Bokelskere.no

Og jeg må igjen få bjeffe hvor underlig og uforsvarlig det er at trådstarter synes å jages på dør fordi man overfortolker et banalt spørsmål han skrev, og som, hvis jeg kan anta så mye, han skrev mildt stemt, med et krus te i hånden muligens, morgensolen skinnende gjennom gardinene og i god tro om at hans lille innlegg ikke ville få verden til å stå i brann. Huffameghuff, hvor begir vi oss? ;p

Interessant? En spesifisering vil være 'tåpelig'.

Du kan gjerne være overrasket, men vær ikke så nedlatende. Jeg har bare vanskelig for å se hvordan man kan mene at denne Tralte absolutt skulle listeføre, når det bare ble spurt om det var noen akademikere her. Det finnes noe som kalles nysgjerrighet. Hvem som har studert, hva man har studert - det er uviktig, som du sier. Poenget mitt var: hvorfor da gjøre det til en stor sak? Mitt forsøk på å oppnå karma blir i å forsvare folk fra feiltolkninger; det er vel bedre enn å mistenkeliggjøre.

Kanskje er jeg nå den onde kraften i universet, men jøssenavn da . . . Mannen spurte om det var noen akademikere her. Hvorfor er det stigmatiserende? Jeg sier: Hvorfor er det stigmatiserende? "Om en er studert/ akademiker eller bokelskende taxisjåfør skulle ikke være av betydning," skriver du, så hvorfor henger du deg opp i det uskyldige spørsmålet hans? Jeg sier igjen: Hvorfor er det stigmatiserende?

Hehe, jo, Anders er min storebror! Jeg begynner forøvrig å lure – eller nei, jeg er ganske sikker – på at du og jeg tar det samme Kierkegaard-kurset. Jo, slik må det være. Din sixpence avslører deg.

Jeg har ikke lest alle bøkene til disse, men filmene er ihvertfall vidunderlige.

• Stalker (1979), regissert av Tarkovsky. Basert på boken Roadside Picnic av brødrene Boris og Arkady Strugatsky.

• Barry Lyndon (1975), regissert av Kubrick. Basert på boken med samme navn av William Makepeace Thackeray.

• Jules et Jim (1962), regissert av Francois Truffaut. Basert på boken med samme navn av Henri-Pierre Roche.

• Dersu Uzala (1975), regissert av Kurosawa. Basert på boken med samme navn av Vladimir Arsenyev; tror denne skal finnes på norsk under tittelen Dersu, Stifinneren.

Videre kan man jo nevne alle av Kurosawas Shakespeare-adapsjoner!

Av en trang til å ytre meg og 'få kortene på bordet', som en av de med flest tomler opp her på forumet og det kanskje derfor er min plikt, velger jeg å avsløre noe så hemmeligstemplet som min egen stjernegivning. Jeg merker ihvertfall at jeg vegrer meg sterkt mot å gi stjerner til folk som aldri selv gir stjerner. Heh, dette er antakelig gjensidig og utgjør en slags ond sirkel, men pytt pytt. I diskusjoner gir jeg helst stjerner for frisk retorikk og inderlighet, ja, hva som er godt sagt, ikke hvem jeg nødvendigvis er enig med (er det ikke dette man skal?). Gnist i setningene er verdt mye i min bok, og jeg vil gjerne høre noe nytt, noe jeg ikke har hørt tidligere, eller noe som gir meg et lite smil. Smilebåndene mine er dog kanskje mer kresne enn de burde være.

Jeg begår utvilsomt selv den synd å gi stjerner stort sett til de samme personene, ikke som følge av noen mekanisk mafia-klikk-klikk-plong, men fordi det er de samme, gang på gang, som siterer de bøkene jeg virkelig setter pris på, ja, f.eks. Shakespeare. Forøvrig gir jeg aldri stjerner til hvem det nå måtte være som poster sitater identiske med de jeg selv har delt; et usympatisk trekk ved min karakter, jeg vet, men nååh, gi en ung mann rett til å være litt lunefull.

(Som en sluttnote: Dessverre er det slik, skjønt jeg er glad for det, at jeg ikke leser alt her på forumet. Noen får derfor ikke - og vi skylder på skjebnen - de stjernene de ville fått, de de fortjener, fordi jeg som menneske ikke er uendelig våkefull).

Klassikere har en viss dunst av seg, en stemning som det ikke er til å ta feil av og som utlyser dem i bokhandlene. Nåvel, det er selvsagt ikke alltid slik, og ikke for alle. Det fine med klassikere er at menneskene selv bestemmer dem, så og si, det er en organisk tittel som tildeles som følge av en slags - og her er det selvsagt slingringsmonn - allmenn beundring. Men du spurte etter en offisiell oversikt! Det beste jeg kan tenke er Harold Blooms kanon (den er både anerkjent og omdiskutert, som slike lister ofte blir). Du kan finne den fullstendige listen her.

Jeg deler din ydmykhet, din ærefrykt eller skal jeg si avmakt i møte med Hamlet. Jeg skulle gjerne ha bidratt i denne tråden og vært med på å starte en trivelig og givende diskusjon om dette 'verket over alle verker', men huff, hvor skal man begynne, hvor skal man gi sitt første støt på et så massivt og uinntakelig stykke! Skal man bestige et fjell begynner man jo ved foten, men da, hvis man følger denne framgangsmåten i det her tilfellet, vil man, før man har nådd toppen, ha skrevet side opp og side ned og båre nådd skyene, sfærer som bare er tankespinn og innfall.

Jeg har hørt litt forskjellige synspunkter på hva som er best å begynne med. Det jeg selv leste først var Zarathustra, som jo skal være det dummeste man kan gjøre (skjønt jeg merker det var en utmerket måte å gjøre meg sulten på mer!). En av professorene mine anbefalte å begynne med Tragediens fødsel, da den gir en innføring i det gjennomgående skillet hos Nietzsche mellom det dionysiske og apollinske. Ecce Homo gir Nietzsches egen tolkning av sine verker, kanskje nyttig for å forhindre feiltolkninger, og jeg tror forøvrig han i denne boken selv fremmer Avgudenes ragnarok som det beste å starte med.

Begge er slike vidunderlige stykker . . . Kan man glemme dem, fortrenge dem? Nei, det er umulig.

Jeg vendte tilbake til Faust nå etter å ha lest to analyser av Kierkegaard, den ene av Gretchens kjærlighet og den andre av Fausts tvil, eller snarere, om tvileren Faust. Hm, det tyske folk er kanskje kjent for sin hengivenhet overfor dikterne sine, man skulle nesten ønske at vi nordmenn hadde gått rundt og sagt "hvor udgangspunktet er galest, blir tidt resultatet orginalest" eller noe i den dur, vi også.