Away with your fictions of flimsy romance;
Those tissues of falsehood which folly has wove!
Give me the mild beam of the soul-breathing glance,
Or the rapture which dwells on the first kiss of love.
Karakteristisk for meg er et helt uhyggelig følsomt renslighetsinstinkt slik at jeg oppfatter nærheten eller – hva sier jeg? – det innerste, 'innvollene' i enhver sjel fysiologisk, ja lukter dem.
Begge har en gang kastet et gjennomtrengende blikk inn i tingenes hjerte. De har erkjent dem, og det føles ekkelt å handle. For deres handling forandrer intet i tingenes evige vesen, og de føler det latterlig eller forsmedelig at noen tiltror dem å bringe på rett kjøl igjen en verden som er gått av lage. Erkjennelsen dreper handlingen. Til handling hører illusjonenes slør.
(Nietzsche om Hamlet og det dionysiske menneske)
lady through whose profound and fragile lips
the sweet small clumsy feet of April came
into the ragged meadow of my soul
Cat! who hast pass'd thy grand cliacteric,
How many mice and rats hast in thy days
Destroy'd? - How many tit bits stolen? Gaze
With those bright languid segments green, and prick
Those velvet ears - but pr'ythee do not stick
Thy latent talons in me - and upraise
Thy gentle mew - and tell me all thy frays
Of fish and mice, and rats and tender chick.
Heard melodies are sweet, but those unheard
Are sweeter; therefore, ye soft pipes, play on;
Not to the sensual ear, but, more endear'd,
Pipe to the spirit ditties of no tone:
Fair youth, beneath the trees, thou canst not leave
Thy song, nor ever can those trees be bare;
Bold Lover, never, never canst thou kiss,
Though winning near the goal—yet, do not grieve;
She cannot fade, though thou hast not thy bliss,
For ever wilt thou love, and she be fair!
Som fattig student har jeg nettopp gjort et stort offer. Som ung mann har jeg nettopp begått mitt mest forfengelige kjøp noengang. Jeg har vekslet tomme verdier mot gull, jeg har byttet forgjengelige papirlapper mot noe evig og uendelig. Jeg stryker den nå, blir yr, mektig yr, kjærtegner dens rygg med min alt for ru finger. Jeg snakker naturligvis om min nylig ervervede førsteutgave av Ibsens Når vi døde vågner! Åh, hvordan kan slik ekstravaganse gjøre meg så stolt i brystet? Det synes nå som om min fremtid som bokelsker vil bli som boksamler. Et essay av Walter Benjamin heter "Jeg pakker ut mitt bibliotek", og i den oppspilte stemning jeg er i nå vil jeg gjerne høre hvilken bok i din store eller lille samling du setter mest pris på, og da tenker jeg selvsagt ikke på det enkelte verk, men på et fysisk eksemplar i din eie, et eksemplar som kanskje har sin egen historie og utvilsomt sin egen lukt. Lenge leve papirboken!
They have been eating muffins. That looks like repentance.
Hamlet er en skikkelse som alltid vil bli tolket forskjellig og som endrer seg etter tiden han leses i. Ja, som oss mennesker . . . vi forandrer oss også. Et klokt valg, med andre ord! Man kan holde seg til Hamlet livet gjennom.
Let the mad poets say whate'er they please
Of the sweets of Fairies, Peris, Goddesses,
There is not such a treat among them all,
Haunters of cavern, lake, and waterfall,
As a real woman, lineal indeed
From Pyrrha's pebbles or old Adam's seed.
Away! away! for I will fly to thee,
Not charioted by Bacchus and his pards,
But on the viewless wings of Poesy,
Though the dull brain perplexes and retards:
Already with thee! tender is the night,
And haply the Queen-Moon is on her throne,
Cluster'd around by all her starry Fays;
But here there is no light,
Save what from heaven is with the breezes blown
Through verdurous glooms and winding mossy ways.
My heart aches, and a drowsy numbness pains
My sense, as though of hemlock I had drunk,
Or emptied some dull opiate to the drains
One minute past, and Lethe-wards had sunk:
'Tis not through envy of thy happy lot,
But being too happy in thine happiness, -
That thou, light-winged Dryad of the trees,
In some melodious plot
Of beechen green and shadows numberless,
Singest of summer in full-throated ease.
Jeg er for nysgjerrig, for spørrende, for overmodig til å nøye meg med et grovt svar. Gud er et grovt svar, en taktløshet mot oss tenkere –, i grunnen også et grovt forbud mot oss: dere skal ikke tenke!
Jeg snublet nettopp over noen krasse ord av Nietzsche som kanskje kan passe som en slags kommentar til dette sitatet:
"For å tro at vinen oppmuntrer, måtte jeg være kristen, dvs. da må jeg tro noe som for meg er en absurditet."
[...]
"In vino veritas (fotnote: 'det er sannhet i vinen'): det forekommer meg at jeg også på dette punkt er uenig med all verden om begrepet 'sannhet' - hos meg svever ånden over vannene . . . (fotnote: Sml. 1. Mos. 1,2.)"
Det var omtrent da han ble kald rundt livet, at han avdekket sitt ansikt – han var nemlig tildekket – og sa – det var det siste han ytret:
«Kriton, jeg skylder Asklepios en hane. Betal dere min gjeld, og glem det ikke.»
Så ting har altså ikke forandret seg stort på disse 2400 år. Kvinner er fortsatt uforståelige for menn, og menn roper det gjerne ut. Ja se, her gjør endog jeg det! ;-)
Ingen har noengang kunnet konstantere feber hos meg. En lege som i lang tid behandlet meg som nervøs, sa til sist: «Nei! Deres nerver er det ingen ting i veien med, jeg er bare nervøs selv.»
There is a pleasure in the pathless woods,
There is a rapture on the lonely shore,
There is society, where none intrudes,
By the deep sea, and music in its roar:
I love not man the less, but Nature more,
From these our interviews, in which I steal
From all I may be, or have been before,
To mingle with the Universe, and feel
What I can ne'er express, yet cannot all conceal.
Å følge en slik liste kan uansett bli problematisk, for jeg antar man da begynner ifra start på tidslinjen, fra det som gjerne er minst tilgjengelig og minst appetittelig for leselysten. Et annet problem med slike "verdens beste bøker"-lister er at de alt for ofte er satt sammen av - og laget for - engelskspråklige. Selv begynte jeg med Ringenes Herre, uten noen særlige begreper eller griller om hva en klassiker var, men Tolkien gjorde meg uhorvelig glad i bøker, i litteratur. Som deg er jeg derfor trist over at han så ofte ikke taes med i slike lister. En tid etter Ringenes Herre småleste jeg i bøker av Hamsun, noe som utviklet seg til en slags besettelse og altså mer enn smålesning; og fra Hamsun beveget jeg meg til Goethe, og fra Goethe til Shakespeare. Jeg tror den beste måten er å prøve seg frem, lese litt rundt omkring, smake her og der, finne seg en forfatter man kjenner man vil elske, og så arbeide seg ut ifra det. Er man ferdig med Hamsun (hvis det er mulig å bli ferdig) kan man f.eks. ta et byks over til hans arvtakere: (bl.a.) Thomas Mann, Hemingway, Steinbeck. Men Hamsun er virkelig stas, en god og munter inngangsport til klassisk litteratur, mener i alle fall jeg. Håper dette kan være til en slags hjelp!
La meg bytte ord da: ikke 'jages' på dør, men 'skremmes'. Ingen vil ha ham bort, dét tror jeg ikke. Men jeg vil nok tro han har blitt noe overveldet av all denne reaksjonen og spekulasjonen dette har skapt, og overvekten av stjernegivningen har tross alt bikket i den retning at tolkningen som presenteres av trådstarter er riktig, at han er (dette frie sitatet er selvsagt overdrevent, men) "en prippen fyr som ikke vil prate med oss vanlig folk! samme hva han selv sier, slik må det være, fordi slik leser jeg det."