Bokelskere.no

Dette er den andre (og tredje) historien jeg har lest som er skrevet av en russisk forfatter.

Den første jeg leste var Mesteren og Margarita (skrevet mellom 1928–1940, publisert 1967) av Mikhail Bulgakov.
Som en kuriositet var Bulgakov og Gogol begge ukrainskfødte.

Jeg likte godt Mesteren og Margarita fordi den var så fjollete og absurd, men samtidig så informerende om den russiske kulturen, med tragiske og dyptfølende, vakre elementer.

The Nose (Hoc, 1836) handler om en major som våkner opp en dag uten nesen sin.

Digresjon: Jeg fikk med en gang følelsen av at Kafka måtte ha lest denne og blitt inspirert til å skrive sin Forvandlingen (Verwandlung, 1915), som forøvrig er en genialt underholdende liten historie i min bok.

Majoren legger ut på en panisk ferd for å finne igjen nesen sin. Han er heldig og oppdager nesen (nå forkledd som en offiser av høyere rang) mens han er ute, og får dermed en idé om å publisere en annonse i avisen med dusør til hvem enn som kan bringe nesen-i-forkledning tilbake til ham.

Historien er ikke veldig lang og de fleste scenene er av villfaren og tullete natur.

Lett lesning og smått fornøyelig.

Historie nr. 2 i denne lille Gogol-samlingen er The Carriage (Kolyaska, 1836).
Her byr en høytstående offiser på en stor festmiddag hvoretter en av gjestene gjerne vil gjengjelde tjenesten med å by på middag selv. På godt russisk, drikker han seg stupe full og sover langt ut på dagen det skal arrangeres selskap, og gjemmer seg deretter i en praktfull hestevogn han har i stallen sin for å unngå fornederligheten ved å møte på gjestene sine helt uforberedt.
Imidlertid vil den innbydte offiseren og de andre gjestene gjerne ta en nærmere titt på denne vognen som det hadde blitt snakket om en god del i forveien, og jajamensann finner de verten godt gjemt under et teppe i vognen.

Jeg har ikke mye å si om denne lille historien annet enn at moralen virker til å være at man bør passe på å leve opp til det man lover.

Samlet terningkast: 3

Haha!
Skulle ha likt å lest dette diktet du nevner som er formet som innholdet, men blir vel for drøyt å kjøpe boken kun for dette :-)

Takk for svar, og for anbefalingen din!

Alt i alt så likte jeg skriftspråket hennes, om enn det var litt vel formelt til tider.
Har et drøss med sitater å legge til på boksiden her, skal finne tid til det snart :-)

Vet ikke hvor åpenbart dette er, eller om det er en greie i det hele tatt, men det var mange punkter i boken hvor det føltes ut som det kunne vært en mannlig forfatter som hadde skrevet det.
Synes dette var et pluss som gjorde det mer fornøyelig, å kunne ta til seg både kvinnelige og mannlige aspekter ved følelser og atferdsanalyse og -prioriteringer, på en naturlig flytende måte, som om hun hadde et direkte innsyn inn i en manns tankemåter.

Ser frem til å sjekke ut mer av bibliografien hennes.

God leselyst fremover, Harald!

Etter et lengre opphold fikk jeg endelig lest ferdig The Professor's House, og det var gledelig at andre halvdel av boken var mer spennende enn første del.

Professoren er hovedpersonen. Han har en kone og to døtre, som begge gifter seg og vi blir kjent med ektemakene deres. Den andre hovedpersonen er allerede død når han introduseres, og mye av boken handler om hvordan han, Tom Outland, påvirket livene deres.
Professoren er i en slags midtlivskrise og han funderer mye på meningen med å fortsette å leve i samme spor som han har gjort sammen med familien i alle år. Han er også svært nostalgisk.

Det var en flott lengre berettelse om Tom sine eventyr som ung kvegarbeider og hvordan han og vennen Roddy utforsket en da hittil uutforsket mesa og oppdaget ruinene av en gammel indianersivilisasjon. En fortelling om vennskap, besluttsomhet, pågangsmot og grådighet.

I boken var det et sitat som omtalte religioner som en kunstform.
Dette bet jeg meg fast i og jeg klarer ikke å se bort i fra dette som en sannhet.
Jeg får takke Cather for å ha gitt meg dette synspunktet. Jeg synes det gjorde religion vakrere i mine øyne, hvert fall mer tolererbart som et uunngåelig konsept verden rundt.

Cather formet kapitlene sine veldig oppstykket gjennom boken, ofte med paragrafer på kun et par setninger etterfulgt av sidelange tekststykker. Noen ganger funket det bra for å presentere mer dybde til enkeltsituasjoner, på en måte for å få flere synsvinkler av samme (kommende) hendelse i form av å bygge opp følelser og bakgrunn, andre ganger virket det som om hun bare ville hoppe over en scene og plutselig var vi ankommet ved neste dag.

På en måte føltes det ut som at hun hadde mange ideer og kløktige setninger som hun ville presse inn i boken, hvor disse mindre paragrafene hjalp henne få plassert dem i boken.

Det virket som dette kunne være Cathers debutbok eller kanskje andre publikasjon med tanke på oppbyggingen, karakterer som fikk fotfeste men som nærmest ble glemt, samt en relativt brå slutt etter å ha bygget opp en kraftig karakter i andre halvdel av boken.
Jeg ser på Wikipedia at denne boken ble skrevet mer enn 20 år etter hennes første publikasjon, så jeg vet ikke om jeg er for kritisk her, men verket ga meg inntrykk av et nybegynners preg.

Drev å vaklet på 3/4-grensen, men ender opp med å gi terningkast 4 på grunn av den inspirerende personligheten hun ga Tom Outland.

Bygget seg spennende opp, men slutten var veldig teit og tok fra meg fornøyelsen av helheten. Jeg lo et par ganger i begynnelsen og det var en karakter jeg likte, så boken får terningkast 2.

Koselig bok om vandremannen Shane som ankommer dalen hvor Joe Starrett, kona Marian og sønnen Bob prøver å etablere seg et fredfullt liv. Problemet deres er at rancheieren Fletcher ønsker dem vekk for å ekspandere kvegbedriften sin, men ankomsten av Shane viser seg å bli akkurat den ammunisjonen de trenger for å overkomme strebelsene sine. Boken har mange beskrivelser av atmosfæren rundt alle dialogene og hendelsene, og Shane fremstilles som en mystisk, svært kapabel og til tider farlig kar som Starrett-familien er heldige å ha på sin side, i det han starter å jobbe på den lille eiendommen deres som gårdsgutt. Vi blir smått kjent med andre karakterer i dalen og byen, men i all hovedsak handler boken om disse 4 personene og hvordan båndet dem i mellom knyttes sterkere gjennom gode og vonde affærer. Boken blir fortalt gjennom guttens/sønnens synspunkt og han beundrer Shane sterkt, noe han har grunn til, for Shane manifesterer alt det gode og hederlige man skal kunne ønske å finne i en mann.

Flere kule action-scener og en tilfredsstillende kulminering til det uunngåelige.

Terningkast: 4.

Tusen takk for innsatsen, Torill. Og takk til alle som har vært med i lesesirkelen, det har vært mange interessante kommentarer.

Da takker jeg for følget og inspirasjonen i årene som har gått. Søsterklokkene har jeg lest ganske nylig og holder nå på med Skråpånatta. Så jeg følger med litt fra sidelinjen.

Ja, det er faktisk skuffende dårlig respons. Og faktisk bare den boken jeg selv har foreslått som frister. Mulig det er tid for en pause nå. Men jeg er med så lenge samlesingen består, selv om jeg ikke føler jeg ta på meg noen lederrolle. Et blikk på leselisten vår viser hvilken inspirasjonskilde dette har vært.

Jeg har stor sans for islandske forfattere og vil foreslå Audur Ava Olafsdottirs Eden

Har nå også gjenlest den første boken om jeg-personens barndom. Kan sterkt anbefale denne starten på Den svunne tiden for de som satte pris på samlesingen vår. Nydelig beskrevet små og store følelser og opplevelser.