordi nihilismen hadde gjort alle verdier døde. Overmennesket kanskje som veien ut av denne tomheten.

Jeg anbefaler å lese Wikipedia-artikkelen "Influence and reception of Friedrich Nietzsche". Både fornøyelig, fascinerende og trist.

For de som skulle være i tvil om nazistenes omfavning av Nietzsche var berettiget eller ikke, kan disse spredte sitatene gi et visst inntrykk. Alle er hentet fra Ecce Homo, Nietzsches selvbiografi - om man vil - hvor han reflekterer over sine egne verker. En stor porsjon av dette verket går med til å lange ut mot tyskere (og det nye tyske Riket) og antisemittisme.

Jeg elsker å gjøre rent bord. Det hører til min ærgjerrighet å gjelde som forakteren par exellence av tyskere.

Om jeg tenker meg en art mennesker som strider mot alle mine instinkter, så blir det alltid en tysker ut av det - eller en antisemitt.

[...] dermed har de [det tyske folk] på samvittigheten alt det som kom, som idag finnes, denne mest naturfiendtlige sykdom og ufornuft som finnes, nasjonalismen, denne névrose nationale, som Europa er syk av, [...].

Annet lærd storfe har for sin del mistenkt meg for darwinisme.

Og tilsist, hvorfor skulle jeg ikke gi uttrykk for min mistanke? Tyskerne vil også når det gjelder meg forsøke alt for å føde en mus ut av en veldig skjebne. [...] – Akk, hvor jeg i dette tilfelle ønsker å være en dårlig profet! . . .

Og husk, det er ikke William som taler her, men Hamlet, og Hamlet er tungt herjet av sorg og hva mer. Overgeneralisering og polarisering blir hos ham sympatiske trekk, hans "Frailty [...]" er bare et bjeff av sinne og fortvilelse.

Nååh, hva har feministen som skjuler seg et sted langt inni deg å si til dette? ;-)

Nåååh, ro i gemyttene! Enn hvor mye det smigrer meg at to kvinner slåss over min ære, så er jeg ikke verdt det, og hva mer, det er unødvendig. Jeg ble ikke fornærmet av det Ann Christin skrev, skjønt jeg må nok innrømme jeg la merke til de samme antydningene som Keti påpekte. Men jeg tar det for gitt at folk ikke er her for å være ufine mot hverandre, med andre ord, jeg tar det for gitt at det ikke var vondt ment det uskyldige jeg fanget opp. Som idealist nærer jeg det håp at vi kan komme overens.

Hehe, nei, jeg er nok ikke i den grad radikal - eller i den grad selvdestruktiv. På bakgrunn av hvordan ordet (eller tittelen?) anvendes og settes ved siden av ulike navn og personer, ser jeg meg berettiget til å klassifisere meg som en idealist, jeg også. Det selvmotsigende her er vel at jeg utroper meg selv som idealist uten å se på meg selv som en eller annen ideell forestilling om en idealist. Jeg er idealist i betydningen: "ung, stolt, entusiastisk, menneskelig lite jordnær og selverklært naiv". Ja, vi er oss selv straff nok: problemer skyter frem hos oss som om de var sopp."Hold deg til realitetene, hold deg til realitetene!" "Nei, helst ikke-!" Nåvel.